Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto
Ellen Martha Blaasvær, sokneprest i Røyken, mottok midler fra Presteforeningen for å delta på Kirkebyggkonferansen 2023 på Arkitekthøyskolen i Oslo, 22.-23. november. I etterkant av konferansen har hun skrevet denne rapporten.
Kirkebyggkonferansen 2023 ble arrangert i samarbeid mellom Den norske kirke ved Kirkerådet og Arkitekthøyskolen i Oslo (AHO). Den satte søkelys på utvidet og ny bruk av kirkebygg i de nordiske land og med bidrag fra England og Tyskland.
Direktør i Kirkerådet, Ingrid Vad Nilsen, snakket i sin åpningshilsen om at kirkebygget for mange er selve representasjonen av Gud i lokalmiljøet. Endringer som kommer brått og uventet, som innbrudd eller kirkebrann, eller planlagte endringer, kan skape mange negative følelser. Spørsmål knyttet til bruk av kirkebygg har også alltid noe å si for vår tro og identitet.
Oddbjørn Sørmoen og Even Smith Wergeland fra Arkitekthøyskolen snakket om hvordan transformasjon og ny bruk har blitt et viktig anliggende for kirkebygg i Europa. Hvordan skal vi bruke disse byggene av høy arkitektonisk og historisk verdi i en tid da tradisjoner og livssyn er i forandring? Kirkebygget er et landemerke og et samlingspunkt både i byer og på landet. De representerer stolthet og identitet og tar vare på en nasjonal arv. Samtidig ser vi at raske skiftninger gjør at mange kirker blir mindre brukt. Folk flytter mer, rytmen for arbeid og fritid er annerledes, by og land berøres på ulike måter. Samfunnet har et større mangfold, og det er behov for varierte forsamlingslokaler.
Mens søndagsbruken av kirkebygg går ned, er det mange steder et økt behov for steder å møtes gjennom ukas hverdager. Bruk av kirkebygg til ulike typer aktiviteter fordrer fasiliteter som kjøkken, toaletter, fleksibel innredning og komfortabel oppvarming. På grunn av ulike finansieringssystemer, spesielt kirkeskatt, er noen land nødt til å finne nye løsninger raskere enn andre. Mange utfordrende problemstillinger skaper behov for en ny måte å jobbe sammen på, for kirkeledere, lokale myndigheter, arkitekter, brukergrupper osv.
Det er en økende interesse for «heritage» ved Arkitekthøyskolen. Historie har gjort et come back i arkitekturens praksis. Historiske strukturer kan være bærekraftige, og varighet og bevaring er blitt viktigere enn nyskaping.
Greg Pickup, Chief Director i Churches Conservation Trust (CCT) i London, presenterte sin organisasjon og deres oppdrag som å inspirere og myndiggjøre menigheter og lokalsamfunn til å kunne bruke kirkebyggene på meningsfull måte i vår tid.
Mange kirkebygg i England er overdimensjonerte i forhold til dagens rombehov. Gjennom en innvendig ombygging har man funnet løsninger for mindre gudstjenesterom tilpasset dagens behov, og samtidig fått andre funksjoner som møterom for menighetens hverdagsbruk, bydelshus, overnattingssted for pilegrimer eller turister mm. Et viktig grep mange steder er å gjøre kirken mer innbydende ved bruk av glassdører slik at folk som går forbi kan få et inntrykk av hva som foregår innenfor, og få lyst til å ta turen innom.
En avgjørende suksessfaktor for endringer av kirkebygg er at man bruker tid til å lytte til de berørte. Konsultasjoner med menigheten, ulike representanter for lokalsamfunnet, åpne folkemøter osv. er nødvendige for å kunne forankre en god prosess. Det ligger et stort potensial i å åpne opp for endring og ny bruk når man slipper fantasien løs. Samtidig må man kunne håndtere tap og sorg som oppstår ved at byggene endres.
En stor utfordring i England er finansiering. Det er krevende å skape bærekraftig økonomi i ny bruk av gamle bygg. Ingen løsninger passer for alle, men en hovedregel er at lokalt drevet prosess gjerne er bedre enn en toppstyrt prosess.
Professor og arkitekt Ulrich Königs fra Bergische Universität Wuppertal leder en interdisiplinær forskningsgruppe som jobber med å kartlegge og analysere 250 kirker i endring i regionene Aachen og Leipzig.
I det tidligere Øst-Tyskland er det ca. 25 % av befolkningen som definerer seg selv som tilhørende en kristen menighet, mens det tilsvarende tallet i vest er ca. 74 %. Forskjellen forklares med den manglende støtte og ytre press som kirker og menigheter i øst opplevde i etterkrigstiden. I vest opplever folk at endringer av kirkebygg innebærer at man mister noe, mens det i øst kan oppleves at man ved endret bruk får kirkene tilbake. I gjenoppbyggingen etter 2. verdenskrig ble det bygget mange kirker i tilknytning til nye boligområder, flere enn det i dag er behov for, og det har vært nødvendig å arbeide for endring og ny bruk av en del av disse kirkene.
Hva skjer med en kirke som er tom for folk? Den kan overtas av et annet kristent trossamfunn, den kan selges og rives, den kan benyttes som et kulturhus eller til turisme, som bydelshus og forsamlingssted utover det rent kirkelige, til kommersiell bruk, kontorer, bibliotek osv. I noen tilfeller bevares kirkens ytre skall, mens det innvendige endrer totalt både form og funksjon.
Königs påpekte at endring av kirkebygg angår alle i et lokalsamfunn, også de som ikke er religiøse. I likhet med Pickup understreket han at for å lykkes må man bruke god tid i planprosessen og ikke ta snarveier som innebærer at noen ikke blir hørt eller involvert som burde være det. Endringer bør komme mest mulig nedenfra, ikke ovenfra-styrt.
Så handler det ikke bare om rommet og bygget, men alltid også om institusjonen. Arkitektur er med på å forme innholdet. Han understreket at endring av kirkebygg er ingen krise, men en mulighet til fornyelse av menighet og lokalsamfunn.
Dag 2 i konferansen handlet om status i de nordiske land. I Norden er det få eksempler på at kirker er blitt solgt til kommersiell bruk. Det er mange eksempler på kirker som har fått utvidede funksjoner og utvidet bruk ved innvendig ombygging, med møterom og praktiske fasiliteter.
Professor Espen Surnevik fra AHO gav et kritisk blikk på hvordan signalbygg som kirker, rettslokaler og andre offentlige bygg kan oppfattes av brukerne. Hvilke signaler sender for eksempel en fasade til den som kommer på besøk? Høye trappetrinn og store, lukkede dører kan gjøre at man føler seg lite velkommen. Universell utforming av et inngangsparti med ramper og lave trinn, flere mindre dører og bruk av glass kan virke åpent og imøtekommende.
Deltakere fra Sverige, Danmark og Finland orienterte om prosessene i sine respektive land. Som eksempel på hva kirkebygg kan bety i en moderne by, fikk vi en presentasjon fra kirker i Bergen, der man har differensiert mellom fem «temakirker» i sentrum av byen.
Arkitektene Live Gram og Per M. Schjelderup gav et innblikk i den pågående restaureringen av Stavanger Domkirke, under overskriften «Gud er i detaljene». De viste hvordan en rekke valg har direkte betydning for bruken av kirkerommet og dermed for menighetens opplevelse av gudstjenesten og andre samlinger, slik som framskutt alter og flytting av døpefont fra kor til skipet.
Flere bidragsytere på konferansen understreket at den beste måten å bevare et kirkebygg på, er å fortsatt bruke det som kirke. Dersom det av demografiske og økonomiske grunner ikke lenger er aktuelt å bruke kirken som før, er det viktig å komme tidlig i gang med å tenke andre løsninger før bygget for alvor forfaller. Da må man gå inn i grundige prosesser der både menighet og lokalsamfunn involveres.
I den avsluttende panelsamtalen påpekte også Ingeborg Magerøy fra Riksantikvaren at fortsatt bruk som kirke er den beste måten å bevare kirkebyggene på. Annen bruk vil kunne gi mer konflikt mellom endring og bevaring. Hun gav også eksempler på at antikvarenes posisjon i konkrete spørsmål har endret seg. Tidligere plasserte man rullestolramper mest mulig skjermet, mens man nå velger løsninger som er i front og inviterende for alle. Man må også mer og mer akseptere etablering av glassrom inni kirkerommet av hensyn til oppvarmingen.
Ingrid Vad Nilsen takket for en fagkonferanse for å åpne samtalerommet med større forståelse for og diskusjon om bruk av kirker. Den norske kirke har et regelverk, samt biskoper, som skal godkjenne endringer av kirkebygg. Den videre refleksjon ligger derfor både til kirkepolitikerne og biskopene, og det er viktig å se på hva slags sambruk man kan ønske, og tåle, i kirkebyggene våre. Hun understreket at lokalt engasjement er kjempeviktig for bevaring og bruk av kirkebygg.
I forbindelse med den store satsningen på restaurering av steinkirkene i Norge i årene som kommer, har vi et mulighetsrom til også å vurdere hvordan disse byggene skal benyttes. Kirkebyggene må fylles med liv og innhold dersom de også i fortsettelsen skal kunne bety noe vesentlig for folk.
Overskriften for konferansen stilte spørsmålet om Gud ikke bor her lenger når et kirkebygg endres. Spørsmålet skulle ikke besvares teologisk denne gang, men det ble gitt mange svar med henvisning til bruken av byggene: Jo, Gud bor her fortsatt. Kirkebygg kan endres på mange måter, og fortsatt fylles med trosliv og andre viktige og gode fellesskap.
Fortsatt er det slik at de fleste kirkebygg i Europa benyttes til kirkelig bruk, samtidig som stadig flere også får mer funksjonelle lokaler til utvidet bruk. Med kløkt og engasjement fra arkitekter, kirkefolk og andre brukere kan dette gi en rekke gode muligheter framover.
Eli Johanne Rønnekleiv fekk støtte frå Presteforeningen for å delta på Leitourgia, Nordisk liturgisk netværk sin konferanse i Haslev, Danmark, 31.oktober- 3.november 2023, og her delar ho nokre inntrykk frå konferansen.
Tore Skjæveland fekk støtte frå Presteforeningen for å delta på Nordisk Homiletisk Netværk sitt fellesnordiske nettverksmøte i Aarhus i Danmark 19.-20. juni 2023, og han har skrive rapport frå samlinga.