Bokomtale: Spesialprest i livssynsåpent samfunn

Per Kristian Aschim og Halvard Johannessen (red.), Spesialprest i livssynsåpent samfunn,
Cappelen Damm Akademiske, 2023. Boka er å få i gratis digital utgave, men kan også bestilles i fysisk form som print-on-demand.

Boka Spesialprest i livssynsåpent samfunn er tidligere omtalt, men ikke anmeldt, på Presteforeningens sider. Denne bokomtalen vil også bli trykket i Nytt Norsk kirkeblad.

«Spesialprest»

Tittelen på boken, som er en samling av essays og fagartikler, i hovedsak skrevet av spesialprester utfra deres egen praksis, frister meg til å leke litt med ordet «spesial». Jeg har vært menighetsprest i 16 år, før jeg de fire siste årene har vært såkalt spesialprest, eller nærmere bestemt sykehusprest. Det siste året også som spesialist i klinisk prestetjeneste. Jeg vet ikke om jeg har blitt mer spesiell eller er noe særlig eller særskilt, som ordet også kan bety. Jeg er fortsatt prest, men tjenesten er helt klart annerledes og det påvirker også rolleforståelsen. Jeg har brukt mye tid på å prøve å finne min rolle som sykehusprest, og hvordan jeg skal definere den, forklare den, forsvare den, og snakke om den innad på sykehuset. Hvem er jeg og hva kan sykehuset, ansatte, pasienter og pårørende, forvente av meg? Det er fortsatt de som tenker død, når sykehuspresten nevnes. Noen ganger har jeg behov for å snakke presten litt «bort», i betydning «Presten» med stor P, og tegnet i den andres bilde. Andre ganger er det nettopp «Presten» som etterspørres.

Nye ord til å definere egen tjeneste

Det er mange spennende problemstillinger og temaer som trekkes frem og diskuteres i denne artikkelsamlingen, og jeg opplever at jeg gjennom lesning av bokens 18 kapitler, har fått nye «hjelpeord» til å definere min egen tjeneste. Ord som profesjonell nærværsperson inspirerer til videre tenking rundt min profesjonsforståelse inn i sykehustjenesten. Som sykehusprest har vi også den faktoren at vi er ansatt av sykehuset selv, til forskjell fra de andre spesialprestene som i hovedsak er ansatt av rettssubjektet, Den norske kirke. Vi er alle under tilsyn av biskopen som ordinerte prester, og hva vil det si i praksis?

Endringer i rammeforståelse for preste- og samtaletjeneste

Prestetjeneste på samfunnsinstitusjonene, sykehus, forsvaret, fengselsvesenet, universiteter og høyskoler, har vært i stor endring og utvikling de siste årene. Hele dens legitimitet er drøftet, både internt og eksternt, i forbindelse med arbeidet med ny tros- og livssynslov og NOU 2013.1: «Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk». Mange av oss er nå i en tjeneste som benevnes preste- og samtaletjenesten, eller lignende utvidede betegnelser, for å kunne romme ansatte med ulik tros- og livssynsbakgrunn. Noen steder er tjenesten utvidet med livsynshumanist, imam, kulturådgiver eller lignende, og andre steder er riggingen klargjort for at det kan komme.

Rammevilkårene for spesialprestetjenesten er endret, som Aschim og Johannessen, bokens to redaktører, skriver i innledningen. De spør videre hvordan teologien kan være en ressurs for prestetjeneste og institusjoner i en ny og mer livssynspluralistisk og livssynsåpen situasjon, og hva som er spesialprestenes profesjonsforståelse? Redaktørene fortsetter med hvert sitt kapittel. Johannessen innleder med et kapittel rundt metode og vitenskapsteori for praktisk-teologisk profesjonsforskning, før vi som Del 1 i boken, får et lengre kapittel av Aschim om den historiske utviklingen for statskirkelige ansatte prester i samfunnsinstitusjoner, «Fra anstaltprest til spesialprest».

Fagartikler

Del 2 og 3 av boken, der del 2 består av fagfellevurderte artikler, inneholder en rekke artikler og essay, som i hovedsak er fra praksisfeltet, og skrevet av deltakere på etterutdanningskurset, «Spesialprest i livssynsåpent samfunn 2020-21», i tillegg til noen fagartikler fra akademia med ulike fokus.
I Hans Stifoss-Hanssen sin artikkel er fokuset på helsefaglige perspektiver. Den opplevde jeg som veldig nyttig og interessant i arbeidet med egen rolleforståelse, som sykehusansatt og prest. Det blir ofte sagt at sykehusprester ikke er helsepersonell, noe som kan argumenteres for som sant. Samtidig er det mye mer komplekst, slik jeg opplever at Stifoss-Hanssen ordsetter gjennom å understreke at sykehusprester gir helsehjelp.

Refleksjoner fra praksisfeltet

Resten av kapitlene er praksisnære og særlig relevante for oss som står midt i spesialprest-tjenesten, men også for andre som er interessert i tematikken rundt en ny presterolle, med temaer som kirken i det offentlige, og livssyns- og trosfrihet. Jeg vil særlig nevne kapittelet om «Hellig rom for alle», og de mange spennende utfordringene som dukker opp i arbeidet når nye rom skal lages, defineres, dekoreres, og etter hvert tas i bruk. Videre satte kapitlene om vår doble identitet som åndelig omsorgsgiver og profesjonell nærværsperson, og den mulige spenningen mellom helsehjelp og tros- og livssynsfrihet, når presten opptrer som pårørendekontakt i akuttmottaket, mange tanker i gang.
Essayene gir gode og solide utgangspunkt for videre drøfting, tenkning og samtale rundt spørsmål, erfaringer og utfordringer i spesialprestetjenesten og dennes plass. Vi blir nok ikke ferdig med disse samtalene i nær fremtid, men denne boken tar oss et steg videre i arbeidet med å forme en relevant tros- og livssynstjeneste «for alle», i våre samfunnsinstitusjoner. Jeg tror ikke at det blir mindre behov for oss.

Noen kritiske merknader

Om jeg skal trekke frem et par kritiske synspunkt til slutt, så er det ene mangelen på en artikkel fra «den andre siden». Jeg kunne ønsket meg en fagartikkel eller et essay fra en med annen tros- livssynsbakgrunn som jobber sammen med spesialprestene i institusjonstjeneste. Det kunne gitt et spennende perspektiv, både på det livssynsåpne samfunnet, og prestetjenesten. Det andre er at jeg ved lesning av flere av essayene hadde ønsket meg enda mere dypdykk i fenomenene som dukket opp på bakgrunn av praksis, og særlig rundt presterollen. Her møter vi begrensningen i at essayene er en del av etterutdanning.

Et særskilt oppdrag

Selv om jeg ikke føler meg så spesiell, så har jeg sammen med alle mine spesialprestekolleger, et spesielt og særskilt oppdrag, i det å være til stede for mennesker, som er i en spesiell og annerledes situasjon, for en tid, med åndelig, eksistensiell, og profesjonell nærværskompetanse. God lesing!