Bokomtale: Det livssynsåpne samfunn
Sturla Stålsett: Det livssynsåpne samfunn, Cappelen Damm Akademisk 2021
«Hva er det livssynsåpne samfunn? Når og hvordan oppstår det? Hvilke utfordringer svarer det på? Hvilke muligheter og problemer knytter seg til begrepet og de prinsippene det bygger på?»
Sturla J. Stålsett åpner boka «Det livssynsåpne samfunn» med disse spørsmålene. Gjennom boka svarer han godt og oppklarende på spørsmålene, og uansett hva man selv måtte mene om «det livssynsåpne samfunn», er dette en bok jeg kan anbefale å lese.
Ethvert menneske er nødt til å forholde seg til samfunnet og staten, og fordi tro og livssyn er en del av samfunnet, vil man også bevisst eller ubevisst måtte forholde seg til tro og livssyn i det offentlige rom. Ingen trenger å lese mye i media før man ser at spørsmål om hvilket forhold den norske staten skal og bør ha til Den norske kirke og ulike tros- og livssynssamfunn, og hvordan religion skal og bør være til stede i det offentlige rom, er spørsmål som skaper stor – og tidvis opphetet – meningsutveksling. Dette treffer Den norske kirke generelt, men jeg mener det er spesielt viktig for prester i tjeneste i statlige og andre offentlige etater og institusjoner, slik som sykehus, sykehjem, universiteter og høgskoler, Forsvaret, politiet og fengslene. Jeg kjenner igjen mye av innholdet i boka i min tjeneste som fengselsprest.
Utgangspunktet for boka er utredningsarbeidet Stålsett ledet om tros- og livssynspolitikken og som resulterte i NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn. Boka tar for seg noe av utredningsarbeidet og viser samtidig til noen forskjeller mellom NOU-en og det som ble regjeringens tros- og livssynspolitikk og Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven). Imidlertid er det mest interessante i boka å finne når Stålsett redegjør oversiktlig og godt om prinsippene for det livssynsåpne samfunn og senere bruker prinsippene til å diskutere konkrete eksempler på kontroverser og dilemmaer knyttet til tro og livssyn i samfunnet.
Ved å legge fram prinsippene på denne måten gjør han også leseren i stand til å bruke prinsippene i diskusjoner og/eller forstå mer av samfunnsdebatten om tro og livssyn og hvordan denne kan føres på en god og konstruktiv måte. Samtidig skulle jeg ønske at Stålsett gikk enda mer i dybden på de eksemplene han bruker på tro og livssyn i samfunnet eller kanskje utvidet antall eksempler. Det er nemlig i kombinasjonen prinsippene for det livssynsåpne samfunn og bruken av prinsippene boka har sin styrke, og ved å utvide boka her ville den blitt enda mer praktisk anvendbar. Det interessante er nemlig hvordan de ulike prinsippene forholder seg til hverandre og hvilke som har forrang når de står opp mot hverandre, og ikke minst hvordan dette kan være forskjellig fra sak til sak. Særlig gjelder dette i skjæringspunktet mellom statens forhold til den kristne kulturarven og Den norske kirke og statens likebehandling av tros- og livssynssamfunnene, hvor dette igjen hviler på menneskerettighetene og Grunnloven.
Det taler til bokas fordel at Stålsett også trekker fram alternative modeller for hvordan tro og livssyn kan organiseres i samfunnet og kritikk rettet mot modellen det livssynsåpne samfunn, selv om det selvsagt ikke er overraskende at han fremhever det livssynsåpne samfunn som den beste modellen for en tros- og livssynspolitikk.
Alt i alt er dette en god og klargjørende bok som kan anbefales for alle som i en eller annen grad er opptatt av religion og politikk, menneskerettigheter, statens forhold til religion og hvordan tro- og livssyn bør eller ikke bør komme til syne i det offentlige rom og i offentlige etater. Man blir litt klokere, eller i det minste litt mer klartenkt, på et komplekst tema etter å ha lest denne boka.