Foto: Kristianne Marøy

Rapport fra fagdager for prester i helsesektoren

Fagutvalget for prester i helsesektoren arrangerte i månedsskiftet oktober-november fagdager for prester i helsesektoren på Granavollen. Den nasjonale helseprestkonferansen (som i år skulle vært nordisk) viste seg umulig å gjennomføre for noen av sykehusprestmiljøene, og fagutvalget valgte derfor å initiere et noe enklere arrangement. Drøyt 40 påmeldte prester i helsektoren fra hele landet samlet seg til faglige samtaler på Gran.

Innhold: To spørsmål og seks innspill

Fagdagene åpnet med en drøfting av hvordan en prest i helsesektoren kan og bør forstå seg selv. De avsluttet med en samtale om mennesket og kroppen – hvordan skal vi tenke om mennesket når kroppen ikke fungerer? De to hovedforedragene ble supplert av seks innspill fra prestene selv. Her kom en bred vifte av forskning og fagutvikling til syne. Til sammen ga fagdagene rom for variert faglig samtale. Lederen av fagutvalget, Ellen Langlete Haga, karakteriserte dagene som en godtepose – søtt, salt og syrlig – godt og blandet. Det følgende gir et lite innblikk i de forskjellige godbitene.

Spørsmål 1: Hva er en helseprest?

Helsedirektoratet arbeider for tiden med ferdigstillelse av en rapport med tittelen: Prester ansatt i helse- og omsorgstjenesten. Rettslige og rollemessige vurderinger. Presteforeningen (PF) står i dialog med direktoratet i deres arbeid. Fagutvalget hadde bedt Beate Indrebø Hovland om å presentere rapporten og reflektere vider over hvilke konsekvenser man kan trekke av den. Hovland er selv teolog og prest, og har arbeidet mye med helsevesenets utfordringer blant annet som førsteamanuensis i etikk ved Lovisenberg diakonale høgskole. Hun presenterte rapporten med vekt på å lete etter konsekvensene av det som er slått fast i den, og som ikke står til diskusjon: Prester er ikke helsepersonell. Samtidig påpekte hun hvordan direktoratet også kobler dette sammen med en refleksjon omring pasienters trosfrihet og rett til livssynsbetjening i tråd med egne preferanser.

Foredraget bar tittelen «Prestens rolle og rolleforståelse i helsevesenet». Hun lot rapportens konklusjoner og diskusjoner speiles i generelle perspektiver på profesjoner i samfunnet. Diskusjonen etter innlegget åpenbarte det velkjente faktum at her tenker og arbeider prestene i feltet med ganske forskjellig profil. For noen vil direktoratets vurderinger kunne føre til endringer i arbeidsform, mens det for andre vil støtte opp under måten de har valgt å utvikle sine tjeneste på. For alle vil det være mulig å finne praktiske og tjenlige løsninger gjennom godt samarbeid med helsepersonellet og tydelig informasjon til pasientene.

Spørsmål 2: Hva er et menneske?

I den andre enden av fagdagene var spørsmålet det enda mer grunnleggende: Hva er et menneske? Professor Espen Dahl fra Universitetet i Tromsø inviterte til samtale gjennom foredraget «Kropp, skrøpelighet og mottagelighet – en fenomenologi for kroppen som ikke fungerer?». Han viste hvordan fenomenologenes – med vekt på Husserl og Merleau-Ponty – forståelse av kropp og menneske står i fare for å legge så stor vekt på aktivitet og funksjon at det passive, syke, døende og skrøpelige mennesket ikke får plass i forståelsen av hva et menneske er. I dialog med en tredje filosof, Michel Henry, og vår egen Paulus, lette han fram en forståelse av mennesket som først og fremst «mottakende».

Henry er opptatt av å framheve kroppslige erfaringer som ikke strekker seg utover mot verden, men som er i kroppen selv. Når de andre fenomenologene legger vekt på den kroppslige erfaringen av «jeg kan», melder Henry inn at denne «kunnen» stammer fra evnen til å motta. Et sitat som ikke er et ekte sitat, men slik jeg husker det: «Livet er i deg før du oppdager det». Paulus på sin side hentes fram som en som i sitt oppgjør med all slags styrke, selvros og ære, i stedet framhever svakheten som et sted for å få øye på livets guddommelige kilde. Svakheten gjør mottakeligheten synlig. Forsamlingen tok imot forslaget til svar på det store spørsmålet med interesse, og bidro fra sin kant med refleksjoner basert i egen praksis.

Mellomrommet: Seks innspill

I mellomrommet mellom drøftingen av de to spørsmålene delte seks av kollegene fra egen fagutvikling og forskning:

• Ane Inger Bondahl Søberg, Sykehuset Innlandet, Gjøvik sykehus: “Den eksistensielle samtalen og pasienter i selvmordsrisiko.”
• Tor Magne Handeland, Drammen sykehus: ”Mindfulness en hjelp til selvivaretagelse og selvledelse.”
• Jon–Erik Bråthen, Modum Bad: ”Mellom Ordet og ansiktet, -om forkynnelse og sjelesorg.”
• Hilde Frøkedal, VID, vitenskapelige høyskole, Diakonhjemmet: “Eksistensielle samtalegrupper i psykisk helsevern. Sykehusprestens profesjonelle praksis.”
• Ingebrigt Røen, European Palliative Care Research Centre, NTNU/St.Olavs Hospital i Trondheim: “Pårørende til alvorlig syke kreftpasienters erfaringer med og ønske om støtte fra helsepersonell.”
• Olga Tvedt, Kirkens Bymisjon, avdeling for Aldring og Kultur: ”Livssyn og livshistorie”

Til sammen ga de seks et variert bilde av pågående, faglig arbeid. For de som ikke var til stede og som fatter interesse for et eller flere av temaene, henviser vi tilbake til den enkelte bidragsyter. De fleste hadde med seg manus og lysark – ta kontakt direkte med den enkelte for å få vite mer!

Musikk til arbeidet

Carl Petter Opsahl spilte og snakket seg tett innpå de fleste i Mariakirken mellom første og andre dags arbeid. Han spilte på to vidt forskjellige klarinetter – en lys og en mørkere i tonen – og åpnet musikken både med musikkhistoriske og selvbiografiske kommentarer.

Suksessfaktor: Felles faglig arbeid

Jeg er ikke sykehusprest, men representerte som fagsjef «PF for øvrig» sammen med nestleder Anna Grønvik. Som en slags utenforstående fikk jeg gleden av å titte inn i og være «legitim perifer deltaker» i noe som så ut som et nyttig og viktig felles faglig arbeid «helseprester» i mellom. Fagutvalget virker å ha lykkes i sin intensjon om å skape to dager med god faglig kvalitet og felles arbeid basert i bidrag både utenfra og innenfra. Selv fikk jeg en (litt) sjelden opplevelse av å oppleve jevnt god kvalitet på innlegg og samtaler to heile dager til ende. Jeg tror suksessfaktor nr. 1 er den felles viljen til å bidra til fagutvikling.

Neste år blir det landskonferanse for prester i helsesektoren i Kristiansand i juni. Se her.