Bokomtale: Veien videre – arven etter Edin Løvås

Veien videre. Arven etter Edin Løvås, Antologi. Verbum forlag 2020.

«Stien oppstår spontant. Den er organisk og nedbrytbar. Den er der fordi noen bruker den, og den blir brukt fordi den er der. Å vedlikeholde en sti er det samme som å gå den.»

(Sitat fra boka «Stiens Historie» av Torbjørn Ekelund)

Det er kanskje litt rart å begynne en bokanmeldelse med å sitere en helt annen bok enn den jeg skal si noe om, men forklaringen er enkel. Jeg hadde ikke lest mange kapitler i antologien om Edin Løvås før sitatet fra Ekelund datt ned i meg. Det er jo denne fortellingen nesten alle bidragsyterne i antologien forteller; at Edin Løvås tråkket opp noen gjengrodde stier med sine egne ben, og at de i etterkant på ulikt vis har funnet frem til de samme stiene og på den måten oppdaget nye sider ved troen og livet.

En antologi kan fort sprike mye fordi de ulike bidragsyterne kommer fra ulike fagfelt og har sine egne agendaer å komme med, men i dette tilfellet fascineres jeg av at så mange ulike mennesker blir beveget og tiltrukket av det samme. Dette er ikke en bok om Edin Løvås, men en bok om den veien han gikk og hvorfor så mange etter ham har latt seg berøre og bevege til å gå samme veien. Bidragsyterne forteller om hvordan deres veier har krysset Edin sin vei, og hvordan de har endret kurs eller følt seg tiltrukket av de stiene han gikk på. «Edin sa ikke noe nytt», sier Peter Halldorf i sin tekst, men han talte slik at mennesker lyttet. Og når Tore Laugerud snakker om Kristusmystikken hos Edin Løvås, så sier han at «det handler om å gå en vei, ikke om å følge en oppskrift.»

Jeg har aldri møtt Edin Løvås, men jeg aner at Edin selv ville likt denne boken, for den peker ikke først og fremst på ham, men på den veien han har gått i Jesu fotspor. Edin sitt bidrag er at han har gått en vei mange andre troende har gått før han opp gjennom århundrene, men som lenge var glemt og regelrett uglesett i våre kirker. Stiene var gjengrodde, og troens og mystikkens stier kan bare åpnes opp ved at levende mennesker går der fordi de vil og fordi de søker.

Antologien stiller med bidragsytere fra mange ulike kirkesamfunn og det er med på å understreke Løvås sitt økumeniske sinnelag. Han fant sin egen vei og måtte kjempe mange kamper. Han forventet ikke at alle skulle gå akkurat samme vei, men han trodde sterkt at disse stiene ledet frem til fellesskap med Herren.

For meg, som prest, utfordrer boka til refleksjon omkring mitt eget trosliv og til min rolle i menigheten. Jeg utfordres av en tro som ikke er redd for å møte det vanskelige, en tro som søker Kristus og som i sin søken ikke lar seg stoppe av konvensjoner og tidens trender. Jeg forstår at Edin Løvas har vært og er et stort forbilde for mange, fordi han var en som selv gikk. Han snakket ikke bare om veien, han gikk den. Jeg håper og ber om at også jeg som helt alminnelig prest i Den norske kirke kan holde stiene åpne til troens og åndens kilder. At jeg selv er fortrolig med Jesus, så jeg kan vise andre veien.

Antologien, Veien videre, er lettlest og veksler mellom fagtekst og personlige anekdoter. Tittelen, Veien videre, signaliserer at målet med boka ikke er å være bakoverskuende, men vil invitere til å oppdage og gå på de stiene som Edin Løvås og bidragsyterne i boka selv har gått og går på. For å avslutte med det samme sitatet som jeg startet med; «Å vedlikeholde en sti er det samme som å gå den.» Det er dette boka vil; at også vi skal gå, lete og finne.

Emneknagger

Spiritualitet