Bokomtale: Bevegelig Berørt

Kari Martinsen, med bidrag fra Tom A. Kjær: Bevegelig Berørt, Fagbokforlaget 2018.

Nysgjerrig

Både sykepleieren og presten i meg ble nysgjerrig da jeg ble bedt om å anmelde denne boka. Jeg arbeider som prest på to store sykehjem i Oslo og befinner meg midt i tematikken. Sykehjem er jo mest helsevesen, samme hvor fint vi snakker om beboere og hjem. Tidligere har jeg arbeidet som sykepleier, både i sykehus, sykehjem og hjemmesykepleien.

Boka er innbundet og innbydende med et vakkert bilde av Helge Bøe på forsiden. Hans 10 bilder i boka er også viktige bidrag som belyser innholdet fra et annet sted enn bare ordene.

Boka ble startet som et samarbeid mellom Martinsen og Kjær, men han døde underveis og fikk ikke fullført arbeidet. Martinsen har bearbeidet hans del.

Boka arbeider med de medmenneskelige vilkår i dagens helsevesen fra to innfallsvinkler Martinsen under overskriften: «Kan helsevesenets fysiske rom romme det hellige?» og Kjær med utgangspunkt i sykesengen under overskriften «Sengen, mennesket og universet.» Den er på mange vis rettet mot sykepleiere og andre som arbeider med direkte pasientomsorg, men ettersom den handler om vilkårene i helsevesenet angår den alle.

Del I Kan helsevesenets fysiske rom romme det hellige?
Kari Martinsen er på leting etter «det hellige», hva det kan være og hvordan det kan erfares. Hva er det eventuelt i våre helseinstitusjoner i det senmoderne samfunn som hindrer det hellige i å slippe til? Hvilke utviklingstrekk har brakt oss hit, og kan vi likevel lete etter det hellige slik at det kan bekrefte livet og være med å gi håp til mennesker i en utsatt livssituasjon?

Kari Martinsen er norsk sykepleier, professor og kjent for sin omsorgsteori. Hun er også filosof og har en doktorgrad i historie. I denne teksten diskuterer og begrunner hun sine tanker i brytning med Knud Løgstrup, Hartmut Rosa, Max Weber, Michel Foucault og Tom A. Kjær. Hennes prosjekt er å holde disse teoretiske disipliner sammen med praktiske fag og menneskers erfaringer, slik at de gjensidig kan belyse og utdype hverandre.

Jeg har lest med stor interesse og gjenkjenning og ikke minst fått tilleggskunnskap om dypere filosofiske sammenhenger, men jeg har også strevd skikkelig med å få tak i hva hun vil ha fram især i omtalen av Foucalts heterotopier. Jeg spør meg hvordan dette kommuniserer med sykepleiere flest. Jeg kjenner igjen en frustrasjon fra sykepleieteorien og deler av praktisk teologi. Jeg opplevde at teorien lett ble vanskeliggjort og kunstig når den ble holdt sammen med praksis, selv om det motsatte var hensikten.

Hellig
Martinsen ønsker ikke at hellig i denne sammenheng skal kobles til religion. Hun vil åpne ordet «hellig» ut mot livet og mot sårbarheten ved alt liv, at vi er så utlevert til hverandre. Martinsen forstår «det hellige som en ivaretagende kraft, som kan sanses, som melder seg uten at det kan planlegges eller styres.» Hun viser hvordan dette krever en varhet og mottagelighet og samtidig en tilbakeholdenhet. Her er Martinsen på sitt beste og to vakre fortellingene fra virkeligheten løfter og forklarer det teoretiske stoffet.

Det hellige i en trengt posisjon
Hun belyser videre ved de andre teoretikerne hvordan utviklingen har brakt oss til et sted der det hellige er kommet i en trengt posisjon. Vi har mistet ydmykheten for at noe er til som vi ikke selv har skapt. Tiden er blitt gjøremålstiden som driver oss inn mot en høyhastighetskultur der det faglige skjønnet er under press og gir dårlige kår for at «det hellig kan skje» og sanses. I en hastighetskultur øker også faren for at pasientens urørlighetssoner oversees og invaderes. Også det umistelige håpet har vanskelige kår i en tidsbesparelseskultur, for håpet må tydes og da trengs tid og en åpen etisk holdning – «viljen til å la seg rope opp av fordringen fra den andre».

Det hellige – tid og sted
I arbeidet med «den ikke menneskeskapte tiden», viser hun hvordan erindringsarbeid og fortelling er viktige i det eksistensielle arbeidet med å forholde seg til nye store utfordringer i livet.

Kapitlene som drøfter vårt forhold til rommet og der hun «diskuterer» med Foucault og hans tekst «andre rom» (heterotopier) synes jeg er krevende å få tak i, men hun vil ha fram at det hellige trenger både tid og sted for å kunne skje. Jeg oppfatter at hun kommer fram til at både sykeværelset i seg selv kan være et slikt «annet rom» og at det kan oppstå andre rom i sykeværelset og at disse kan være åpninger mot det hellige.

Hun oppsummerer hvordan disse «andre rom» kan få plass og formes gjennom faglig bevissthet og avslutter sin del av boka med en ny vakker fortelling fra virkeligheten, fra et stell av en alvorlig syk der bruk av faglig kunnskap, skjønn og sansemessig varhet åpnet livet der og da mot noe større, noe som ga ro, fred og håp. Noe hellig?

Del II Sengen, mennesket og universet.
Tom Andersen Kjær var teolog og arbeidet som sykehusprest med spesialistfunksjon i palliasjon helt til han døde i 2018.

Kjær vil med sitt bidrag belyse noen erfaringer mennesker i det senmoderne helsevesenet kan gjøre seg som pasienter, pårørende og personale. Han bruker sengen og sengeleiet som utgangspunkt for sine filosoferinger og spør: Hvorfor godtar vi sykesenger i korridorer? Og hvordan håndteres den dobbelte sårbarhet mennesket utsettes for i en slik seng plassert på et slikt sted?

Jeg synes Kjærs bidrag har en forståelig kobling mellom teori og praksis. Han viser hva som skjer når helsevesenet styres etter prinsipper som strider mot de gitte vilkår, «universets innebygde arkitektur», de som merkes i oss blant annet ved den etiske fordring og de suverene livsytringer. To eksempler illustrerer godt hvordan både pasienten og pleieren lider, pasienten blir oversett, pleieren opplever stress og dårlig samvittighet. De gjeldene normene i helsevesenet øker stresset og legger ansvaret på individene for å finne løsninger på de menneskelige stressreaksjoner som oppstår, framfor å endre forholdene som fellesskap. Her synes jeg Kjær peker på noe svært sentralt.

Ny forståelse og fornyet mot
Boka har utdypet mine egne opplevelser i tjenesten og skapt en ny forståelse av det å gi rom for den «sakte tiden» midt i travelheten. Det er noe av det jeg gjør som prest, når jeg lytter varsomt til livsfortellinger, som er så viktige i å bearbeide livet for den som føler seg truet av tidens gang enten pga. alder eller sykdom.

Den har gitt meg fornyet mot i det å kalle noen sansbare, men ordløse opplevelser som iblant oppstår mellom oss mennesker for «hellige øyeblikk», og jeg har fått nye tanker om hva dette hellige kan være.