Harald Hegstad: Dåpen. En nådens kilde: Verbum Akademisk: 2019
Prester døper. Vår yrkesidentitet er forbundet med dåpen, slik våre personlige troshistorier er. Det er derfor en gave ikke bare til kirka, men særlig til oss prester når Harald Hegstad utgir en monografi om dåpen. Ifølge forordet har det ikke kommet noen helhetlig framstilling av dåpsteologien på norsk på over førti år (1978). Hegstad gir oss valuta for ventetida.
Framstillingen åpner med Jesu egen dåp i Jordanelva. Hegstad drøfter hvordan kristen dåpsteologi vokser fram i forlengelsen av både Johannesdåpen til syndenes forlatelse og døperens ord om ham som skal «døpe med Den hellige ånd og ild». Narrativet om Jesu dåp introduserer en rekke viktige dåpsteologiske motiver: Syndstilgivelse, Åndens gave, innvielse til tjeneste og etterfølgelse, samt proklamasjonen av Guds Sønn (og dermed også Guds barn-motivet). Treenigheten åpenbares over Jordans vann. Dåpen framstår som en eskatologisk hendelse: Guds rike er nær, og mennesker innlemmes i en ny virkelighet (s. 28). Samtidig kobler Jesus selv den dåp han døpes med til hans lidelse og død. Dåpen peker derfor også fram mot noe som ennå ikke har skjedd. I lys av oppstandelsen ser vi hvordan dette «noe» er selve Guds plan for menneskeheten.
Kapittel 2 om Jesu dåp bærer slik i seg et meta-poeng: Jesu dåp blir et tegn for resten av framstillingen som skal følge, der de nevnte motivene utfoldes i tur og orden. Nettopp tegn-begrepet spiller en sentral rolle i Hegstads fortolkning av dåpen. Med henvisning til Trond Skard Dokka og Charles S. Peirce skjelner han mellom tre forståelser av tegn: Ikon, indeks og symbol. Hegstad vektlegger dåpens indeks-funksjon: Dåpen er både en peker og bærer selv i seg et forvarsel på den virkeligheten den viser til, lik den første vårblomsten som både er et tegn på at våren er på vei, og samtidig selv er en del av våren (s. 35). Hegstad skriver en teologi om dåpen som gjør den til et sakrament for hele livet.
Framstillingen styrkes særlig av det økumeniske utblikket. Hegstad trekker veksler på Lima-dokumentet, Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen og nyere bidrag innenfor både baptistisk, pentekostal og metodistisk teologi. Flere steder bidrar disse dokumentene til å låse opp drøftingene. I diskusjon om arvesyndsbegrepet, for eksempel, viser Hegstad til hvordan lutherske og katolske læreutsagn er enige i sak, nemlig at synden fortsatt er til stede i menneskenes liv også etter dåpen, og at detaljer i foretrukne formuleringer om hvor mye av arvesynden som finnes pre og post dåp i bunn og grunn blir av underordnet betydning.
Hegstad skriver også godt om dåpen som initiasjon til det kristne livet og som startpunkt for en livslang prosess. Han skriver om kirkefellesskapet, som i seg selv er et uttrykk for fellesskapssiden av frelsen (kapittel 7), og lander i en riktig vakker utvidelse av Gal 3:28.
Mot slutten av boka kommer Hegstad tilbake til spørsmålet om selve dåpspraksisen og drøfter ulike dåpsliturgier og mulige valg knyttet til selve dåpshandlingen som neddykking og overøsing. Dermed får vi en praksis-teori-praksis-disposisjon i boka. Denne strukturen gir tyngde til de avsluttende praksis-konklusjonene.
Når det er et så sentralt tema som dåpen som er i fokus, vil naturligvis ingen lesere være enige i alt. Selv kunne jeg ønsket noe mer refleksjon rundt hva det gjør med vår teologi når de fleste som døpes tross alt (fortsatt er) barn. Hegstad leverer et godt forsvar for at barn kan tro (i form av tillit), og han avstår diplomatisk fra å hamre mer på dette poenget vis-a-vis baptister når det først er stilt trygt opp. Han skriver også godt om barneteologi, der barnet selv blir handlende subjekt i de troendes fellesskap. Men jeg savner likevel noe om hvordan denne forståelsen av tro kan få informere oss voksne; her kunne for eksempel Løgstrups fenomenologiske etikk vært en spennende dialogpartner.
Hegstad er sympatisk i sine kommentarer til nyere forsøk på å få opp dåpstallene i Den norske kirke. Noen steder refererer han likevel hentydning om at noen selger dåpen nærmest «på billigsalg» eller underkommuniserer hva dåpen faktisk inneholder og innebærer. Slik kunne vi også lese fra annet hold nylig i debatten om biskopenes dåpsbrev. Jeg kan ikke huske å ha møtt kollegaer som faktisk rammes av slike beskrivelser, og undres litt over hvor slikt kommer fra.
Videre skriver Hegstad om tilhørige barns naturlige plass i kirkas trosopplæring. Enda så enig jeg er i det prinsipielle, opplever jeg fra min posisjon på kirkegulvet (eller kirkekontoret) at dette er komplisert. Noen foreldre ønsker ikke invitasjoner til tiltak i kirkas regi, ettersom de har valgt bort kirka bevisst ved ikke å døpe, og opplever det invaderende når vi tar kontakt. Her må vi balansere åpenhet og nærhet med respekt og distanse.
Diskusjonen om Guds barn-begrepet drøftes også balansert, så langt det rekker. Spørsmålet kunne kanskje likevel vært stilt: Finnes det noen foreldre som kan slå handa av sine barn? Og er det egentlig vi som trenger å få bekrefta at vi er Guds barn, mer enn Gud som trenger å bekrefte dette for oss? Om vi tar utgangspunkt i Jesu egen dåp, minner Hegstad oss på at Jesus var Sønnen også før dåpen og at han ikke ble adoptert. Selv om vi andre ikke kan påberope oss en trinitarisk preeksistens, er det kan hende ikke nødvendig å tenke adoptiansk om oss selv heller? Slik kan en tenke når en gjør teologi med det lille barnet på armen.
Hegstad skal ellers ha ros for å dempe diskusjonen om hva som skjer med udøpte (barn). Fortapelsen spiller i det hele tatt en svært lite framskutt rolle i framstillingen. Fokus er på det vi inviteres inn i og frelses til, mer enn hva vi frelses fra eller hvor grensene trekkes. Det gjør boka rikere og bedre å lese. Når Hegstad skriver om hvordan frelsen som gis i dåpen ikke handler om noe brudd med det menneskelige, men tvert imot handler om det sant menneskelige, kjenner jeg at dette kan jeg virkelig bruke til noe.
Boka gir meg lyst til å snakke med dåpsforeldre og dåpskandidater om dåp. Den gjør meg oppglødd med tanke på neste gang jeg skal få forrette dåp, den gir meg lyst til å lese om og fortelle om Jesu dåp i ulike sammenhenger, og den inspirerer til å skrive nye dåpsprekener. Som en som har gått seg litt fast homiletisk på dette området, kjentes boka som en vitamininnsprøytning. Les den, alene eller gjerne også sammen med andre.
Anmeldt av Harald Hauge, sokneprest i Røros og Hitterdal
Av Harald Hegstad, redaktør i Luthersk Kirketidende (først publisert i Luthersk Kirketidende 3/2020). Spørsmålet må være hvilken forskjell dåpen gjør i menneskers liv. Kommunikasjon om dåp må derfor først og fremst handle om kommunikasjon om dåpens innhold.
Drop-in-dåb. Red. Birgitte Kragh Engholm og René Høeg. København: Eksistensen Akademisk, 2019. Omtalt av Christine H. Aarflot