Bokomtale: Dødens kirke- og kulturhistorie etter reformasjonen

Tarald Rasmussen (red.): Å minnes de døde. Døden og de døde i Norge etter reformasjonen, Cappelen Damm Akademisk 2019

Hvordan endret forestillingene om døden og de døde seg i overgangen fra katolsk til luthersk kultur i Norge? Et stort forskningsprosjekt om "Døden i tidlig protestantisk tradisjon" ved Teologisk fakultet har undersøkt dette. Nå har fire av forskerne gått sammen om en bok som formidler hovedresultatene fra prosjektet.

To kildegrupper har vært vesentlige for prosjektet. Likprekener og epitafier, malte minnetavler, gir på ulike måter innblikk i reformasjonstidens minnekultur. Forskerne har undersøkt hvordan minnekulturen endres i og med reformasjonen, og hvordan forestillingene om døden og de døde ble endret.

Kirkehistorikeren Tarald Rasmussen, som har redigert boka, skriver om endringer i teologiske og kulturelle forestillinger og om forholdet mellom minnekultur og konfesjonskultur. Fører bortfallet av skjærsilden til at forestillingen om helvetet får en annen betydning i protestantismen?

Ars moriendi, kunsten å dø, var en egen litterær sjanger i middelalderen. På hvilken måte videreføres dette etter reformasjonene? Kirkehistoriker Eivor Andresen Oftestad og kunst- og kulturhistoriker Kristin Bliksrud Aavitsland undersøker dette i kapittelet om "Kunsten å dø".

Den fjerde på laget, kulturhistorikeren Arne Bugge Amundsen tar for seg kirkeretten og liturgien fram til 1680-årene.

Hoveddelen av boka handler om minnekultur, og det er her likprekenene og minnetavlene blir de viktigste kildene. Oftestad og Aavitsland redegjør for de ulike kildetypene. Deretter framstilles minnekulturen knyttet til ulike sosiale grupper i den sterkt lagdelte befolkningen. Ikke bare samfunnseliten er med. Selv om kildene er langt færre når det gjelder vanlige folks minnekultur, har forfatterne gjort en iherdig innsats for å finne og tolke kilder som kan vise i alle fall noe av minnekulturen også i disse befolkningslagene. Dette er en viktig styrke ved boka.

"Konges minne" er behandlet av Bugge Amundsen, mens Oftestad og Aavitsland skriver om "adelsmannens minne", "kvinneminne" og "barnets minne". Rasmussen skriver om minnet om prestene, mens Amundsen og Aavitsland behandler "bondens minne". Endelig tar Amundsen for seg de "minneløse". Med dette gir boka oss ikke bare en historie om minnekultur og forestillinger om døden og de døde, men også en innføring i samfunnsordning, lagdeling og ulike livsvilkår i samfunnet på reformasjonstiden.

En oversikt over trykte likprekener med særlig tilknytning til Norge avslutter boka. Det er også planer om en digital katalog over bevarte epitafier i norske kirker og museer fra perioden 1550-1700. Mange epitafier er gjengitt i boka.

Boka er et verdifullt bidrag til vår kirke-, kultur- og mentalitetshistorie.