Konferanserapport: «Kirken» på reformasjonstiden

Begrepet «kirke» speiler det teologiske mangfoldet på reformasjonstiden, og det ligger under etableringen av de mange forskjellige kirkeinstitusjonene på 1500-tallet. Dette var hovedtema for årets RefoRC-konferanse i København.

Kirke – fra middelalder til reformasjon

Reformasjonstidens kirkeforståelse ble belyst i konferansens seks hovedforedrag, og i mange paper som ble framlagt i seminarsesjonene på konferansen. Det var foredrag om kirkeforståelsen hos Erasmus, Luther, tidlig reformert teologi fra Zwingli til Bullinger, i senmiddelalder, i England og Skottland og i Nederland. Forskere fra luthersk, reformert og katolsk sammenheng og fra alle deler av Europa og Nord-Amerika deltok.

Flere av foredragsholderne gjorde oppmerksom på at begrepet «ekklesiologi» var anakronistisk når det gjaldt kirketenkningen på reformasjonstiden. Ordet dukker opp i en boktittel første gang i 1691 hos den tyske mystikeren Angelus Silesius. Også som selvstendig teologisk tema dukker spørsmålet om «kirken» opp ganske sent, dvs. i senmiddelalderen. I den middelalderske universitetsteologiens standardverk, Petrus Lombardus’ sentenser (ca. 1150), er det ikke noe eget tema om kirken. Dette betyr ikke at man ikke var opptatt av kirken som tema, men det var et tema for kanonistene, dvs. i jussen. I den grad kirken ble behandlet teologisk, var det innenfor sakramentsteologien.

Utover i senmiddelalderen blir «kirken» mer og mer et eget teologisk tema. «Kirken» som teologisk tema skilles mer og mer fra sakramentsteologien. Florian Wöller fra Basel fulgte i foredraget «Between Corpus and Communion. Late Medieval Ecclesiology», utviklingen av senmiddelalderens ekklesiologi fra begynnelsen av 1300-tallet og fram til Baseler-konsilet (1431-1449). På begynnelsen av 1300-tallet tenkte teologer som Ægidius av Roma og Johannes av Paris (De regia potestate et papali, 1306) om kirken som «Corpus».

John Wyclif (1320-1384) kritiserte denne «organologiske» ekklesiologien, og foretrakk begrepet «Communio». Kirken var ikke et konkret, men et mystisk legeme, som delaktighet i Kristus. Det sammenbindende elementet i Wyclifs ekklesiologi er læren om Kristus som Gud og menneske, som blir nøkkelen til å holde sammen det guddommelige og det menneskelige i kirken.

Fram mot Baseler-konsilet utvikles det en tenkning som forbinder «Corpus» og «Communio» i ekklesiologien, ikke minst hos dominikaneren Johannes av Ragusa (kroatisk: Ivan Stojkivic) i traktaten «De ecclesia» (1439). Johannes av Ragusa er konsiliarist, og kan på den ene side identifisere kirken med konsilet. Samtidig utvider han forståelsen av kirkebegrepet, slik at det ikke bare er prestene som er kirken, men også de leke troende, alle troende personer.

Wöller oppsummerte utviklingen fra 1300-1440 med at det vokste fram en åndelig forståelse av kirken, som Kristi mystiske legeme. Dette mystiske legeme ble forstått som en personal union hvor Kristus forener de troende i kirken, og hvor Ånden er det forenende prinsipp i kirkens enhet.

Wöller ville med dette utfordre to fortellinger om middelalderens ekklesiologi: For det første Henri de Lubac og «nouvelle theologie» som betraktet utskillelsen av ekklesiologien fra kirkelig teologi (og inn i den kanoniske retten) som en profanering av ekklesiologien. Dette ledet til utvikling av kirken som maktfaktor og striden mellom kirke og stat. de Lubacs fortelling er viktig fordi hans kirketenkning fikk stor betydning for konstitusjonen om kirken, Lumen Gentium, fra Annet Vatikankonsil.

Den andre fortellingen Wöller utfordrer er Ernst Kantorowitz fortelling (The Kings to bodies, 1957), om at dette ikke førte til profanering av ekklesiologien, men til sakralisering av politisk teori, til en slags politisk teologi.

Overfor begge disse fortellingene mener Wöller å kunne peke på pneumatologien, Ånden, som det oversette forbindende mellomledd mellom det åndelige og det konkrete. Dette var et viktig anliggende for konsiliarismen omkring Baseler-konsilet.

Ekklesiologien var i utvikling på reformasjonstiden. Den var ikke ferdig etablert som teologisk tematikk. Reformasjonen med den påfølgende konfesjonaliseringen, etableringen av ulike kirkelige institusjonelle strukturer, bidro til å befeste ekklesiologi som teologisk tema. Den første bruk av ordet «ekklesiologi» i en boktittel i 1691 kommer etter så vel reformasjonen, konfesjonaliseringen som ortodoksien.

Konferansetemaet – «Kirken – usynlig fellesskap, synlig sokn, bekjennelse, bygning…?» – viser til denne åpenheten og la til rette for en allsidig behandling av spørsmål om «kirke» på reformasjonstiden.

RefoRC – et nettverk for reformasjonsforskning

RefoRC står for «Reformation Research Consortium» og er et forskningsnettverk innen Refo500, en internasjonal plattform for kunnskap, ekspertise, ideer, produkter og eventer knyttet til 500-årsjubileet for reformasjonen.

Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo og Menighetsfakultetet er norske medlemmer i forskningsnettverket. Tarald Rasmussen fra Det teologiske fakultet sitter i rådet for forskningsnettverket og er redaktør i et tidsskrift sprunget ut av nettverket: «Journal of Early Modern Christianity» (de Gruyter). Professor Anna Vind ved Det teologiske fakultet i København er sekretær for RefoRC.

Siden 2011 har RefoRC hatt årlige forskerkonferanser. I 2012 var konferansen i Oslo. Hovedtema var hvordan reformasjonen endret forholdet til døden og de døde. I 2015 utkom et bind bidrag fra konferansen redigert av Tarald Rasmussen og Jon Øygarden Flærten: «Preparing for Death, Remembering the Dead» i serien Refo500 Academic Studies på Vandenhoeck & Ruprecht. (Joar Hagas doktoravhandling fra Menighetsfakultetet, «Was there a Lutheran Metaphysichs? The interpretation of communication idiomatum in Early Modern Lutheranism», kom ut i samme serie I 2012).

Neste års konferanse vil (selvsagt) finne sted i Wittenberg, 10.-12. mai 2017. Hovedtemaet er «More than Luther: The Reformation and the Rise of Pluralism in Europe».

Norske bidrag

En rekke norske forskere deltok på konferansen. Seminarsesjonen «The church as Building and Holy Place» hadde bidrag av Svein Aage Christoffersen og Margunn Sandal fra Universitetet i Oslo og Gro Lauvland fra NTNU som på forskjellig vis behandlet spørsmål i skjæringsfeltet mellom arkitektur, estetikk og teologi.

En forskergruppe fra Menighetsfakultetet, Eivor Andersen Oftestad, Joar Haga og Otfried Czaika, hadde en sesjon om «»Jerusalem in Christiania – Babylone in Rome» City and Church in post-reformation Scandinavia.» Alle tre er tilknyttet prosjektet «Tracing the Jerusalem Code. Christian Cultures in Scandinavia», et tverrfaglig forskningsprosjekt ved MF, ledet av Kristin Bliksrud Aavitsland.

Marius Timmann Mjaaland fra Det teologiske fakultet presenterte et paper med tittelen «A Pearl and a Precious Jewel: Luther on the nominal church and the instability of the sign», som omhandler Luthers bruk av skriften i definisjonen av kirken i debatten med Erasmus.

Glimt fra tre konferansebidrag

Den lutherske menigheten i Amsterdam

Sabine Hiebsch fra Vreije Universitet i Amsterdam diskuterte hvor gammel den lutherske menigheten i Amsterdam var. De ulike dateringene vektlegger ulike sider ved menighetsdannelse, og gjenspeiler ulike ekklesiologiske tenkemåter. Hiebsch har publisert en studie av den lutherske menigheten i Amsterdam i Journal of Early Modern Christianity 1/2016. Denne menigheten omfattet etter hvert mange nordmenn som befant seg i Amsterdam. Disse nordmennene var kommet til Amsterdam i forbindelse med trelasthandel. Hiebsch bygger delvis på den norske historikeren Sølvi Sogners studier av det norske emigrantmiljøet i Amsterdam på 1600-tallet. Hiebsch deltar i forskningsprosjektet «The Ambigous Memory of Nordic Protestantism» ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo.

Mirakler, helgener og nattverden – Island etter reformasjonen

Skúli Olafsson, prest i Reykjavik, har disputert på en avhandling om altergang i Island 1570-1720 (2014). Han la fram sin teori om at når helgenæring ble forbudt og dermed mirakler knyttet til helgnene ikke fikk betydning lenger, ble denne rollen overtatt av nattverden etter reformasjonen. Luther tok et oppgjør med helgendyrkelsen. Han var ikke generelt kritisk til mirakler, men til mirakler knyttet til helgener. Når folk ikke lenger fikk ære helgener flyttet fokus over på Jesu legeme og blod.

Olafssons paper ble lagt fram i en sesjon om «The influence of the Priesthood of All Believers in Post-Reformation Iceland». Her ble det også lagt fram bidrag om kvinnenes plass i kirken i Island etter reformasjonen og om religiøs opplæring i Island på 1500-tallet.

Bildet av kirken i tyske lutherske salmer på 1500- og 1600-tallet

«Sie ist mir Lieb, die werte Magd» er en av Luthers salmer og åndelige sanger. Andrea Hoffmann fra Universietet i Mainz, viste hvordan denne salmens første vers like gjerne kunne være en kjærlighetssang til en kvinne. I andre vers er den en gjendiktning av Åpenbaringen 12, et motiv som i middelalderen ofte ble brukt i Maria-diktning. I siste del av tredje vers viser det seg så at «die werte Magd» verken er Katharina von Bora eller Maria, men kirken.

Hoffmann viste i sitt innlegg, «Das Bild der «Kirche» in deutschen lutherischen Liedern des 16. und 17. Jahrhunderts», hvordan gjendiktning av salmene i Salmenes bok ble utført ulikt i luthersk, reformert og katolsk sammenheng. Den lutherske kristologiske fortolkningen av salmenes bok mangler i de reformerte gjendiktningene. Motiver som i katolsk sammenheng ble anvendt på Maria, ble omformet i luthersk salmediktning. Selv om salmene og de åndelige sangene ikke inneholder eksplisitt kirkelig polemikk, fungerer de likevel som bidrag til å forme henholdsvis luthersk og reformert identitet. Salmediktning og salmesang bidro dermed til konfesjonaliseringen på reformasjonstiden.

Innlegget på konferansen bygde på hennes doktoravhandling «Psalmenrezeption in reformatorischem Liedgut. Entstehung, Gestalt und konfessionelle Eigenarten des Psalmliedes, 1523-1560» (Leipzig: Evangelische Verlagsanstalt 2015).