Fra venstre: Øystein Rian, Arne Bugge Amundsen, Tarald Rasmussen, Rolv Nøtvik Jakobsen og Karen Skovgaard Petersen

Seminarrapport: Reformasjonen i Danmark og Noreg

Fondet for dansk-norsk samarbeid arrangerte et tverrfaglig seminar om reformasjonen i Danmark og Noreg på Lysebu 12.-13. september. Seminaret var et samarbeid med Universitetet i Oslo, og var planlagt av en kurskomite bestående av seniorrådgiver Rolv Nøtvik Jakobsen, Bispemøtet, professor Arne Bugge Amundsen, dekan ved Humanistisk fakultet, Universitetet i Oslo og professor Tarald Rasmussen, Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Seminaret samlet kirkehistorikere, historikere, kulturhistorikere, språkhistorikere og rettshistorikere fra Danmark og Norge.

Radioprogram fra seminaret

NRK var tilstede underseminaret, og gjorde bl.a. opptak til programmet Museum. Dette programmet sendes første gang på NRK P2 lørdag 21. oktober kl. 16.03, med reprise søndag 22. oktober kl. 08.03. Programmet blir også tilgjengelig på nett http://radio.nrk.no/serie/museum  og som podkast http://podkast.nrk.no/program/museum.rss.

Reformasjonen: positiv for Danmark – negativ for Norge?

Tarald Rasmussen innledet seminaret med et innledningsforedrag om «Danmark og Norge i tidlig nytid: To ulike konfesjonskulturer?» Reformasjonen i Norge oppfattes som en dårlig periode med tap av selvstendighet, mens reformasjonen i Danmark er en positiv periode og viktig for dansk nasjonal identitet. Norsk reformasjonshistorie kan aldri fortelles uten det danske. Fortellingen om dansk reformasjon går helt fint uten det norske. Mens reformasjonen i Danmark hadde folkelig støtte, førte til etableringen av et nytt religiøst senter i København, og kan knyttes til navn på sentrale reformatorer som Hans Tausen, Peder Palladius og Niels Hemmingsen, innebar reformasjonen i Norge tap av selvstendighet, den var uten folkelig støtte, og medførte at det gamle religiøse senteret i Nidaros ble radikalt degradert.

Reformasjonen i Norge – en nasjonal katastrofe?

Historikeren Øystein Rian fulgte opp med et foredrag om «Ensrettingen som uniformerte Danmark og Norge, men likevel gjorde de to landene mer ulike». Reformasjonen i Norge var en nasjonal katastrofe. Den kom i Norge som en revolusjon, påtvunget ovenfra, og utelukkende utenfra. I både Danmark og Norge forsvant et rikt katolsk kirkeliv, som ble erstattet av en uniformering sentralstyrt av kirkeledelsen i København. Mens middelalderkirken hadde bidratt med en motmakt som avgrenset kongemakten fra å bli despotisk, forsvant denne sikringen etter reformasjonen. Selv om reformasjonen i 1536/37 var en utenfra- og ovenfrastyrt revolusjon, var gjennomføringen langsom. Men etter hvert som det gamle presteskapet ble skiftet ut, ble presterekrutteringen endret, med større import av prester fra Danmark. Norges lydrikestatus ble tydeligst på det kirkelige området. Her ble det ikke åpnet for særnorsk beslutningsmyndighet.

Norge etter reformasjonen: fortidens og nostalgiens land

Både Rian og Arne Bugge Amundsen tok opp hvordan reformasjonen ble fremstilt og fortolket i Norge i kontrast til Danmark. I Danmark utløste reformasjonen et sydende liv og aktivitet i København. Her tok ikke nordmenn del. Peder Palladius skrev sin visitasbok, om hvordan reformasjonen skulle innføres. Her omtales Norge som et slags ukontrollerbart luthersk «ville vesten» (Bugge Amundsen). Norge ble fortidens og nostalgiens land. Her satt skribenter som Absalon Pedersøn Beyer, Peder Claussøn Friis og forfatteren av Hamarkrøniken og mintes de gamle dagers storhet og stolte historie, de vakre kirkene og bøkene. Det kan spores en tydelig ambivalens overfor reformasjonen. Man tilegnet seg nok den nye lære, men man spurte seg også om det var nødvendig å ødelegge så mange vakre kirker, nyttige bøker og brev, kirkelige ornamenter og «prydelser» (Friis). Etter hvert ble de gamle katolske skikkene som overlevde i folket omdefinert til overtro.

Erik Pontoppidan skrev i 1736 et skrift som populært kalles «Fejekosten». Der tok han til orde for å feie ut alle de siste levninger og rester av hedendom og katolsk papisme. Reformasjonens lys skulle skinne stadig klarere, og styrkes ved skoleprogram, konfirmasjon og kirkelig reformasjonsprogram. På 1800-tallet oppfattet kulturnasjonalistiske nasjonsbyggere som P.A. Munch det slik at reformasjonen ble innført i utide, og i strid med folkeliv, folkespråk og folkekarakter hos nordmennene. Reformasjonen var for Munch et feilgrep i form og strategi (ikke i substans). Munch så det slik at 1814 startet en ny reformasjon som forener lutherdom og nasjon. Ernst Sars så det slik at reformasjonen var en dansk økonomisk motivert utplyndring av Norge, og at dansk kultur erobret Norge etter reformasjonen.

Norsk teologisk historieskrivning om reformasjonen

Hallgeir Elstad undersøkte norsk teologisk historieskrivning om reformasjonen hos kirkehistorikerne Anton Chr. Bang, Andreas Brandrud og Oluf Kolsrud. Bangs historieskrivning er preget av sterke konfesjonelle synsmåter. Han la stor vekt på forfallet i katolisismen før reformasjonen. Reformasjonen i folket førte først til åndelig tøylesløshet, men etter hvert fikk evangeliet inngang. Den nye tro vurderes som noe positivt.

Også Andreas Brandrud skriver med et konfesjonelt preg. Han la vekt på reformasjonen som et brudd, og på Luther som en helteskikkelse på det religiøse området. Brandrud legger vekt på Luthers betydning som person. Dette reflekterer tidens liberalteologi med vektleggingen av den kristne personligheten.

Oluf Kolsrud gikk i sin tale ved reformasjonsjubileet i 1937 en annen vei: Han beklaget reformasjonen. Den var et beklagelig kirkelig brudd som avbrøt den nasjonale utviklingen i Norge. I motsetning til Bang vurderte Kolsrud middelalderkirken positivt. Kontinuiteten i norsk kirkeliv knyttet Kolsrud til hellig Olav. Han var også viktig i revitaliseringen av Olsok-feiringen i 1930.

Danske bidrag

Kirkehistorikeren Carsten Bach-Nielsen ved Aarhus Universitet har skrevet en stor bok om reformasjonsjubileene i Danmark, og hadde foredrag om «Norges fravær i de «danske» reformationsfejringer 1617-1817″. Et av få markinger av Norge var jubileumsmynter hvor Kongen ble omtalt som Danmarks og Norges konge.

Direktøren ved Det Danske Sprog- og Litteraturselskab Karen Skovgaard-Petersen viste utviklingen av Norges plass i offisiell kongelig historieskriving i Danmark. I begynnelsen av 1600-tallet kommer det inn en viss omtale av Norge i verk fra kongelige historiografer. Etter innføringen av eneveldet blir det rom for en selvstendig Norgeshistorie skrevet av Tormod Torfæus. Da for å legitimere at Norge var et arvekongedømme, noe som var i eneveldets interesse. Torfæus lovpriste også unionen mellom Norge og Danmark og det oldenborgske dynastiet.

Språkhistorikeren Marita Akhøj Nielsen tok for seg «Reformationens betydning for det danske sprog».

Rettshistorie og reformasjon

Rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde leder «landslovprosjektet» som gjennomgår håndskrifttradisjonen med avskrifter av Magnus Lagabøters landslov. Den ble tradert i håndskrift fram til 1604. Da ble den trykt som Christian IVs norske lov. Kan reformasjonens spores i håndskriftene fra siste del av 1500-tallet? Ja og nei. Noen manuskripter var lojale mot middelaldertradisjonen, mens andre manuskripter gjorde endringer i kristendomsbolken. Slike endringer kunne være at trosbekjennelsen ble tatt ut av loven, referanser til Jesus, Maria og Hellig Olav ble tatt ut. Men det ble ikke gjort materielle rettslige endringer eller endringer i referansene til Gud og Guds lov. Logisk sett burde det vært gjort endringer i landsloven etter reformasjonen, særlig siden den kanoniske retten ble tatt ut av bruk. Manuskriptene er påfallende like fram til publiseringen i 1604. Da endres det overordnede teologiske og statsrettslig i lovene. Men det materielle endres i liten grad der også. Rettslig tok altså reformasjonen ganske lang tid i Norge. En kan spore en markant endring i juridisk retorikk etter reformasjonen, men i liten grad i juridisk praksis.

Teologen og idehistorikeren Rolv Nøtvik Jakobsen avsluttet med et foredrag om «Naturrett som erstatning for den kanoniske retten og for Bibelen som rettskjelde», med utgangspunkt i Johan David Michaelis’ store verk om «mosaisk rett» (1770-1775), et verk som ble oversatt til dansk, og som også spilte en stor rolle i Sverige. Da Luther brant den kanoniske retten, gikk reglene om ekteskap, kjetteri og trolldom ut av bruk i lutherske land. I stedet for den katolske kanoniske retten, ble Guds bud og lov i Bibelen lovkilde. Bibelen fungerte som rettskilde fra reformasjonen til slutten av 1700-tallet. Den som bidro til punktum for dette var fremfor noen Michaelis. Han slo hull på bruken av Bibelen som rettskilde. Michaelis var påvirket av klimateorien i statskunnskapen, som vi forbinder med Montesquieu. Ulike forhold krever ulike lover. Moselovene er ikke dårlige lover – for sitt klima og sitt land. Men de konkrete lovene kan ikke være modell under andre lover. Det man kan lære av er måten Moses tilpasser lover til et spesifikt klima og land. Oppgjøret med mosaisk rett innebar samtidig en kritikk av det eneveldige kongedømmet, og ryddet vei for en ny naturrett.

Hva lærte vi på seminaret?

Seminaret ble avsluttet med en panelsamtale (se bildet) med kurskomiteen, historikeren Øystein Rian og språk- og litteraturviteren Karen Skovgaard-Petersen. Her understreket Skovgaard-Petersen at reformasjonen også i Danmark for de fleste var en reformasjon ovenfra og en gradvis prosess. Den språklige ensrettingen var neppe først og fremst en følge av reformasjonen, men vel så mye en følge av trykkekunsten.

Bugge Amundsen pekte på at kulturlandskapet etter reformasjonen ble et mer introvert kulturlandskap. Klostrene saneres bort. Det samme skjer med pilegrimsledene. Rasmussen understreket reformasjonen som ritualrevisjon med endringene i nattverdpraksis. Han merket seg at Landsloven ble brukt som en aktiv norsk arv, mens sagaer og historiskriving var mer tilbakeskuende.

Arne Bugge Amundsen oppsummerte videre med at reformasjonen hadde mest direkte innflytelse på det politiske området og på den religiøse praksisen, men lite direkte innvirkning på rett og språk. Politisk, kulturelt og religiøst innebar reformasjonen at tillitsforholdet mellom styrende og styrte ble «sagt opp». Det er dokumentert at det førte til tilbaketrekning fra religiøst liv.

Til sist var panelet unisont samstemte i at salmesangens betydning må undersøkes. Salmesangen hadde Danmark og Norge felles. Det var stor etterspørsel etter salmebøker fra tidlig 1600-tall, fastslo Marita Akhøj Nielsen. Nøtvik Jakobsen mente salmene egnet seg for et komparativt og tverrfaglig prosjekt. Salmene utgjorde en viktig felles konfesjonskultur mellom Danmark og Norge, mente Tarald Rasmussen.