Bokomtale: Mitt år med Gud – et eksperiment

Svend Brinkmann: Mitt år med Gud – et eksperiment
Verbum Forlag 2022

En agnostikers tanker om tro

Den kjente danske psykologen Svend Brinkmann har satt seg som mål å utforske det å tro i løpet av ett år. Han definerer seg selv som agnostiker, men vil gjerne «gi Gud en sjanse». Brinkmann gir leseren en følelse av å bli med på utforskerferden ved at boka er utformet som en en dagbok. Boka har en tydelig tematisk struktur hvor Brinkmann utforsker ett tema for hver måned. Det er blant annet tema som: Virker troen? Finnes sjelen? Hva kan Bibelen lære oss? og Hva betyr troen for sorgen?

På jakt etter tro?
Jeg ble veldig nysgjerrig på å lese denne boka. I 2010 opplevde jeg å miste troen, for så å gå inn i en eksistensiell krise og påfølgende jakt etter en tro på Gud som både var rasjonell og levende. Jeg tenkte at Brinkmann var på en lignende jakt etter en tro. En stor, og kanskje avgjørende forskjell, er at Brinkmann ikke skriver ut fra en krise, men ut fra en agnostikers undring og interesse for religion. Han vil gi Gud en sjanse fordi det kan være godt å ha gjort seg opp noen tanker om tro før krisen inntreffer. «For å ikke stå helt uten religiøse ressurser når jeg en dag trenger dem», som han sier.

For meg var det den kristne praksisen sentrerende bønn, som ble veien tilbake til tro. Jeg var spent på om Brinkmann ville prøve ut religiøse praksiser som del av boka. Det gjorde han ikke. Brinkmann unnlater bevisst å utforske praksisdimensjonen. Det opplever jeg som en svakhet med prosjektet hans. Jeg tenker at skal man «gi Gud en sjanse», kommer man ikke utenom erfaringsdimensjonen. Det at Brinkmann ikke utforsker dette gjør at boka forblir «i hodet», og i liten grad berører «hjertet».

Mange interessante refleksjoner
Når det er sagt så inneholder boka mange interessante refleksjoner. Særlig refleksjonene rundt begrepet resonans i kapittelet «Hva er religion?». Et begrep han henter fra den tyske sosiologen Hartmut Rosa. Rosa omtaler Gud, som det at verden er responsiv. Vi lever altså ikke i et kaldt og meningstomt univers, men i en dyp samhørighet med en verden som påvirker og lar seg påvirke av oss, som i en dyp resonans.

Brinkmann oppgir å ha en slags tvilende tro på en «undernaturlig Gud». Han finner støtte i en slik tanke hos teologen John Caputo som snakker om «den svake Gud» som ikke eksisterer, men som insisterer. Gud finnes ikke, på den måten et fysisk objekt finnes. Men man kan si at Gud finnes som uttrykk for den betingelsesløse etiske fordringen man kan oppleve når man står overfor en situasjon der man instinktivt kjenner en moralsk plikt til å hjelpe. Det betingelsesløse finner vi derfor i den etiske fordringen om å gjøre godt mot andre uten baktanker om egen vinning. Men vi finner den også i tilgivelsen, kjærligheten og gjestfriheten.

Hvem er denne boka ment for?

Brinkmann sier at han skriver denne boken fordi det er «mange sekulariserte, kulturkristne agnostikere, og vi kan ha noe å tjene på en felles samtale om hva tro og religion er, og hvilken betydning disse fenomenene kan og bør ha i et moderne menneskeliv i et sekularisert samfunn.»

Jeg tror at svært mange av Den norske kirkes medlemmer befinner seg i denne kategorien. Derfor kan denne boka være viktig og nyttig for prester og andre kirkelig ansatte å lese. Boka kan være en hjelp til å forstå hvordan veldig mange av våre kirkemedlemmer og andre i Norge forholder seg til tro og religion. Kanskje boka kan hjelpe kirken å gi rom til agnostikerens tvilende tro, slik at den troende og tvilende agnostikeren kjenner seg velkommen til å delta i meningsfulle religiøse fellesskap uten å måtte «kjøpe hele pakka»?