Foto: Kristianne Marøy

Kommentar: Religionsmøtet ved kirkelige handlinger

Bispemøtet har nylig vedtatt veiledningen «Religionsmøtet ved kirkelige handlinger». Denne veiledningen er viktig for prester i Den norske kirke, og Presteforeningen ønsker at den diskuteres og kommenteres. Vi har sendt Bispemøtet et brev med spørsmål og kommentarer til veiledningene. Vi er kjent med at denne veiledningen skal drøftes i Teologisk nemnd, og tar det som et tegn på at veiledningen engasjerer bredt og vil bli diskutert framover.

I samme møte vedtok bispemøtet også veiledningen «Dåp av asylsøkere» og gjorde vedtak i saken «Om privat prestetjeneste». Presteforeningen kommenterer vedtaket om privat prestetjeneste her. Veiledningen om dåp av asylsøkere er kommentert av sokneprest Jon Aalborg.

Hovedsynspunkter i veiledningen om religionsmøtet

Veiledningen understreker i overgangen mellom sidene 1 og 2 at den er en veiledning. Det presiseres at det ikke er mulig å gi detaljerte råd inn i de mange enkeltsituasjoner som kan oppstå. Den enkelte utfordres til «lojalitet med kirkens tro og ordninger», og «klokskap og forståelse» i den enkelte situasjon. Dette står i et visst spenningsforhold til hvordan det lenger ut i teksten gis tydelige anvisninger for hvordan man bør forholde seg i enkeltsituasjoner, f.eks. for hvilke typer bønn kirkemedlem og prest kan delta i og ikke.

Veiledningen vektlegger fra starten at den er opptatt av hvordan vi «som kristen kirke [kan] vise nestekjærlighet og gjestfrihet i møte med mennesker av en annen tro», og framholder vennlighet og respekt som sentrale verdier (s.1, 4.avsn.). Tilsvarende avrundes veiledningen med en del formuleringer om viktigheten av åpne møter med basis i trygghet i egen tro, og understreker vår lange historie som kristne med samliv på tvers av tro og religion. I samme avsnitt som sitert over kommer imidlertid også veiledningens andre hovedlinje fram, i det det spørres hvordan vi skal unngå «å opptre slik at skillet mellom ulike religioner utviskes på en måte som kan komme i konflikt både med vår egen og deres tro».

Veiledningen preges dermed av to hovedsynspunkter: Vi skal møte den og de andre med åpenhet – og vi må unngå utvisking av de skillelinjene som faktisk eksisterer mellom religionene. Veiledningen advarer tydelig mot religionsblanding, og påpeker at det bør unngås å skape «forvirring» i menighetene.

Hvilken status har en veiledning?

Vi stiller samme spørsmål til denne veiledningen som til de to andre: Hvilken kirkerettslig status har denne typen veiledninger? Hvordan binder de prester og/eller biskoper i deres tjeneste? Og forutsetter fortsatt, som veiledningene selv, at Bispemøtet ikke gjennom veiledninger mener å utfordre prestens profesjonelle og faglige selvstendighet i tjenesteutøvelsen.

Religionsteologi

Hva er de andre religionenes funksjon sett i lys av frelsen ved Jesus Kristus? Hvordan skal vi reflektere som kristne og teologer over det faktum at det fins andre religiøse tradisjoner enn den kristne? Den svenske professoren i misjonsvitenskap Kajsa Ahlstrand repeterer for oss disse to forståelsene av hva religionsteologi «er» i sin artikkel i boka «Dialogteologi på norsk» og løftet samtidig fram de to spørsmålene vi har stilt oss på dette feltet i lange tider: Er det bare kristne som blir frelst? Er Kristus eneste veien til frelse?

Religionsteologien danner grunnlag for møter med de andre religionene. Våre religionsteologiske valg skaper forskjellige strategier: Skal vi la dem leve sitt liv, bør vi samtale med dem med sikte på enighet, bør vi misjonere? Religionsteologien gir også retning for vår tenkning om oss selv: Hva betyr det for vår tros sannhet at de andre religionene fins?

Kajsa Ahlstrands nyttige løfter fram forskjellige mulige religionsteologiske ståsteder. Hun henviser til Alan Race, som på 80-tallet skapte en klassisk kategorisering av våre svar på de sentrale religionsteologiske spørsmålene, en kategorisering som stadig lever. Han samlet våre svar i tre grupper: Eksklusivisme, inklusivisme og pluralisme.

Svært kort sagt: Eksklusivistene forutsetter Kristus som eneste vei til frelse, og at bare kristne blir frelst. Inklusivistene sier også at Kristus er eneste vei til frelse, men de sier samtidig det er ikke sikkert at bare kristne blir frelst. De åpner muligheter for at man ikke nødvendigvis må bekjenne troen på ham for å få del i frelsen. Og for ordens skyld: I begge gruppene vil man finne mennesker som med håp om alles frelse påpeker at Gud har makta over dette, og at Herrens veier kan være uransakelige. Den tredje gruppen, pluralistene, ser flere veier til frelse, og muligheter i forskjellige religioner, det er flere veier til samme mål.

Oddbjørn Leirvik kommenterte denne kategoriseringa kritisk i et innlegg han holdt om religionsteologi til Teologisk nemnd i 2004. I samme innlegg viser Leirvik til Mark Heim, som på 90-tallet satte ord på et annet synspunkt som også mange av oss vil kjenne igjen fra samtaler om dette: Det fins flere «frelser» (Heims begrep: «religious ends»). Religionene er ulike veir til ulike mål. Oddbjørn Leirviks tekst er verdt en lesning. Det er imidlertid allerede lenge siden 2004, og jeg har ikke full oversikt over hva nytt er som tenkt siden da. Mer oppdaterte lesere bes melde seg, med kommentarer, korreksjoner og gjerne med gode lesetips! Uansett: Anbefales kan også allerede nevnte Kajsa Ahlstrands artikkel. Hun utforsker hvordan forskjellige forståelser av frelse får konsekvenser for vårt syn på «de andre» – i dialog med Race og Heim.

Én religionsteologi?

Veiledningen om religionsmøtet legger selvsagt også til grunn en forståelse av forholdet mellom vår egen tro og andre religioner, selv om dette ikke er tydelig uttrykt. Dette grunnlaget preger også konklusjonene i veiledningen. Annet grunnlag ville gitt andre konklusjoner. Presteforeningens medlemsmasse på sin side preges av et mangfold av religionsteologiske ståsteder, uten at dette så langt har vært sett som problematisk for vår kirkelige virksomhet og vårt fellesskap. Vi har merket oss at det i Kirkemøtets sakspapir til saken KM 15/12 «Religionsmøte og dialog» sies eksplisitt at vi lever i en kirke med et mangfold av synspunkter i dette feltet: «Kirkemøtesaken har ikke som mål å utmeisle teologi om Den norske kirkes syn på andre religioner, og det er neppe ønskelig, for her finnes det ulike synspunkter og tilnærminger.» Vi antar at dette mangfoldet i synspunkter både er ønsket og akseptert. Med dette som utgangspunkt kan det dukke opp noen utfordringer når veiledningen skal omsettes til praksis.

BMs veileder om religionsmøte i praksis

Første del av veiledningen byr på en gjennomgang av problemstillingen «religionsmøte» med hovedsakelig vekt på det bibelske materialet med sikte på å trekke ut et ståsted å møte utfordringene med. Den ender i følgende konklusjon: «Med en slik forståelse kan kirkens gudstjenester og kirkelige handlinger også romme tekster og kulturelle uttrykk som er av allmenn karakter. Også utenfor kirken finnes sannhet og skjønnhet som lar seg inkorporere i en kristen livstolkning, og som derfor kan hentes inn i kirkerommet. Derimot kan kirkens gudstjenester og kirkelige handlinger ikke romme en kultisk utøvelse av annen tro, fordi en slik utøvelse vil komme i konflikt både med Det første bud og med troen på Kristus og evangeliet.»

Hvilken hjelp er å hente i dette når en prest blir spurt om å vie et tve-religiøst par eller forrette en gravferd for en ektefelle av annen tro enn den kristne? Den gir først og fremst hjelp til å fastholde en «ren» kristen liturgisk praksis, og å sette tydelige grenser mot bidrag fra andre religiøse sammenhenger inn i livsriter i regi av prester i Den norske kirke. En slik form for veiledning kan selvsagt diskuteres. Noen vil verdsette å kunne støtte seg på en slik tydelighet, andre vil mene at praksisutfordringene de står i krever en annen type refleksjon. Vi hører gjerne synspunkter på dette!

Presteforeningen skriver i sitt brev til Bispemøtet:

Presteforeningen tror denne typen veiledninger kan bli viktige og interessante hvis de fastholdes som nettopp veiledninger – en støtte til å utøve godt skjønn i den enkelte situasjon. Vi tror imidlertid særlig veiledningen om religionsmøtet bør stå i dialog med annen refleksjon. Vi har fått reaksjoner tilbake fra prester som mener veiledningens synspunkter ikke er helt treffende i møte med de utfordringene de møter i praksis. Veiledningen reflekterer dessuten i liten grad at Den norske kirke representerer majoritetskulturen og majoritetsreligionen, og at det derfor også er en skjev maktrelasjon i religionsmøtene veiledningen fokuserer på. Dette blir særlig utfordrende når det gjelder begravelser. Mange steder vil disse situasjonene spisses ytterligere til ved at det skjer i bygder og på steder der det bor få fra andre religioner. Å la f.eks en ektefelle få legge noe inn i seremonien som gir gjenkjennelse og trygghet ut fra egen tro og kultur kan ikke utelukkende forstås som et religionsmøte. Situasjonen har klare sjelesørgeriske aspekter som presten bør ta hensyn til. Andre kommentarer har påpekt at veiledningens religionsteologiske ståsted er vel mye preget en eksklusivistisk holdning til andre religioner, og mindre har latt seg påvirke av holdningene som styrer mye av dialogarbeidet i vår kirke i dag.

Vår kirke driver aktivt med religionsdialog, lokalt og nasjonalt. Hva ville skje hvis grunnlaget for å drive religionsdialog hentes inn i denne sammenhengen? Ville det skape en åpnere holdning også til kultisk fellesskap – med utgangspunkt i gjensidig respekt for forskjellige ståsteder? Ville det minske uroen for religionsblanding og forvirring? I møte med de praksisutfordringer veiledningen tar opp vil noen mene at det heller trengs en slik tilnærming, en tilnærming som aksepterer de andre religionene som reelle og verdifulle ståsted i verden, og ikke minst at det trengs prester som går til arbeidsoppgavene med tro på eget ståsted og egen tro – og respekt for den andres ståsted og tro.

Fredrik Saxegaard, praktikumsleder på MF, påpekte i debatten på kirkemøtet i år (se video nedenfor, innlegget starter på 1:38:55) at veiledningen kanskje ville sett annerledes ut hvis den tok sitt utgangspunkt et annet sted enn det den faktisk gjør. Hvordan ville vi se på felles bønn i en kultisk sammenheng hvis vi lot oss påvirke av det som skjer når foreldrene med forskjellig tro som ber hver sin bønn for sitt syke barn – eller ber enn bønn sammen? Han etterlyste også et litt større rom for den enkeltes skjønn, og tillit til den kollegiale samtalen lokalt som sted for læring og utvikling på dette feltet.

Arbeidet i forlengelsen av veiledningen bør preges av flere slike åpne spørsmål: Hva skjer hvis vi lar flere religiøse stemmer lyde i vigsel og gravferd? Først forbønn for paret i Jesu navn – og så en annen slags bønn eller markering? Vil det være verdifullt for de to som uansett skal leve videre med hver sin tro? Hva taper vi og hva vinner vi med en slik praksis? Eller gravferd: Hvor kan det gis rom for andre ord? Hva av vårt er umistelig? Hva vil vi aller mest oppnå med gravferd – trøste, rydde, styrke fellesskap, forkynne Jesus Kristus?

Veien videre: Studiearbeid

Både saksframlegget og vedtakene i saken på årets kirkemøte (lenke?) kan være interessante å lese sammen med veiledningen. I denne sammenhengen vil vi dessuten peke på punkt 4 i vedtaket: «Kirkemøtet anmoder Bispemøtet i samarbeid med (en rekke samarbeidspartnere nevnes), å arbeide videre med religionsteologi og dialogteologi i lys av Den norske kirkes lære.» Og: Veiledningen fra Bispemøtet er kommet ut samtidig med boka «Dialogteologi på norsk» (se omtale her). I et av strekpunktene under Kirkemøtets vedtak oppfordres flere sentralkirkelige aktører til å «utarbeide studie- og kursmateriell med utgangspunkt i boka «Dialogteologi på norsk» og Bispemøtets veiledning «Religionsmøtet ved kirkelige handlinger». Vi melder i vårt brev til Bispemøtet at vi håper Bispemøtet vil støtte opp om arbeid med utvikling av studiemateriell med basis i materialet både i veiledningen og i denne boka.

Kollegialitet og gjensidig veiledning bør stå sentralt når utfordrende situasjoner oppstår. En felles forberedelse gjennom felles studiearbeid kan legge et godt grunnlag for å møte utfordringene som måtte komme, også på dette feltet.

Kjør samtale

Velkommen til videre samtale! Erfaringer og refleksjoner fra dette feltet er velkomne på våre nettsider. Innlegg og kommentarer sendes fagsjef Marit Bunkholt.