Bokomtale: Patrik Hagman: Alt det vakre. Å leve etter døden

Patrik Hagman: Alt det vakre. Å leve etter døden, Vårt Land forlag, Oslo 2018

av Hanne Dyrendal, sokneprest i Tofte og Filtvet sokn

I sin bok «Alt det vakre. Å leve etter døden» beskriver Patrik Hagman sine tre store tap i livet – sin fars død da han selv var i tenårene, sin egen sønn, som bare var 6 år da han døde og sin kones død.

Det er tre veldig forskjellige dødsfall og opplevelser. Et av dem skjer brått, de to andre etter lang tids sykeleie. For Patrik oppleves også dødsfallene forskjellig, både fordi de kommer på ulike tidspunkt i livet hans og fordi han har ulike relasjoner til personene han mister. Han beskriver også kona, Kika, sine reaksjoner og tanker rundt sønnens sykdom og dødsfall, blant annet basert på hennes dagboksnotater og selvsagt på alle samtaler ektefellene i mellom.

Boken er svært personlig, for ikke å si privat. Det er nære beskrivelser av smertefulle opplevelser, som det er umulig å gå uberørt fra som leser. Forfatteren gjør ingen forsøk på å skjønnmale sorgen eller de menneskelige reaksjonene. Han er ærlig, selvransakende og reflekterer mye over at hans erfaring med farens død spiller inn på hvordan han reagerer når sønnen dør, og ikke minst hvordan den kristendomsforståelsen han og kona er vokst opp med påvirker deres reaksjoner som voksne.  Og han viser hva som trengs av bearbeiding og endret fortolkning for å takle livet slik det blir. Som han selv skriver. «Å lære seg å snakke sant om seg selv, helt uavhengig av egne personlige tilbøyeligheter, er trolig den viktigste delen av det vi gjerne kaller sorgarbeid. Å sørge er å veve inn en ny tråd i sin egen livsfortelling.»

Patrik Hagman er teolog og forfatter. Han er dosent i politisk teologi ved Åbo universitet og har tidligere skrevet tre bøker som redegjør for hans teologi. I denne boken går Patrik Hagman grundig inn i de personlige erfaringene av tap, noe som både oppleves som en styrke og en utfordring. Styrken ligger i at det gir temmelig grundig innblikk i hvordan tap og smerte oppleves for Patrik og hvilke teologiske refleksjoner som er til hjelp for ham. Akkurat hvordan smerte og tapsopplevelser oppleves er individuelt, noe boken også reflekterer ved å vise forskjellen mellom Patrik og Kika. Det er viktig å ta med seg at generalisering ikke er mulig. At boken forblir så personlig er også en utfordring. Som teolog hadde jeg både forventet og ønsket meg en større bredde på nettopp spørsmålet om «å leve etter døden», altså hvordan en kommer videre. Boken gir noen svar på hvordan Patrik og Kika kom seg videre etter sønnens dødsfall, men dette er ikke nødvendigvis den måten andre vil klare å komme seg videre på. Men hans poengtering av betydning av å leve sant og betydningen av å fortelle, viser hvor viktig rolle vi har som hverandres medmennesker. Som han sier: «Å være menneske er å fortelle».

Boken må leses som den personlige historien om Patriks liv og opplevelser. Hans håndtering av smerte og sorg kan ikke uten videre anvendes på mennesker vi møter i sorg, for sorgopplevelser kan ikke generaliseres. Like fullt er dette en bok vel verdt å ta med seg. Vi får innblikk i ett menneskes historie, slik vi også mange ganger får innblikk i det enkelte menneskets opplevelse og erfaring gjennom i sørgesamtale. Hagman har også en del interessante perspektiver som kan være med å åpne opp for en utvidet fortolkning av død, tap og det å være den etterlatte.

Boken er ikke skrevet som en utlegning av den teologiske fortolkningen av livet etter døden.  Men den forteller Patriks usminkede, smertefulle erfaringer og hans håndtering og  refleksjon rundt dette.  Kanskje kan dette gi oss alle større mot til å gå litt dypere inn i hele det sørgende menneskets historie. Boken gir også innspill til tanker om et større bilde og utvidet språk om livet etter døden, som noe mer og noe annerledes enn håpet om «en ny himmel og en ny jord».