Bokomtale: Forunderlig barmhjertig

Ole Christian Kvarme: Forunderlig barmhjertig. Meditative vandringer i nådens landskap, Luther Forlag 2018

av Morten Erik Stensberg, sokneprest i Grue og Grue Finnskog sokn

Ole Christian Kvarme har viet en omfangsrik bok på snaut 300 sider til det han kaller meditative vandringer i nådens landskap. Han har gitt den tittelen «Forunderlig barmhjertig», forlaget beskriver det som essayistiske betraktninger. Boken består av seks hovedkapitler som til sammen utgjør tjue underkapitler.

Jeg var spent på hvordan Kvarme ville gjøre denne vandringen gjennom nådens landskap, og må tilstå at han etter min mening ikke lyktes helt som reisefører eller guide. Men det kan også skyldes at stoffet i denne boka ofte befinner seg i krysningspunktet mellom systematisk teologi, bibeltolkning og dagsaktuelle teologiske og samfunnsmessige perspektiver. Den tidligere biskopen viser så absolutt mest formidlingsglede når han deler sin kunnskap knyttet til de bibelske tekstene. Ikke minst møtet mellom jødedom og kristendom. Når han deler erfaringene derfra skriver han godt, engasjert og levende.

For Kvarme er til tider en svært god formidler. Boken Åtte dager i Jerusalem som han gav ut på Verbum i 1996 illustrerer det. Mens han derimot framstår nokså påholden eller til og med tilbakeholden i sin utleggelse og forståelse av nåden når han anlegger et mer systematisk teologisk perspektiv. Som bibelutlegger opplever jeg grunntonen hans som en annen og friskere, da våger han mer.

For eksempel når Kvarme gir seg i kast med «korsets mysterium» hvor han ser nærmere på forsoningens mysterium og skriftemålet. Her tar han blant annet for seg de tre tradisjonelle typer forsoningslærer: den klassiske, den objektive og den subjektive. Aulen, Anselm og Abelard. Særlig den anselmske varianten har blitt selve forsoningsteorien par excellence i en luthersk kontekst.  I liten grad gjør Kvarme en vurdering av den historiske bakgrunnen for at særlig luthersk og evangelikal teologi har nærmet seg forsoningen gjennom denne skjematiseringen i form av «forsoningsteorier».

Rett nok sier han at det bibelske materialet er rikere og mer nyansert enn hva disse teoriene sier om forsoningen, men det virker likevel som om han lar lesningen av de bibelske tekstene skje med disse forsoningsteoriene som hermeneutisk tolkningsnøkkel. Det hadde blitt mer spennende om han hadde latt de bibelske tekstene få lov til å korrigere den systematiske teologien. For hva blir det egentlig igjen av mysteriet i selve forsoningen når den lar seg stykke opp til «forsoningsteorier» kan en jo lure på? Tilnærmingen blir ikke bedre av at Kvarme ser en forbindelse mellom den subjektive forsoningslæren og fornektelsen av oppstandelsens faktisitet. Akkurat den sammenhengen er ny for meg, men utfra konteksten virker det som om Kvarme prøver å ta et slags oppgjør med Marcus Borgs bok Gjenoppdag kristendommen.

I kapittelet som har overskriften «Tilbake til begynnelsen» innleder Kvarme med å sitere dikteren T S Eliot: «In my beginning is my end. My end is my beginning». I utgangpunktet synes jeg den som bruker Eliot i norsk sammenheng fortjener honnør. Problemet er bare at Eliot ikke har uttrykt seg akkurat slik i noe dikt.

Når sammenhengen mellom nåde og sakrament drøftes i kapittelet om skriftemålet skriver den tidligere biskopen at «Sakramentene står sentralt både i den katolske og den lutherske kirke». Slik Kvarme ordlegger seg her, så høres det ut som om de to kirkene har en nærmest felles forståelse av sakramentenes betydning, at vi egentlig tenker ganske likt. Likevel, forskjellene er og blir tydelige, ikke minst når Kvarme selv sier noe om hva vi mottar i nattverden, nemlig «tilgivelsens og livsfornyelsens nåde i konkret skikkelse». Han holder fast på en klassisk luthersk forståelse hvor nattverden først og fremst handler om tilgivelse. I katolsk og ortodoks teologi vil en jo også legge vekt på mystagogiske elementer som mottakelsen av, og foreningen med, Kristus selv. At nattverden skaper kirken og er uttrykk for fellesskap eller communio med Kristus og de som mottar ham i brød og vin, berører Kvarme ikke.

Kvarme har vært luthersk biskop av Oslo, og det er liten grunn til å forvente at han skulle legge bort den forankringen. Men noen ganger blir tekstene selvrefererende på en slik måte at boka utilsiktet gir inntrykk av en underliggende økumenisk ambivalens. Formuleringene «vår kirke» og «vår lutherske kirke» går igjen ofte, og sier noe om at Kvarmes tilhørere i utgangspunktet har vært medlemmer av Den norske kirke.  Likeledes omtales den katolske kirke som «pavekirken».

I grunnen er det litt underlig, for Kvarme forteller levende om sine møter med det katolske Sant’ Egidio fellesskapet i Roma, og om sine impulser fra pave Frans’ pontifikat, om dialog mellom kristne og jøder, kristne og muslimer. Jeg setter noe av denne ordbruken på kontoen for skjønnhetsfeil, men gjennom sine erfaringer og bevissthet om religionsdialog, er det underlig at han ikke er mer bevisst på ordbruken sin.

I tekstene som sådan er det noe litt udefinerbart som gjør at boka for meg snarere framstår en rekke foredrag enn meditative vandringer. Som sjanger er «meditative vandringer» en nokså udefinerbar størrelse. Men de kunne og burde være noe annerledes enn foredragets form. Teologi handler om språk, om formidling, om bruk av metaforer og bilder. Ord som meditativ, vandring, landskap og nåde skaper forventninger og bilder hos meg, de søker å stemme meg som leser inn mot det som forfatteren og teksten har på hjertet. Det handler om, tror jeg, teologens og teologiens evne til å vekke bilder, berøre, favne, begeistre og forarge for den saks skyld. Kvarme både kan og vil mye, derfor hadde han og forlaget tjent på å være seg mer bevisst på forholdet mellom innhold og form.