Guds skjulte stemme. På leting i en sekulær tid.

Bokmelding

Forfatter: Tore Laugerud
Verbum 2021.
256 sider.

Hva slags teologi og trospraksiser trenger vi i vår tid?

Å svare på dette spørsmålet er Tore Laugeruds store prosjekt i boka «Guds skjulte stemme. På leting i en sekulær tid». Det er også dette spørsmålet kirken i Norge må lete etter svar på i tiden fremover. Laugerud viser hvordan «Gudsbilde, menneskesyn og natursyn er kardinalspørsmål i vår tid», og jeg tror han har rett når han hevder at kirken vil bli lyttet til dersom den gir gode svar på disse. Laugerud er på sitt beste når han svarer på hvordan kirken kan legge til rette for «praksiser der den enkelte kan finne språk til sine erfaringer og reflektere over dem i lys av kristen tro».

Tore Laugerud er prest i Areopagos og har i en årrekke vært engasjert i dialog, misjon, kristen spiritualitet og trospraksis. I 1999 skrev han betenkningen til Kirkemøtet «Kirken i møte med åndelig lengsel i vår tid», og denne nye boka er som en slags fortsettelse eller utvidelse av den tidligere betenkningen. Boka gir en interessant samfunns- og kulturanalyse, der fokuset nå er flyttet fra nyåndelighet til den sekulære kulturen der mennesker lever sine daglige liv som om Gud ikke finnes.

Laugerud beveger seg modig inn i et vanskelig territorium når han tar til orde for at sekulariseringen etter hans mening ikke bare skyldes at mennesket gjennom vitenskap innså at en ikke trengte Gud, men at sekulariseringen i hovedsak skyldes det skillet som kirken selv har laget mellom det materielle og åndelige. Han støtter seg her til filosofen Charles Taylor som i sin teori om det myndige menneske konkluderer med at mennesket ikke er i stand til å skape eksistensiell mening i seg selv og at det derfor oppstår en lengsel etter selvoverskridelse. Det er denne lengselen Laugerud er opptatt av; hva den er og hvordan kirken kan møte den. Selv om Laugerud har en lavmælt og forsiktig beskrivelse av egne erfaringer på dette feltet, kan man merke at ordene hans har tyngde på bakgrunn av hans mangeårige praksis og refleksjoner om samfunnsforståelse, teologi og trospraksis som Areopagosprest. Det er dette som gir boka dens særpreg.

Det er en fin kombinasjon av fakta, egne refleksjoner og sitater i boka. Dette er ei bok for alle som er opptatt av tro og eksistensielle spørsmål, enten man er kristen, nyåndelig, agnostiker eller ateist. Som med alt Laugerud sitt arbeid er også denne boka et bidrag i retning å vekke til tro samt til troens fordypning og modning ved at «vi blir det vi gjør».

Men er det riktig å påstå at selvrealisering innebærer at «våre egne drømmer, følelser, meninger og prosjekter kverner rundt i hodet vårt ustanselig» og at moderne individer har vanskelig for å forstå viktigheten av relasjoner? Jeg tenker at det universelle «vi» ikke nødvendigvis står i kontrast til å realisere sitt eget jeg, og i slutten av boka konkluderer han med at veien innover sikter mot veien utover «og styrker vår evne til å gå den». Eksistensielle spørsmål er ikke bare viktige for vår egen del, men også for hva slags samfunn vi vil være og hva slags verden vi vil forme. Her er nok Laugerud og jeg veldig enige.

Laugerud skriver at vi i Vesten ikke er et folk preget av glede, men at fattige mennesker etter hans mening har en dypere glede. Det tenker jeg er en unødig romantisering av lidelse og fattigdom og en generalisering som ikke helt holder mål.

Kapittelet «Med alt på jord er vi forbundet» er etter min mening det mest velskrevne kapittelet i boka i tillegg til at det tar opp nye og spennende perspektiver. Her knytter han sammen bibelfortellinger om naturen med hvordan våre betraktninger av naturen kan sette oss i kontakt med Skaperens skjønnhet. Han viser hvordan kirken til tider har nedvurdert naturens betydning av hvordan vi oppfatter virkeligheten og at kirken slik har «bidratt til å tørke ut sitt eget åndelige liv» og til å drive ånden ut av materien. Erfaringer av naturens hellighet gir livskvalitet og bidrar til kampen mot forurensing og klimaendringer. Her kunne Laugerud med fordel ha trukket inn mer av Tore Johnsens økoteologi og Arne Næss’ dypøkologiske filosofiske betraktninger. For som han så riktig påpeker: «Naturen er en del av den store felles livssammenhengen, på samme måte som Gud og våre medmennesker er det.»

Da kirken skapte et skille mellom Skaperen og det skapte og understreket Guds opphøyethet, mistet det guddommelige og det menneskelige sine berøringspunkter, og dette er i følge Taylor grunnen til den sekularisering vi nå opplever. Laugerud mener at kirken igjen kan bli en veiviser dersom den gjenfinner den panenteistiske virkelighetsforståelsen; nemlig at Gud er i alt og alle, men at Gud samtidig er større enn alt dette. Her berører Laugerud så viktige tema i fremtidens teologi at vi bare kan håpe på en oppfølger av denne boka. Laugerud er en viktig teolog når hans refleksjoner munner ut i slike tanker og visjoner, og når hans lavmælte stemme trer fram for å vise oss hvordan vi selv ved hjelp av ulike trospraksiser – som i boka presenteres interessant og livsnært – kan klare å lytte til Guds skjulte stemme.

Det gir håp for vår klode å lese en slik bok.