Ingvild Osberg

Hvem er det nye sentralstyret? Møt Ingvild Osberg

I mars valgte generalforsamlingen et nytt sentralstyre som skal lede Presteforeningen fram mot 2020. Sentralstyret består av fem personer, to menn og tre kvinner, med erfaring fra ulike typer prestetjeneste og geografisk bakgrunn fra Tromsø i nord til Rygge i sør.

Lurer du på hvem de er og hva de ønsker for foreningen? Her møter du Ingvild Osberg, nestleder i PF og prostiprest i Vestre Borgesyssel prosti i Borg bispedømme.

Folkekirkepresten

– Nesten uansett hva jeg gjør kommer jeg tilbake til at den grunnleggende prestejobben er det jeg trives aller best med. Møtet med folk, begravelser, gudstjenester, dåpssamtaler og vigsler, – det gir meg glede, jeg blir veldig ofte i godt humør. Opplevelsen av at det gir mening, at det kan bety noe, sier nestleder Ingvild Osberg.

Å se hvordan faren trivdes i tjenesten, gjorde at Ingvild helt fra hun var 5 år visste at hun ville bli prest. Og selv om hun kjedet seg gjennom teologistudiet, fordi det var vanskelig å se sammenhengen mellom teori og praksis, har hun gjennom diverse etter- og videreutdanning tatt 180 studiepoeng til.

-Jeg har hatt veldig glede av etterutdanning som har gitt refleksjon over praksis. Det har gitt meg mye glede underveis! Jeg har tatt PKU, familieterapi og arbeidsveiledning – disse ligger jo i samme sjanger, det handler om samtaler. Men også emner der jeg har jobbet med liturgi og praksis, blant annet har jeg jobbet med vigselsliturgi, og med dåpssamtalen. Jeg tok familieterapi med tanke på at jeg kanskje skulle finne en vei ut av prestetjenesten, men det studiet engasjerte meg mer for prestejobben og samtalene der enn det jeg hadde trodd på forhånd.

I løpet av sine drøyt 28 år i tjenesten har hun vært både feltprest, misjonsprest for NMS i Paris og menighetsprest i Hamar og Borg bispedømmer.

-De tre årene i Paris var spennende, men viste også hvor avhengige vi prester er av språket. Hvor lammende det er å ikke kunne uttrykke tro, tanker og følelser. Da vi kom hjem til Norge og Østre Elverum var det som å komme til paradis. Vi kom til en skikkelig folkekirkevirkelighet, og tenkte – her hører vi til! Vi kunne bruke oss selv på en god måte. Det var en fordel å ha små barn. Det var så mange ting som spilte på lag. Og så trengte vi ikke være så innmari fromme, forteller Ingvild om opplevelsen av å finne den presterollen som passet for både henne og presteektemannen.

Fagforeningen kan bidra til gode arbeidsvilkår

Ingvild har de senere årene lagt ned en stor innsats for PF på sentralt hold. Hun er nå inne i sin tredje periode som medlem av sentralstyret. I løpet av disse årene har hun en periode vært frikjøpt i 100 % for å sikre at omstillingen ved virksomhetsoverdragelsen ut av staten gikk rett for seg, og nå er hun nestleder i styret. Nestledervervet innebærer også et frikjøp fra prestetjenesten i 50 %, for å ivareta rollen som en av to hovedtillitsvalgte i Den norske kirke (rettssubjektet). Det går en del tid til møtevirksomhet og dialog med arbeidsgiver, og kontakt med tillitsvalgte over hele landet.

-Det som er fint med fagforeningsarbeid er at det gir mulighet til å reflektere over rammene for prestetjenesten. Det gir mening å prøve å se hva som er den beste organiseringen av dette, hvordan kan vi bidra til at prester der ute får gode arbeidsvilkår. Så er det selvsagt mye vi prester er uenige om, og det kan jo være både fint og utfordrende, sier Ingvild.

Ser du noen særlig utfordringer for PF og kirken i tiden framover?

-Det er en stor utfordring nå at vi er i ferd med å bli alt for få prester. Jeg mener ikke at vi som arbeidstakere skal bære ansvaret for rekrutteringen. Jeg tror at dette handler om større endringer i kirken, jeg opplever også at presten gjennom mange år er blitt utfordret som leder, og kanskje er det vanskeligere å se muligheten som ligger i presteyrket. Det er nok også et resultat av sekulariseringen. Det å jobbe med troen som utgangspunkt er utfordrende, i hvert fall hvis man skal være helt åpen og satse livet sitt på det.

Ingvild tror at Presteforeningen kan gjøre en innsats for rekruttering ved å bidra til at det legges gode rammer for arbeidet og passe på at folk blir behandlet skikkelig. De som velger en lang og krevende utdanning, og et arbeid som er krevende på mange måter, må få best mulig arbeidsvilkår.

-Og så tror jeg også at PF må prøve å mestre den balansegangen det er å snakke opp prestens posisjon, men uten å snakke ned andre viktige kirkelige funksjoner. For vi er jo veldig glad for at vi prester ikke er alene. Det er viktig at det er et fellesskap som drar lasset sammen!