ANMELDELSE: Tidsskrift for sjelesorg Jubileumsutgave – 40 år!

Innledning

Tidsskrift for sjelesorg (heretter benevnt TFS) jubilerer og har fylt 40 år! TFS er vårt norske kvartalstidsskrift for alle oss som har sjelesorg som en oppgave i tjenesten. Jeg skjønte litt for sent at det kunne bli en overveldende oppgave å anmelde jubileumsutgave nr. 3-4 2021, for den er på 400 sider, inneholder tolv artikler og det handler om 40 års historie. Men jeg kom gjennom hele nummeret, og som vanlig inneholder utgaven en leder som i dette nummeret bidrar med litt fortjent selvskryt. Videre finner vi syv artikler innenfor bolken ”Erfaring, fag og kultur” og hele fem innenfor ”Vitenskapelig”. Som vanlig er det ett dikt, denne gang av Kolbein Falkeid, og én litteraturanmeldelse. Denne gangen er en ny bok fra Jan Olav Henriksen anmeldt av redaktøren som er Gunnar Fagerli. Vi finner også tre jubileumshilsener, blant annet fra «den danske redaktionsgruppe». Jeg synes det er flott å kunne få anmelde 40-års jubileumsutgaven og slik få en mulighet til å gi en bred presentasjon av et viktig tidsskrift i det norske kirkelandskapet og en veldig interessant jubileumsutgave!

Min bakgrunn for å anmelde jubileumsnummeret

Min bakgrunn for å skrive denne anmeldelsen er at jeg har abonnert på Tidsskrift for Sjelesorg siden 1987 og har sjelesorg som arbeidsfelt. I tillegg til å gå gjennom artiklene er det naturlig å legge et lite historisk perspektiv inn i anmeldelsen. Den blir derfor nokså omfattende, men jeg synes rett og slett at denne jubileumsutgivelsen fortjener det. Mitt utgangspunkt må bli noe subjektivt siden min erfaring med sjelesorg hovedsaklig har sitt utspring i mitt arbeid som sykehusprest innenfor psykisk helse med rundt syv hundre sjelesorgsamtaler pr. år, samt flere eksistensielle samtalegrupper. Ofte blir det ikke tid til inngående ”ettertanker” om samtalene. Men uansett har min tenkning om dem sitt utgangspunkt først og fremst i hva som sies/fortelles i samtalene, og hvordan konfidentene arbeider med å skape mening i et samspill med meg. Det handler om: hvilke metaforer trekkes inn, hvor overveldet av følelser blir de, hvilken livssituasjon er de i, hvordan ser de sammenhenger i sin egen livshistorie, hvilken religiøs bakgrunn har de med seg? Kort sagt alt hører med, men i et her og nå-perspektiv. Hva etterspørres hos meg som sykehusprest? Hva skjer i møtet med meg som sykehusprest og sjelesørger?

Jeg har selv engang skrevet en artikkel for TFS om samtaler med mennesker i psykose, men synes jeg burde bidratt med flere. Sett i forhold til det antall samtaler jeg og andre prester innenfor psykisk helsehjelp har, er ikke dette ganske store feltet spesielt mye dekket i TFS. Samtidig skal det innrømmes at jeg ikke har lest for mye i TFS, kanskje fordi mitt sjelesørgeriske arbeid hovedsakelig skjer i møte med personer som sliter med psykose, mani og alvorlige traumer. Det er mao litt ”smalt” i forhold til den bredden i tematikk vi finner i TFS.

Med årene har det vært en utvikling mot større faglighet i TFS. Spesielt tydelig var det i 2006 da det ble godkjent for vitenskaplig publisering på nivå 1. Ellers er det interessant å lete opp titler i tidligere numre; det er for eksempel en del ”Sjelesorgen i møte med”- tekster. Sjur Isaksen gir oss i sin artikkel en oversikt over den bredde av temaer vi finner under denne overskriften. Men hvilken sjanger fant jeg er mest benyttet i de eldre numrene? Det var ”Til ettertanke”. Den gir meg litt andaktsfølelse…

Artiklene i jubileumsutgaven

Sjur Isaksen har skrevet en artikkel med overskriften ”Fornuft og følelser” hvor han bidrar med et lite historisk overblikk. Per Frick Høydal var med å starte TFS på Institutt for Sjelesorg og var redaktør i 1981 – 1994 og skrev 24 ledere. Hvilke tema har det vært skrevet om i TFS gjennom årene? Jeg synes det ville vært spennende om Sjur og redaksjonen for jubileumsutgaven hadde fått lagd en oversikt over artikler gjennom alle årene, slik som den jeg fant i nr. 1-1990. Uansett har Sjur skrevet en oversiktlig artikkel om bredden TFS har favnet, om kontaktpunkter mot PKU som jo er den viktigste arenaen for sjelesorgutdanning i Norge, mot åndelig veiledning, religionspsykologi osv. Han løfter fram i sin historiske artikkel noen viktige saker: artiklene om misjonærbarnas situasjon som Øyvind M. Eide også kommer inn på som svært betydningsfulle i sin hilsen til TFS, kvinneperspektivet er også nevnt (og her har Berit Okkenhaug bidratt med en egen artikkel i jubileumsnummeret). Sjur nevner også et temanummer om AIDS i 1987 og om lhbt-personer i 2013, men skriver at TFS ikke har vært en frontkjemper for det ene eller det andre. I lhbt-nummeret er det én artikkel som er skrevet av Erik Johansson om sin egen vei fram til å akseptere sine seksuelle følelser. Men så mye som dette har vært framme og blitt diskutert i det kirkelige landskapet, skulle jeg ønsket det hadde vært flere artikler skrevet fra lhbt-personers perspektiv i TFS.

Et hovedtema må sies å ha vært forholdet mellom fagene teologi og psykologi. Se for eksempel i 1988 nr. 4 der vi finner et begrep som muligens er typisk for tidligere års tilnærming til temaet, nemlig uttrykket ”grensefelt” som her er benyttet av Per Frick Høydal. Jeg antar at uttrykket springer ut av den gamle diktomien kerygmatisk – konfidentorientert sjelesorg. Sjur nevner at i de første 20 årene har hele åtte numre forholdet mellom teologi – sjelesorg som hovedtema. Mer eller mindre bevisst hos meg har ”grensefelt” aldri vært en forståelse jeg har kunnet benytte, enten det er sjelesorg i forhold til terapi eller til åndelig veiledning. Jeg vil derfor forsøke å følge dette sjelesorg/terapi-temaet som en slags rød tråd videre i anmeldelsen. Derfor har jeg på veien mot jubileumsutgaven funnet fram tre artikler som eksempler på en drøfting av temaet: Hans Stifoss Hansens artikkel i nr. 1. 1990 har fått en talende tittel: ”Prest eller terapeut – en falsk motsetning?” Den peker framover mot for eksempel Tor Torbjørnsens artikkel i nr. 4 – 2001, ”Språket”, hvor han presenterer Charles V. Gerkins narrativt-hermeneutiske sjelesorg. Gerkins livsfortolkende perspektiv overskrider helt klart en tilnærming av typen ”grensefelt”. I nr. 3-4 2018 (som er et hedersskrift til Leif Gunnar Engedal) har Roald Iversen bidratt med artikkelen ”Den fremmedes stemme”. I sin innledning og historiske riss av sjelesorgen redegjør han for den gamle diktomien kerygmatisk – konfidentorientert sjelesorg. Roald trekker mao veksler på ”grensefelt” i sin innledning for å tydeliggjøre sin helhetlige forståelse av sjelesorg som fag. Hans bidrag er derfor å presentere språkbruksteoretikeren Mikail M. Bahktin; en språkfilosofisk tilnærming om språket i dialogisk perspektiv som gir rom for å forstå narrativene fra det bibelske materialet som en integrert del av sjelesorgsamtalen. Sett fra min side er det et fruktbart bidrag til uviklingen av sjelesorgsteorien.

Berit Okkenhaug skriver om ”Sjelesorg, teologi og forkynnelse” – en historisk reise i et kvinneperspektiv. Kort, men tydelig artikkel med vekt på feministteologiens betydning i å avdekke patriarkalske strukturer som har vært og fortsatt måtte være i det kirkelige landskap. Her opplever jeg at Berits langvarige engasjement for å løfte fram skam som vesentlig for å kunne møte og forstå et levd liv skinner tydelig igjennom. Hun skriver at på 80-tallet måtte hun til katolsk pastoralteologisk litteratur for å finne behandling av skammen som et teologisk relevant tema. Det inspirerte henne til å lese evangeliene på nytt for å oppdage hvordan Jesus møtte skamfulle og diskriminerte mennesker med et barmhjertig blikk og ga dem ny verdighet. Berit er også innom forholdet til psykodisiplinene, men det kommer godt fram at ”grensefelt” som forståelsesramme er forlatt og hun lander godt der hvor poenget er; ”at vi har et lyttende øre til menneskers leting etter mening”. Hun får også med sitt historiske blikk framhevet at sjelesorgsamtaler vil være nødvendig når prester forbereder sine gudstjenester. Hun skriver: ”Uten samtalen med det enkelte menneske, uten levd liv, blir teologien fattig og egentlig umulig.» Her henviser Berit til Charles V. Gerkin, som var sjelesorgprofessor i Atlanta og fremmet en narrativ helhetlig tilnærming til sjelesorgen. Han er forøvrig nevnt ovenfor i sammenheng med Tor Torbjørnsens artikkel i 2001.

Leif Gunnar Engerdal. Igjen kommer det en artikkel fra hans hånd, nå med tittelen ”Jordens sang og sjelens klage”! Et flott tema å ta opp i sjelesørgerisk sammenheng. Kunne han skrive mer om det i et senere nummer? For det kommer bare til å bli mer og mer aktuelt. Hva skjer med menneskets sjel hvis den stadig blir stående avmektig i møte med klimakrisen? Hvilket språk vi utvikler og i hvilken kontekst vil helt klart bli viktig. Jeg synes jeg kjenner igjen hans tenkning om Guds hjerte og menneskets sjel, jmf artikkelen i nr 3 1994 og gjentatt i nr 3-4 2018. Leif Gunnar går inn i det som skjer i den dynamiske interaksjonen mellom begges erfaringsverden, dvs. sjelesørgerens og konfidentens, det som kan betegnes som ”mellomrommet”. Jeg tolker ham dit at han ønsker i denne artikkelen å bidra til å gi språk til vår opplevelse av den erfaringsverden som skaper økosorgen. ”Hvordan er det mulig å tale meningsfullt og sannferdig om en virkelighet som overskrider språkets grenser?” Leif Gunnar har vært viktig for TFS` historie. Han var redaktør i syv år og leverandør av 23 artikler, og han var gjesteredaktør for dette jubileumsnummeret. Han har løftet fram et trinitarisk perspektiv på sjelesorgen og har tilført mye faglighet til TFS, ikke bare som instituttbestyrer, men også fra Modum Bads nervesanatorium og de seneste årene gjennom stillingen som sjelesorgprofessor ved Menighetsfakultetet. Jeg ser fram til videre bidrag om økosorg og sjelesorgens bidrag til et meningsbærende språk for kirkens tilnærming til øko- og klimakrise!

Leif Andersen skriver fra Danmark om ”Hva er da et menneske”. Dette er artikkelen som kanskje mest direkte skaper resonans hos meg i forhold til egen praksis. Den ene siden ved det menneskelig møtet er representert ved Fredrik, hjerneskadet og uten språk. Han blir i fortsettelsen av artikkelen et utgangspunkt for en refleksjon om alle de forskjellige mennesker og den mangfoldighet av livshistorier vi møter som sjelesørgere. Sett fra den andre siden, sjelesørgerens perspektiv, beskrives hvordan han arbeider med å ta med seg Jesu blikk inn i sine møter med mennesker, for som Andersen skriver: ”Gennem hans blikk kan jeg se bag om mit eget indtryk av den andens ynkelighed (og faktisk også bag om min egen spontane, men måske nedværdigende medfølelse).” Han beskriver videre Jesu blikk som enestående ved at det er stabilt, trofast og uforandret gjennom århundrene. Det er unikt fordi ”det gennomskuer mig fuldstændig, og uden forbehold eller vaklen er ikke-fordømmende.” Dette tar han med seg videre i artikkelen i en engasjerende beskrivelse av den sjelesørgeriske praksis.

Jaco J. Hammon er professor i religion, psykologi og kultur i Nashville. Det er spenstig av redaksjonen at de også har fått med langveisfarende bidrag i jubileumsutgaven! Hans anliggende i essayet ”Pastoral care and an imago Dei for the Technological Age” er å redegjøre for den teknologiske utviklingens innvirkning på hvordan vi endrer vår måte å forholde oss til oss selv, til andre og omverdenen, og slik sett også hvordan det påvirker vårt indre gudsbilde, Imago Dei. Så med støtte i objekt-relasjonsteori i tradisjonen etter D. W. Winnicot (og teorien om overgangsområdet), beskriver han en utvidet intelligensforståelse beskrevet med seks forskjellige typer intelligens, for eksempel setter han opp som nr. 2 relasjonell intelligens, og overgangsintelligens (transitional intelligence) som nr. 3. Overgangsintelligens handler om at i overgangsområdet møter vi vår håndtering av symboler, kreativitet, kjerneområder av kulturen osv. Hvorfor er det viktig for prester? Her siterer han fra sin egen bok om teologi og den menneskelige natur i den virtuelle tidsalder. Forkortet og oversatt handler det om at den indre subjektive verden, den ytre objektive, og det mulighetsrommet som ligger imellom, at nettopp i selvet blir disse tre verdener knyttet sammen, og i dette rommet møter vi det guddommelige, det andre og kulturen. Prester arbeider i dette overgangsområdet og gir med sin virksomhet personer mulighet til å vokse i sin overgangsintelligens.

Hva har det med virtuell teknologi å gjøre? Religionens symboler peker mot overskridende erfaringer som går bortenfor selvet og mot mysteriet, mens kulturen ellers tilbyr tegn med en objektiv felles oppfatning. Litt overraskende utdyper ikke Jaco noe mer her om hvordan teknologien påvirker oss, men jeg gjetter på han tenker på den enorme mengde tegn av denne type vi eksponeres for via nettet og at det kan fortrenge det rommet som religionens symboler opererer i. Han beskriver jo ellers ytterligere fem typer intelligens, og på samme måte som han i sammenheng med intelligens nr. 3 er opptatt av teknologiens innvirkning, trekker han opp det samme bildet av hvordan teknologien kan negativt påvirke den aktuelle kategorien intelligens. Jeg opplever hans anliggende og bruk av objekt-relasjonsteorien veldig interessant og får lyst til å lese mer i boken han har skrevet om temaet, og kanskje ville det da bli enklere for meg å forstå resonnementene hans? Artikkelen var nemlig tung å lese fordi den framsto for meg ganske kompakt og noe summarisk i forhold til alle de spørsmål om den virtuelle teknologiens innvirkning på menneskets psyke og adferd som berøres.

Kristin Moen Saxegaard har bidratt med en artikkel jeg leste med begeistring. Den har fått tittelen ”Kapitler i Livets bok” og tar utgangspunkt i fortellingenes sentrale plass i sjelesorgrommet og om hvordan fortellinger fra Bibelen kan ”leses inn” i menneskers livsfortellinger. ”Når vi leser med sjelesorgens øyne, står personene eller karakterene i bibelfortellingen særlig sentralt”, skriver hun. Kristin gir oss en ”veiledning” i hva vi kan legge merke til når vi leser i de ofte knappe fortellingene fra Bibelen. For eksempel hva som fortelles om personnavn. De er viktige i en effektiv historieskriving. Rakel og Lea betyr ku og søye og forteller slik om en velstående familie med flere dyr. Og hva med de navnløse, hvorfor er de blitt det? Hva sier det om dem og fortellingens budskap?

Det fruktbare for sjelesorgsamtalen er at Kristin framhever den knappe teksten og det rom den derfor kan gi til dialogen i sjelesorgsamtalen. Hva kan det eksempelvis bety at eneste beskrivelse av Sakkeus’ sitt utseende er at han var liten av vekst? Hva kan det fortelle om de underliggende problemene hans? Kristin viser oss hvordan vi kan ta fortellingene inn i samtalene på en åpen og helhetlig måte som gir rom for følelser, livserfaringer og livstolkninger. Veldig interessant er Kristins gjennomgang av den grusomme historien om levitten og hans medhustru i Dommerne kp. 19. Hva kommer det av at alle personene i fortellingen er navnløse? Kan den bli en fortelling om å ikke glemme folk som ble urettmessig og grufullt behandlet, hvis vi tar den inn i en samtale og den dialogen som skjer der? Hun understreker at mellomrommene er et narrativt grep med stor teologisk betydning, og det dypeste mellomrommet i Bibelen er det som ikke fortelles etter at Jesus ble tatt ned fra korset langfredag og før han oppsto på den tredje dag. ”Dette mellomrommet forblir et mysterium”, skriver Kristin. Denne artikkelen hjelper oss å lese fortellingene i Livets bok med friske øyne!

Daniel J. Louw er professor emeritus ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Stellenbosch, Sør-Afrika. Han har bidratt med en veldig aktuell artikkel med tittelen ”The Spiritual Crisis of ”Caution Fatigue” and Human Imperfection in the Covid-19 Pandemic”, der han tar utgangspunkt i den påvirkning covid-19-pandemien har på oss. På en måte er den i sjangeren ”sjelesørgeren i møte med”. Men anslaget er mye bredere og med et overordnet perspektiv. Her går Daniel gjennom og gir mye plass til det meste av det pandemien har av virkninger og hvordan den har rystet verden, for eksempel økonomiske problemer i form av arbeidsløshet og lav økonomisk vekst. Men hans hovedanliggende er at på et eksistensielt nivå har pandemien avkledd illusjonen om at materiell velstand, high-tec-utvikling, en supersterk immunitet (supercharged immunity) osv. kan garantere en bekymringsløs livsstil. Deretter beskriver han en følelsesmessig og eksistensiell paralysering av menneskets mulighet til å takle et uforutsigbart muterende virus. Pandemien har infiltrert formålsdimensjonen ved denne type livsforståelse: Projeksjonen av en bekymringsløs livsstil som lover en evig lykke. Daniel liker å bruke friske uttrykk som f. eks. ”den hedonistiske tredemøllen” og er klart ensidig i sin beskrivelse av det moderne forbrukersamfunnet.

Deretter går han inn på alle tiltakene som preger pandemien, isolasjon, to meter avstand og munnbind. Faren er at alle disse tiltakene fører til en distansering, og videre til tilstanden ”fatigue”. Her nevner han forsiktighetstretthet (caution fatigue), og medfølelsestretthet (compassion fatigue). En medfølelsestretthet kan oppstå når omsorgspersoner/helsepersonell sin kapasitet til å vise medfølelse og omsorg blir satt på prøve i møte med en situasjon som er overveldende på flere nivåer. Det fører igjen til at de blir mindre empatiske, mer tilbaketrukket og ønsker å skifte yrke. Men så, svært kortfattet gjengitt, går han fra hvordan vi i dobbel forstand ikke ser hverandre, tydeliggjort med munnbind og medfølelsestretthet, til Levinas og hans filosofi om ”den andres ansikt” og den kallelse som vi møter der, og videre derfra til gudsbildet. Her er hans anliggende at vi må legge vekk en ”pantokrator-God” og bevege oss til en ”el-shaddaj-God” som speiler en trofast Gud som identifiserer seg med sårbarheten til lidende mennesker. I dette gudsbildet møter vi Gud som det hjelpeløse og uskyldige offer for romerske soldaters handling. Det var Jesus som var Guds bilde, ikke den romerske makten.

Deretter trekker han fram Andrei Rublev sitt ikon av de tre gjestene hos Abraham i Mamrelunden som i ikonet tolkes som treenigheten. David ser nemlig en link her mellom et gjestfritt møte med den fremmede andre, og den gjestfrihet som Abraham tar imot sine gjester med. Han mener at ikonet kan spille en motiverende rolle i å føre en åndelig utmattelse tilbake til en medlidende solidaritet med den som lider. Han har en utførlig tolkning av ikonet som det vil føre for langt å redegjøre for og som er nokså krevende å skulle både forkorte og oversette på samme tid, men det handler i hvert fall om at det Guds blikk som vi møter i ikonet bringer oss i kontakt med den guddommelig enhets tilstedeværelse som fylt av gjensidige forhold og felleskap i Treenigheten. Det kan skje fordi ikonet rammer inn en mystikk som makter å transcendere bortenfor rasjonelle analyser.

Daniel J. Louw favner vidt i dette essayet. Han går fra materiell og hedonistisk kultur, kulturell tro på teknologi og evig framgang, til sammenbrudd for disse måter å forstå verden på pga covid-19-krisen, til medfølelsesfatigue, til Levinas og den andres ansikt og derfra til Andrei Rublevs ikon av treenigheten og til et blikk inn i Guds medfølende verden, så til en vekket lengsel som fører en til det diakonale investituret (en form for seremoni der man tillegges et nytt verv). Denne anmeldelsen gir ikke rom for en kritisk gjennomgang av hans analyser og forflytninger fra kulturell analyse til filosofi, så videre til teologi og diakoni. Men hans helhetlige sjelesørgeriske tilnærming med å søke den lidende og medfølende Gud opplevdes som svært vesentlig og inspirerende. Nemlig at, når vi i møte med en overveldende vanskelig virkelighet reagerer med eksistensiell fatigue, kan vi finne Guds transcendente virkelighet ved å søke å møte ikonets blikk.

Marit Aalen. Hennes artikkel kommer først i rekken av de vitenskaplige artiklene. Hun har arbeidet mye med Peer Gynt, blant annet artikkelen ”Peer Gynt – Jeg vet at jeg har skyld, men tåler det ikke” i nr 1 2020. Nå bidrar hun med en vitenskaplig artikkel med tittelen ”Når fremtiden ikke åpner seg”, der hun leser Ibsens fortelling ved hjelp av Ernst Bloch og Sigmund Freud. Det er en artikkel som drar veksler på litteraturen, noe som jo også er en ”sjanger” i TFS` historie. Jeg oppfatter hennes anliggende dit at ved hjelp av Ibsens fortelling om Peer Gynt anskueliggjør hun hvordan Ernst Bloch forstår menneskets drivkrefter og dagdrømmer sin plass i sin bevegelse mot framtiden, det handler om de progressive krefter i mennesket. Hos Peer Gynt er det som disse indre egenskapene forblir umodne, og de regressive krefter drar han tilbake, og her trekker hun veksler på Freud.

Marit Aalen skriver at det er viktig at sjelesørgere kjenner til de regressive og progressive kreftene i oss, og at vi som veiledere i møte med menneskers eksistensielle kamp får del i den innsikten lesningen av Peer Gynt gir. Slik sett beveger hun seg innenfor den siden av møtet mellom sjelesørger og konfident som handler om å være godt utrustet i møte med alt som har med menneskets sjel å gjøre. Marit leser Solveigs rolle i fortellingen om Peer som ”et skrin” som verner om en skatt som ikke skal gå tapt, mens Peer i sin regressive tilstand flyter rundt i verden. Peer Gynt anskueliggjør gjennom hennes lesning en komplisert prosess som kanskje forteller at en sjelesørgerisk relasjon bør starte med at en finner en hvile ”som kan åpne for større lydhørhet for den kilden som finnes og det lyset som lyser langt der nede”.

Einar Eidsaa Edland skriver om ”Sjelesorg som traumesensitiv praksis”. Eidså søker også i innledningen av sin artikkel å finne sjelesorgens plass i forhold til andre fagfelt. Begrunnelsen er enkel og forståelig; skal man kunne tilby hjelp til traumeutsatte må man kunne forstå hva traumer innebærer. Deretter introduserer han teologiske perspektiver og til sist hvordan de forskjellige perspektiver kan sammenholdes og integreres i en ”traumesensitiv sjelesørgerisk praksis”. Som sykehusprest forholder jeg meg nærmest daglig til pasienter med traumeerfaringer og ser derfor at Eidså kan ha rett i at ”… traumets distinkte terminologi i liten grad (har) blitt adressert i sjelesørgerisk sammenheng.” Han redegjør forståelig for hva traumer er før han går videre til ”Teologiske perspektiver”. Her henter han inn den amerikanske teologen Shelly Rambo som beskriver traumer som lidelsen som vedvarer og oppleves som et møte med døden, og derfor et liv med erfaringen av død som kontinuerlig tilstedeværelse. Sjelesørgerens rolle får her karakter av å være vitne – martyr. Men så begynner jeg som daglig jobber tett sammen med helsepersonell å bli litt utålmodig, Einar understreker nemlig det å være faglig kompetent i det relasjonelle, som jo er både avgjørende og selvsagt, og han trekker også fram ordet ”grense” som gir assosiasjoner til det gamle begrepet ”grensefelt”: ”slik at grensene mot behandling og terapi
”… overholdes og respekteres”. Heldigvis synes jeg at han lander langt bedre når han skriver at målet er ”en fordypet kapasitet for konfidenten og sjelesørgeren til å dvele i hverandres bevissthet, til å være sammen i den undrende og kreative prosessen.” Om Shelly Rambo skriver Eidså at hun stimulerer ”til en teologisk refleksjon som frigjør – tidligere uoppdagede – ressurser i skrift og tradisjon til å transcendere det umiddelbart gitte i den menneskelige livsvirkeligheten”. Da er vi midt i ”mellomrommet”, jmf Leif Gunnar Engedal.

Anne Hege Grung skriver i sin artikkel om ”Tros- og livssynsplural sjelesorg”. Hun strukturerer artikkelen oversiktlig i form av en innledning og fem spørsmål om sjelesorg som hun beskriver og deretter reflekterer over. Litt romslig forstått kan artikkelen legges under den velbrukte sjangeren ”sjelesorgen i møte med…”. Men hun snur litt på perspektivet når hun skriver: ”Den økende tros- og livssynspluraliteten i den norske befolkningen stiller nye spørsmål til sjelesorgen og åndelig og eksistensiell omsorg…” Det er godt kjent for oss sjelesørgere i psykisk helsevern som har levd med og forholdt oss til tros- og livssynspluralitet i mange år, noe hun redegjør kort for under sitt spørsmål 3; ”Hva menes med tros- og livssynsplural sjelesorg?” og ytterligere på slutten av artikkelen. Hun refererer til en rekke kilder eller ressurser som kan bidra til kompetanse på gode møter på tvers av tro og livssyn.

Samtidig skriver Anne Hege at det har vært lite forskning på hva det betyr for opplevelsen av sjelesorg at sjelesørgeren og konfidenten har ulik tros- eller livssynstilhørighet. Hun henviser til et par artikler fra Nederland og USA, men det hadde jo vært interessant om noen forsket på dette i Norge for eksempel ved et av de større sykehusene våre. Jeg forstår Anne Hege slik at et hovedanliggende er å gi en oversikt over feltet. Gjennom de fem spørsmålene med tilhørende refleksjoner får vi et innblikk i hva konfidenter tar opp i en norsk kristen sjelesorg: for eksempel sorg og familierelaterte problemer, mens religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn forteller om samtaler som gjerne handler om det norske velferdssystemet og sosial nød. Samtidig er det også viktig og interessant når Anne Hege løfter opp disse spørsmålene til et mer overordnet plan, dvs. de religionspolitiske og velferdspolitiske aspektene: Hvem har egne markerte plasser og besitter i hovedsak definisjonsmakten til tjenester av sjelesørgerisk karakter, særlig i offentlige tjenester? Denne typen maktperspektiv gir hun også en oversiktlig redegjørelse for.

Hilde Frøkedal. Hennes artikkel har fått den lange tittelen ”Patients’ meaning-making in existential groups led by healthcare chaplains”. Denne artikkelen ser ut til å springe ut fra hennes doktoravhandling om eksistensielle samtalegrupper innenfor psykisk helsehjelp, et arbeid som er godt kjent blant oss sykehusprester. Hun bruker materiale fra avhandlingen til å illustrere forskjellige måter å skape mening på. Dette kan nesten ikke lande mer midt i det arbeid jeg daglig står oppe i! Spennende at hun jobber videre med noe av materialet fra doktoravhandlingen. Uten at Hilde benytter begrepet ”mellomrommet”, er det dette det handler om også her, selv om tyngdepunktet ligger på hvordan mening skapes hos individet, og ikke så mye på samspillet med andre personer. Problemstillingen er tydelig, nemlig hvordan skapes mening? Eller ”meaning-making” som det heter på engelsk.

Hildes tanke med å skrive på engelsk er nok at artikkelen skal kunne spres internasjonalt som en vitenskapelig artikkel. Hun redegjør tydelig for de forskjellige beskrivelser av hvordan mening skapes. De to hovedkategoriene er den psykologiske tilnærmingen, den andre er den eksistensielle som er anvendt innenfor feltet eksistensiell helse. Hun referer ofte til Peter la Cour og Niels Christian Hvidt fra Danmark. De har utviklet en modell for ”existensial meaning-making” som synes å favne det mangfoldige og komplekse ved vår måte å skape mening på. Hilde har selv utarbeidet en illustrativ figur som gjør den lett forståelig. Men jeg lurte på om det skulle stått ”secular domain” i en av de tre små boblene (religious, spiritual og secular domains) og ikke ”existential domain”, så jeg sjekket med Hilde og det stemte. Interessant er det når Hilde anvender modellen på eksempler fra doktorarbeidet og slik viser blant annet hvordan ”Dina” erfarer at hun gjennom å inkludere praksiserfaringer opplever å endre sin tenkning innenfor et religiøst rammeverk. Til slutt er Hilde innom det gode gamle temaet om forholdet mellom teologi og psykologi. Men hun vektlegger ikke en ”grense” eller en dikotomi, men heller en interdisiplinær dialog. Hun understreker at sjelesørgeren i møte med den kompleksitet som er beskrevet må være kompetent også på et terapeutisk nivå.  Hun foreslår til slutt at det kunne være bra om det å utforske hvordan mening skapes ble tatt inn i den pastoralklinisk utdanningen.

Jeg legger til at Hildes illustrasjon av modellen til la Cour og Hvidt må med!

Christine Tind Johannesen fra Danmark skriver seg rett inn i ”mellomrommet” med en vitenskapelig artikkel som har tittelen ”Sophias kærlige blikk”. Den bygger på intervjuer med studentprester og deres erfaringer fra sjelesorgsamtaler med studenter som sliter med stressfølelser. Hun beskriver sjelesorgen slik: ”Der er intersubjektivitet i spil, der hvor udvekslinger af forståelser og betydninger finner sted.” Hennes idé er at det skjer kategoriale overskridelser mellom hverdagens språk og et kristent, teologisk språk: ”et netværk af forbindelser, som transcenderer forståelsen.” For å beskrive det som skjer i samtalene som studentprestene har, henter hun inn en treenighetsteologi ”fra neden”. Hun søker å organisere prestenes tallrike praksiser, erfaringer og overveielser i sjelesorgsamtalene ved å krysse dem med metaforiske uttrykk for Guds kjærlighet. Det betyr bilder som kan speile de mest intime og betydningsfulle menneskelige forhold. Men samtidig henter hun inn mentaliseringsbegrepet fra psykologien for ved hjelp av denne faglige posisjonen beskrive intersubjektiviteten i samtalene. Å mentalisere er at man kan forestille seg hva som ligger bak den andres adferd, samtidig med at man kan forestille seg hvordan man virker på den andre. I sin ideelle form vil derfor mentalisering føre til en ”kærlig følelse av forbundhed med en andens persons virkelighed”. For å kunne gi forståelse til denne ”forbundhed” i sjelesorgsamtalen, trekker hun med støtte i teologen og feministen Elizabeth Johnsen inn visdommens gudinne, Sofia, eller Jesus-Sofia, der Sofia er et uttrykk for den trinitariske visdom. Det synes tydelig for meg at hun utlegger en analogisk forståelse av forholdet mellom det psykologiske og teologiske, og slik unngår en type polarisering på den ene siden eller på den andre siden da en kollaps ville oppstått hvis de to forståelseshorisonter ble sammenblandet. Et spennende og veldig interessant forskningsarbeide!

Avslutning

Jeg håper at jeg gjennom denne anmeldelsen har skapt interesse for en innholdsrik og interessant 40-års jubileumsutgave blant alle som har interesse for sjelesorg! Hvis TFS nr. 3-4 2021 er blitt plassert mer eller mindre ulest i bokhylla, kan det hentes fram igjen for å leses. Den som ikke er abonnent kan skaffe det fra Institutt for Sjelesorg Modum Bad.