Bokomtale: Da Gud skiftet mening
Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen: Da Gud skiftet mening. Femti år som forandret kirken, Cappelen Damm 2019
Av Per Kristian Aschim, fagsjef i Presteforeningen
Året 1968 ble opplevd som skjellsettende både i kirke og samfunn. I kirkelig sammenheng forbindes året med en vending mot sosialetikken, med Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala som en sentral hendelse. Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen hører til dem som ble preget av dette året og av bevegelsene i denne tiden.
Nå har de skrevet bok – om de store endringene i kirken, teologien og kirkens rolle i samfunnet de siste femti år. Tittelen de har valgt er kanskje vel tabloid, men valgt ikke uten selvrefleksjon. «Vi har forandret oss, og vi har skiftet meninger. Forveksler vi Gud og oss selv – når vi velger en slik boktittel?», skriver de i forordet (s.7). Og det koker ned til det. Høyst menneskelige aktører har skiftet oppfatninger og forandret seg. Samfunnet og kirken har forandret seg. Boka utgir seg ikke for å være objektiv historiefortelling. Begge forfatterne har vært engasjerte deltakere i forandringsprosesser de siste femti år. Boka er slik sett subjektiv. Den er «også, men ikke bare, en personlig beretning» (s.9).
Dette er hva leserne får: En fortelling om endringer i kirkelivet de siste femti årene, skrevet av to engasjerte deltakere i prosessen. Det fortelles om viktige begivenheter, utviklingstrekk og mennesker, mens andre viktige ting ikke er med – ut fra forfatternes mer eller mindre subjektive utvalgskriterier. Boka gir én versjon som kan være interessant nok, men som bør kompletteres av andre og andres versjoner skrevet fra andre perspektiver.
Boka har blitt møtt med kritikk fra ulike hold. Den har blitt omtalt som ei bok om «korleis sigerherrane i striden om kyrkja ser på denne delen av samtidssoga, men manglar (sjølv)kritisk refleksjon» (Knut Ødegård i Vårt Land). FBBs Knut Alfsvåg mener boka i liten grad leverer resonnementer, men bare fasttømrede fordommer. Sentrale kvinnelige kirkeledere som Solveig Fiske, Ann Helen Fjeldstad Jusnes, Kristine Sandmæl og leder i Norsk kvinnelig teologforening Janne Sukka kritiserte boka for å være for mannstung, og å omtale for få kvinner ved navn, tatt i betraktning gjennombruddet for kvinners plass i kirken og kirkens ledelse de siste femti årene. Og Tor B. Jørgensen kritiserte bokas tilbakeholdenhet i forhold til kirkens rolle som aktivistbevegelse.
Med andre ord: Boka provoserer i flere retninger. Som subjektivt dokument er den i sin fulle rett til det. Personlig har jeg sans for det jeg oppfatter som en balansert avveining av kirkens politiske rolle, hvor «Selverklærte profeter i geistlige gevanter bør møtes med dyp skepsis.» «En biskop, en prest eller et kirkemøte avtvinger ingen respekt i kraft av gullkors, liturgiske klær og plass på første benk.» «En troverdig kirke må bruke Bibelen og bibelstedene slik at den ikke blir en aktivistbevegelse. Da kan den trekke linjen mellom bibelsteder slik at vernet om menneskets verd blir det dypeste anliggende i møte med realpolitikken. Da kan kirken sette aktuelle samfunnsproblemer inn i en større ramme. Deretter må vi hver for oss bruke vår fornuft og vurderingsevne.» (s.202)
Selv om boka er skrevet uten å gjøre krav på å være objektiv historiefortelling, kunne en del fakta med fordel vært kvalitetssikret eller framstilt noe mer nøyaktig. Framstillingsformen gjør også at det enkelte steder er vanskelig for leseren å henge med på hvor man er i kronologien. Det gjør kanskje ikke så mye at forfatterne i farten husker feil tittel på Elvis-låten Return2sender som Israelsmisjonens ungdomsorganisasjon er kalt opp etter (s.129). Men en del slike unøyaktigheter bidrar til skjevheter i framstillingen. På side 53 gis en oversikt over virksomheten og omfanget til en del kristelige organisasjoner, antakelig på 1970-tallet. Her skrives det blant annet: «Norges Kristelige Studentforbund og Norges Kristelige Student- og Gymnasiastlag hadde 10 000 medlemmer.» Dette dekker over at Laget på sitt største hadde om lag 15 000 medlemmer, mens Forbundet, så langt jeg vet, neppe har vært over 1000 medlemmer noen gang. Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon Changemaker, omtales som «en av de største ungdomsorganisasjoner i Norge, med 2500 medlemmer og 20 lokallag» (s.133). Her kunne det lett ramses opp en rekke ungdomsorganisasjoner av en helt annen størrelse, som KFUK-KFUM med 17 000 medlemmer og 500 grupper, for å nevne ett eksempel. Her har forfatterne oversett et viktig element i Changemakers egenpresentasjon, nemlig at de er «den største ungdomsorganisasjonen som kun jobber med utviklingspolitikk» (https://changemaker.no/om-changemaker/om-oss). Summen av eksempler gir denne leseren et inntrykk av tendensiøs tallbruk. Dette gjelder også omtalen av Norsk Luthersk Misjonssamband (s.171), hvor det i omtalen av organisasjonens holdning til kvinnelige hyrder gjøres et poeng av at organisasjonen har en årlig omsetning på over en milliard. Det er riktig nok at organisasjonen hadde en omsetning i 2018 på 1,5 milliarder. Til sammenligning: Kirkens Bymisjon hadde samme år en omsetning på 1,4 milliarder, mens Diakonhjemmet i 2017 hadde en omsetning på 2,4 milliarder. Så hva skulle tallet egentlig brukes til å si?
Boka svarer ikke på spørsmålet om Gud har skiftet mening, men den argumenterer for at kirken må være i endring «for å holde fast i det uforanderlige». Boka gir nok et tydeligere bilde av endringene enn av «det uforanderlige».