Annika Larsen er historiens første kvinnelige brigadeprest.

Foto: Emil Skartveit

Annika er historiens første kvinnelige brigadeprest

Annika Larsen (45) fra Skjeberg i Østfold skrev nylig historie ved å bli Norges første kvinnelige brigadeprest ved Brigade Nord. Men at Annika i det hele tatt ble prest, skyldes rett og slett at presten i menigheten hvor barna skulle døpes nektet å døpe hennes tvillingpar fordi hun og samboeren ikke var gift.

Dermed måtte de vente på en ung kvinnelig prestevikar før dåpen kunne finne sted. Det var under samtalen med den kommende presten at Annika fikk et helt tydelig kall til å bli prest. Det var ikke noe spesielt som ble sagt, men møtet med prestevikaren var helt avgjørende for prestevalget.

– Jeg har ikke vokst opp i en kristen sammenheng, men gikk på søndagsskolen og har hatt noen kristne lærere både på barne- og ungdomskolen som betydde mye for meg. I tillegg har jeg en del slekt fra Færøyene slik at jeg har fått det inn litt her og litt der.

Omgivelsene reagerte med overraskelse. Det var mange som ikke trodde på henne. Annika hadde ikke akkurat trødd ned dørene på de lokale kristelige tilbudene i hjembygda. Hun var i gjengen som hørte til utenfor bedehuset.

– Men foreldrene mine støttet meg, som de alltid har gjort.

Medvandrer

Veien til prestetjeneste i Forsvaret startet med at Annika etter videregående skole gjennomførte militærtjenesten som militærpoliti. Under teologistudien, som ble en følge av kallet hun fikk under dåpssamtalen, vekket hennes militære bakgrunn feltprestkorpsets interesse. Annika ble spurt om å gjennomføre offisersaspirantkurs sommeren 1999.

– Etter at kurset var gjennomført, fikk jeg beskjed om å ta kontakt etter utdannelsen om jeg var interessert i å arbeide som prest i Forsvaret.

Da Annika var ferdig utdannet prest i 2001, gjorde hun nettopp det. Etter et år i sør gikk turen videre til Setermoen som nyansatt bataljonsprest i Sanitetsbataljonen. En eldre feltprest hadde utfordret henne til tjeneste i Nord-Norge.

– Si noen om årene som bataljonsprest.

– Det har vært en utrolig givende tjeneste. Jeg har vært sammen med soldatene i deres hverdag helt fra den første dagen på Sessvollmoen og på ulike måter gjennom det året de har tjenestegjort. Det har vært viktig å være tilgjengelig både i leir og på øvelser, med tilbud om gudstjenester, etikkundervisning og samtaler. Førstegangstjenesten ikke er like enkelt for alle. Selv om de har gledet seg, kommer det gjerne reaksjoner og for noen blir det tyngre og vanskeligere enn det de trodde det skulle være.

– Men noen har kanskje også vært skeptisk til presten?

–Ja, men det har veldig ofte endret seg når de får møte en levende prest som går sammen med dem, tar dem på alvor og som de kan snakke med om livene sine.

Den nye brigadepresten ser også en endring blant ungdom i løpet av årene hun har tjenestegjort.

– De som kommer nå, er i større grad motiverte enn før.  Det er få som vil hjem, og de som får reaksjoner ønsker ofte å jobbe med utfordringene. De viser rett og slett en modenhet.

Kirkelige handlinger viktigst

– Hva er feltprestens viktigste oppgave?

– Det er flere ting som er viktige, men det viktigste er å tilby gudstjeneste og kirkelige handlinger for personell i Forsvaret. I år har vi opplevd en økning i gudstjenestesøkningen, og det er gledelig. Så er det sjelesorgssamtaler, etikkundervisning, bevisstgjøre folk i forhold til det etiske ansvaret de har som soldater. I tillegg skal jeg også være rådgiver for ledelsen i etiske, religiøse og kulturelle spørsmål.

– Er de ansatte interessert i prestens kompetanse?

– Det er litt forskjellig. De vet vi kan mye, men ikke alltid hva og hvordan man skal bruke presten. Når man har vært et sted over tid, har avdelingen gjerne opparbeidet seg kunnskap om hva presten kan. Det er også viktig å være tilstede der beslutninger tas. Gi råd og veiledning inn i ulike situasjoner. Delta på øvelser. Rett og slett være tilstede.

– Hva tenker du om presterollen i Forsvaret i tiden fremover?

– Vi lever i et samfunn som endrer seg, og presterollen er også i endring. Vi må være i takt med samfunnet som vi er del av. De som har en annen tro, et annet livssyn skal også få dekket sine behov. Slik har det alltid vært, men det er enklere nå hvor det er ansatt både en humanetiker og en muslim som skal dekke opp for noen av disse behovene.

Annika ser også flere fordeler med at dekningen blir mer differensiert enn tidligere.

– Større tydelighet på fritaksrett og frivillighet gjør at vi som prester kan være enda mer tydelige på de arenaer vi faktisk er. Denne friheten tror jeg vil gjøre noe med feltpresttjenesten framover.

Historisk utnevelse

Nå er altså Annika Larsen blitt historisk. Som brigadeprest har hun ansvar for å lede prestetjenesten i brigaden ved hjelp av bataljonsprestene. Det gleder hun seg til!

–Hvordan er det å være historisk. Første kvinne som brigadeprest?

– Det hadde jeg ikke tenkt så mye på før innsettelsen i Nordlyskatedralen i Alta, hvor Feltprosten snakket om dette. Jeg søkte en jobb som jeg veldig gjerne ville ha og som jeg mener jeg har mye å bidra med inn i. Men jeg skjønner jo at det er historisk og annerledes.

Tvillingene hun hadde med seg da hun flyttet nordover i 2003, tjenestegjør også i Forsvaret. Annika tenker at hun blir værende.

– Jeg har ikke planer om å skifte retning eller landsdel med det første. Jeg kan trives mange steder, men det er en litt annen ro her oppe. Hver morgen ser jeg opp på noen fantastiske fjell. Jeg elsker naturen og mulighetene den gir. Det ligger en stor frihet i det, sier brigadeprest og oberstløytnant Annika Larsen.