Kollegafellesskap i dagens kirke

Dette innlegget stod på trykk i Vårt Land 5.10.20

Sokneprest Kjersti Gautestad Norheim og domprost Gudmund Waaler etterlyser at Presteforeningen tar ansvar for praksisen rundt reservasjonsrett mot kvinnelige kolleger (Vårt Land 29.9.). Jeg er helt enig i at Presteforeningen – på godt og vondt – må ta ansvar for kjørereglene. Samtidig må vi nå ta ansvar for framtidens arbeidsmiljø.

Norheim og Waaler antar at kjørereglene var med på å skape rom for kvinners prestetjeneste. Det var nok intensjonen, men jeg er åpen for at de også bremset det som kunne blitt en raskere marsj mot likestilling i Den norske kirke.

Jeg skulle gjerne sett at hovedstyrets vedtak i 2004 var en tydeligere avskaffelse av kjørereglene. Men vedtaket plasserer i hvert fall ansvaret på rett sted, ved å legge det hos arbeidsgiver

At vedtaket kunne vært tydeligere i 2004 gjør det ikke mindre viktig å være tydelig i dag. Fortellingene fra en rekke prester de siste ukene, viser klart at praktisering av kjørereglene har vært en større belastning på arbeidsmiljøet enn mange av oss har kunnet eller villet se. Det bør vi som kollegafellesskap ikke lenger tåle.

Norheim og Waaler mener Presteforeningen må ta et medansvar ved å reflektere mer konstruktivt om hvilke praksiser som skal videreføres. Presteforeningen mener at det viktigste nå er å få avklart at man i Den norske kirke ikke lenger kan forvente å få reservere seg mot liturgisk fellesskap med kolleger.

Norheim og Waaler lurer på hvilket rom det skal være for uenighet i vår kirke, og hvordan dette skal håndteres i lokalmenigheten. Jeg opplever at Den norske kirke har god takhøyde for teologisk samtale. Likevel er både prester og menigheter bundet av samfunnets lover og kirkelige ordninger om arbeidsliv, gudstjenesteliv og andre vedtatte planer og strategier. Det er stort rom for å ta til orde for endringer, men man må samtidig være villig til å utøve sin tjeneste innenfor de ordningene som gjelder. Som ansatt må man også finne en form på sine ytringer og handlinger som ikke ødelegger arbeidsmiljøet.

Det viktigste for Presteforeningen på det stedet vi nå er i historien, er at det må bli slutt på at prester skal måtte forholde seg til aktiv og passiv motstand mot sin tjeneste i kollegafellesskapet, utelukkende fordi de er kvinner.

Presteforeningen forventer at de som sammen bærer tjenesten med ord og sakrament i vår kirke aksepterer hverandre som rettmessig kalte prester, kan gjøre tjeneste ved samme alter, og la seg betjene av hverandres sakramentsforvaltning.