Oddbjørn Stangeland ble tildelt midler fra Presteforeningens Frie internasjonale stipend for å gå den franske delen av pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela. Gjennom vandringen håpet han å møte og samtale med mennesker på tvers av ulike konfesjoner og livssyn, gjøre sine egne pilegrimserfaringer og få mulighet til fordypning i eget tros- og bønneliv. Her forteller han om noen erfaringer og refleksjoner pilegrimsvandringen gav ham.
Takk for internasjonalt stipend til pilegrimsvandring. Rammen var 6 uker i mai-juni 2024 og 1000 km langs gamle stier fra Le Puy i Frankrike til Bilbao i Spania. For meg var det viktig å skrive dagbok, samt ha ukentlig åndelig veiledning på telefonen underveis. Her er noen tanker i etterkant.
«Koffor gjør eg dette?» Spørsmålet dukker stadig opp. 25 km å gå hver dag, vondt i beina, noen blemmer etter hvert. Sovesaler, snorking, omelett med blodpølse…uff, jeg forstod ikke hva jeg bestilte.
Bakker, daler og høyfjellsplatå, elver og vann, barskog og lauvskog. Blomster, sommerfugler, falker, forhistoriske grotter. Og de siste dagene, Pyreneene som tårner seg 2-3000m høyt langs hele horisonten. Vakre landsbyer med gamle middelalderkirker. Statuer med Sankt Jakob og Sankt Rochus, pilegrimenes beskytter.
Tre retters enkle hverdagsmiddager i selskap med andre vandrere, mest franskmenn, men også fra Canada, USA, Colombia, Sør-Afrika, Korea, Australia, Danmark m.fl.. Ulike livshistorier, ulike aldre, fra 20 til 81 år på dem jeg har snakket med.
Ytre vandring: forenkling, mat, vandring og søvn, langt fra hverdagen.
Indre vandring: Minner, tanker, følelser, samtaler med meg selv og Gud, stillhet.
Jeg stresser litt med hva jeg skal få ut av vandringen, inntil jeg en dag slipper taket. Bibelverset «I stillhet og tillit skal deres styrke være» Jes 30,15 dukker opp. Sammen med Salme 23: Herren er min hyrde.
Tillit, være, ta imot det som er. Dagen i dag. En glad syklist kommer forbi og ser kanskje at jeg henger litt med hodet. «Bon courage», hilser han, vær ved godt mot. Jesus brukte også denne hilsenen: «Vær ved godt mot. Det er jeg.» Den indre stemningen snur!
Et moderne glassvindu i en gammel kirke med tema: evigheten. Jeg blir sittende der og kjenner meg båret inn mot Gud sammen med strømmen av farger og abstrakte former.
Ja, det er noe med retreat og pilegrimsvandring, som om sansene er mer åpne for det hellige. «Thin places» kalte kelterne det, en tynn hinne mellom oss og Gud.
En av de tøffeste dagene var over Pyreneene i bratt terreng og i tåke, regn og sol. Jeg kjente at jeg til tider var redd under vandringen. I etterkant spurte jeg Gud: Hvor var du da det stod på som verst? En overraskende tanke slo meg: «Jeg bekymret meg, Oddbjørn, for hvordan det skulle gå.» En rar tanke og en spennende tanke – det ligger mye omsorg i bekymring. Og enten det er enkeltmennesker eller verdenssituasjonen, det kjennes ganske naturlig at Gud ikke bare lider med, men også bekymrer seg for hvordan det skal gå.
Jeg tror det er viktig at vi i kirken holder sammen den ytre og den indre vandringen når vi snakker om pilegrimsvandring i Norge og andre steder. Det er en «jobb» å gjøre i forkant, underveis og i etterkant, gjerne i kombinasjon med dagbokskrivning og åndelig veiledning.
For meg var det viktig med en del refleksjonsspørsmål i forkant av vandringen slik Ulf Luthman foreslår i boka Pilegrimsveien til Santiago de Compostella:
• Hvorfor vil jeg gå pilegrimsvandring?
• Hva vil jeg med livet nå?
• Hvor er livet mitt på vei?
• Min innerste lengsel:
• I hvilken utstrekning er jeg villig til å lytte til meg selv?
• Våger jeg å stole på egne følelser når jeg tar valg?
• Hva ber jeg om for vandringen?
Underveis er det en fare å ha for store forventninger til åndelig opplevelser eller at vandringen bæres av eget fromhetsliv. Pilegrimsvandringen fordrer at også det åndelige livet forenkles og det er en åpenhet for å møte Gud i alle ting.
Vandringen fortsetter i hverdagen, i prestetjenesten og i drømmen om neste pilegrimsvandring.
Veavågen 4.september 2024
Oddbjørn Stangeland
Sitatet «Den som på forhånd vet hvor veien fører ham, føres ikke langt.» står som et sitat i boka til Ulf Luthman, men uten å tilkjennegi hvem som har sagt det.
Kjersti Gautestad Norheim ble tildelt midler fra Presteforeningens Frie internasjonale stipend for å dra på studieopphold til Sør-Afrika og der undersøke hvordan den lokale konteksten preger forkynnelsen og gudstjenestefeiringen i en konkret menighet. Hun besøkte tre ulike menigheter.
Gunnvor J. Hovland ble tildelt midler fra Presteforeningens Frie Internasjonale stipend for å gjennomføre et studieopphold i Glasgow, Skottland, i september 2023. Hun besøkte der et retreatsenter og flere kirker for å bli kjent med deres åndelig veiledningspraksis. I denne rapporten formidler hun i
Hege Fagermoen ble tildelt støtte fra Presteforeningens Frie internasjonale stipend for å delta på studietur med Bibelselskapet til Georgia og Armenia. Turen ble gjennomført 13.-24.april 2023, som dekker den ortodokse påskefeiringen. I denne rapporten dele hun læring og inntrykk fra turen.
Onesimus Jalata-Nagari ble tildelt støtte fra Presteforeningens Frie internasjonale stipend for å reise til Uganda og arbeid i en menighet hovedsakelig for flyktninger fra Etiopia våren-23, og her deler han inntrykk fra oppholdet.
Eirik Aadland Tappel ble tildelt stipend fra Frie internasjonale stipend for å delta på studietur til Carlisle i regi av NMS og Norges Kristne Råd. I denne rapporten forteller han fra