Bokomtale: Fri oss fra det onde

Sørine Gotfredsen: Fri oss fra det onde. Vårt land forlag. Oslo 2018. 227 s.

Av Kristin Moen Saxegaard, prost i Ringerike

«Det finnes en skygge i mennesket som ikke kan ignoreres. Den legger seg til å sove sammen med oss om kvelden, og den er der når vi står opp om morgenen.» Slik innleder Sørine Gotfredsen sin bok om ondskap, med referanse til sin landsmann H. C. Andersens og hans eventyr om den samme nevnte Skyggen. Dermed er vi rett inne i bokens kjerne: Onde krefter finnes, ondskap er noe vi alle bærer i oss, men i naivitetens navn tar vi for lett på den, eller overser den. Dermed får den grobunn til å vokse.

Gotfredsen er dansk teolog og prest, og identifiserer seg sterkere med det klassisk lutherske menneskesynet enn det kanskje er vanlig blant norske prester. Hun tar det for gitt at ondskap og djevelskap er en reell ytre kraft i verden, som en motstand mot det gode og Gud, og at menneskelig ondskap er mer enn en vanskelige barndom, men en faktisk beskrivelse av mennesket uten Gud. Teologisk tankegods om at mennesket som skapt i Guds bilde med iboende evne til å gjenkjenne Gud og selv skape godt, kommer ikke frem i denne boken. Langt på vei vil jeg også si at boken handler vel så mye om Martin Luthers liv og lære, enn om ondskap som sådan. Ut over disse innvendingene, vil jeg si at boken velskrevet, lærerik, tankevekkende, og absolutt anbefalt lesning.

Boken er delt inn i sju deler, eller tema, som belyser det onde på ulikt vis. En stor styrke ved boka er hvordan temaene blir illustrert gjennom gode eksempler fra kjente filmer og litteratur. Temaenes rekkefølge står i samsvar med Luthers biografiske og teologiske utvikling, som igjen knyttes til vår egen tid.

Under temaene Skyld og Rettferdighet blir vi kjent med Luthers liv fra hans kamp med Gud i klosteret, frem til han oppdaget betydningen av rettferdighet ved tro alene som det eneste og virkelig frigjørende for menneskets frelse. Også i vår tid gjelder Luthers oppdagelser, hevder Gotfredsen. Skyld ikke bare en psykologisk følelse, det har med reell ondskap å gjøre, noe som gjenspeiles i oppvekstfilmen Zappa. Rettferdighet står i motsetning til selvrettferdighet som biter seg fast og gjør at vi krøker seg inn i oss selv, to menn fra den danske filmserien Matador gir oss eksempler på dette.

Under temaet Villfarelse viser Gotfredsen hvor galt det kan gå når ondskap ikke tas på alvor. Eksempelet er hentet fra virkeligheten, da Anders Behring Breivik satt i rettsalen og gråt over sin egen fortreffelighet, og samtidig ble erklært tilregnelig. Det frastøtende ved hendelsene 22. juli er opplagt. Men årsaken til at også rettsaken overrasket og frastøtet, hevder Gotfredsen, er at vi ikke lenger forholder oss til ondskap som noe virkelig i menneskers liv. Luther selv, derimot, ville neppe vært overrasket. For han var menneskets evne til ondskap åpenbar. Den ligger i oss alle. Vi er alle like for Gud. Motsvaret til dette lar hun Karl Ove Knausgård uttrykke, gjennom sitt essay om Nåde: «Nåde opphever alle forskjeller, i den er alle like. Radikaliteten i den er så stor, tankegangen bak så ulik alt annet, at det egentlig er umulig å begripe. Med det er det, og ingenting annet, kristendom handler om (…) Breivik er like mye verdt som ungdommene han slaktet.»

Under temaene Kroppen og Frihet er vi kommet til Luthers vei ut av munkelivet og inn i den verdslige hverdagen hvor begjæret fikk sin ordnede plass i ekteskapet. Samtidig trekker Gotfredsen oss med inn i Kristin Lavransdatter og hennes kamp mellom faren og Erlend, begjær og bitterhet. Hun viser også til hvordan den veldig kroppslige og seksuelle frigjøringen de siste tiårene setter nye krav til utseende, vellykkethet og selvstendighet. Hun binder dette sammen med nakenhet, skam og ensomhet, hvor kroppen til slutt blir ens egen fiende.

Også friheten har sin pris. Frihetens bakside er tomhet. For Luther var det utenkelig å se for seg en virkelighet uten Gud, og Gotfredsen tyr til Søren Kierkegaard når hun henvender seg mot psykologer og ateister som Svend Brinkmann og Christopher Hitchens. Hun viser hvordan humanismens menneskesyn er en livsanskuelse for den vestlige, trygge, selvbevisste borger, som kommer til kort i møte med spørsmålet om ondskap. I denne delen er det litt uklart for meg hvordan Gotfredsen finner linken til bokas hovedtema. Det kan virke som at for henne er det selvforklarende at tomhet og ondskap henger sammen.

De to siste delene, om Autoritet og Selvstendighet går inn på prestens og kirkens rolle. Her får den moderne, empatiske, ikke-autoritære presten sitt pass påskrevet, gjennom filmen Italiensk for nybegynnere. Hva skal man med en prest når en like gjerne kunne gått til psykolog eller coach? Hva gjør vi med en menighet hvor ikke en gang Fadervår samler oss, men hvor dåpsfamilien tar bilder og prater i vei? Vi trenger autoriteter, sier Luther, og Gotfredsen. Da først kan vi være et «ikke-sosialt fellesskap» hvor vi alle taper ansikt overfor Gud, og er vendt samme vei, mot Gud. På spørsmålet om vi kan gjøre noe som helst av oss selv for å komme Gud i møte er svaret: Gå i kirken! Igjen gir boken mange gode refleksjoner, uten at jeg helt finner referansene til temaet ondskap.

Det er interessant å lese en dansk teolog fra min egen samtid. Mye er veldig likt. Jeg kjenner meg igjen i eksemplene hennes og får lyst til å se filmene om igjen. Samtidig er noen av de teologiske perspektivene litt annerledes. Det gjør at jeg skjerper lesningen og må tenke over mine egne ståsted. Og anbefalingen er boken er klar: Les den, og se og les de litterære referansene hun viser til! Fra sitt nokså pessimistiske grunnsyn, utøver Sørine Gotfredsen frigjørende og livsnær teologi!