Bokomtale: Har folkekirken glemt Bergprekenens Jesus?

Oskar Skarsaune: Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham? Luther forlag 2018

av Per Kristian Aschim, fagsjef i Presteforeningen

Jesu livsveiledning, «det Jesus lærte oss», står i sentrum for Oskar Skarsaunes siste bok. Boka er både ei teologisk debattbok med tydelig kirkekritisk brodd, og ei bok om dåpen, troen og nåden. Den har både kritiske og konstruktive anliggender. I boka utfordres kirkelig makt og maktbruk, og det oppfordres til å bli Jesu lærlinger, etterfølgere.

Skarsaune legger an en personlig tone i teksten, og har noe på hjertet. Han skriver at han aldri tidligere har kjempet og strevet med et bokmanus som denne gangen. Kanskje fører denne personlige investeringen i teksten til at bokas tone innimellom blir for insisterende. For min del tror jeg boka ville gjort vel så sterkt inntrykk, om den hadde lagt fram saken på en måte som stilte meg som leser noe friere.

Temaene er utfordrende og vanskelige. Det handler om å ta Bergprekenens – og Jesu livsveiledning for øvrig – på alvor, uten med en gang å «følge den umiddelbare impulsen til å høvle av dem de skarpeste kantene, slik at de blir i hvert fall litt mer praktikable, for ikke å si «realistiske»» (s.7-8). Mange prester vil kjenne seg igjen i kampen med Bergprekenens tekster. De dukker opp i de oppsatte prekentekstene som det skal prekes over.

Boka er organisert i tre deler: En bibelteologisk del som også omfatter tidlig kirkehistorie, «Jesus – hva var det han lærte oss?», en kirkehistorisk del, «Folkekirken: Hvor ble det av Bergpreken-budene?», og en aktuell del, «Kan vi få en Bergpreken-vekkelse i Folkekirken?»

Del to framstår som et langt historisk argument om kirken og makten og om troens sammenheng med dåpen. Her skriver Oskar Skarsaune seg inn i en lang rekke av kirkelige kirkekritikere. Skarsaunes kritikk har flere mulige slektninger, fra botsfromhetens og pietismens kirkekritikk, over Grundtvigs kritikk av kirkelig tvang, til Jacob Jervells maktkritiske blikk på kirken og Bonhoeffers kritikk av den billige nåde, for å nevne noen.

I den avsluttende aktuelle delen har Skarsaune både kritiske og konstruktive anliggender. Deler av (folke)kirkelig tenkning og praksis i dag settes i kritisk søkelys, mens han konstruktivt ønsker å gi et bilde av hvordan kirken kan bli fellesskapet av Jesu lærlinger som Skarsaune foretrekker å si det.

Den konstantinske æra som problemet?

En viktig fortellingstråd er fortellingen om kirken som statskirke eller som forbundet med statsmakten. Skarsaune viser hvordan tvang har vært forutsetning for kirken som alles eller flertallets kirke. Et hegemoni skapt og opprettholdt av verdslige maktmidler. Det store omsvinget – eller forfallet i kirken, knyttes av Skarsaune som av mange andre, til den såkalte «konstantinske vendingen» hvor kristendommen gikk fra å være en folkelig sett sammensatt minoritet til å bli statsreligion.

Det er lett å være enig med Skarsaune i at det ikke er rett å opprettholde trostvang ved lov. Det gjør vondt å lese Skarsaunes framstilling av en historie hvor det var slik, og religionen ble innført og opprettholdt ved tvang i staten med hardere eller mykere maktmidler. Jeg har ikke behov for å problematisere eller forskjønne det som beskrives. Men det går likevel an å anlegge et par perspektiver ved siden av Skarsaunes framstilling av historien.

Maktens rolle uansett kirketype

Er det folkekirke-fenomenet som er roten til maktmisbruken i den kristne kirke? Eller undervurderes maktens rolle i disippelfellesskapet, i de tidlige kristne menighetene? Stridigheter mellom grupper i menighetene, ledere i mellom? Allerede Paulus må i sine brev minne om at de som forkynner ikke skal herske over sjelene, men være tjenere som hjelper til tro. Altså: Det er ikke bare folkekirkene som må rense opp i maktbruken. Det er en nødvendig selvransakelse for enhver kristen menighet, folkekirke i Skarsaunes forstand eller ikke.

Folkekirken – bare ved tvang?

Og – er folkekirke bare basert på maktbruk? Knut Alfsvåg (Folkekirke nå, Oslo 2015) tar til orde for en mer nyansert evaluering av folkekirkesituasjonen. Representerte overgangen fra minoritetsbevegelse til folkekirke et inngrep i den kristne kirkes identitet, «at dens budskap gjennom mesteparten av dens europeiske historie må sies å ha blitt forvansket?» Eller må den «betraktes som en vellykket kontekstualisering som ikke bare bevarte kirkens integritet, men som ga den en kulturell breddevirkning som ellers ikke hadde vært mulig?» (Alfsvåg s.187)

Ja: folkekirkene har mange ganger og på mange måter blitt bygd opp og opprettholdt med maktmidler, men de har også bidratt til endringer religiøst, i mentalitet og kultur. En kan selvsagt diskutere verdien av en kristen kulturarv, og hvor positiv den er. Men sider ved Bergprekenens undervisning har bidratt til å prege rettsoppfatning og kultur på måter mange vil oppfatte som positivt. Det forsvarer ikke maktbruken på religionens vegne, men historien kan leses slik at begge deler kan være sann tale om folkekirkene og deres virkning samtidig.

Og – det er ikke alltid enkelt å skille hva som er (stats)maktens bruk av religionen og religionens bruk av makten.

Kristendommens interne maktkritikk

Et annet aspekt er at med Jesu lære er kritikken av religiøs makt integrert i kristendommens hellige skrifter.

I liten grad vektlegger Skarsaune at disse tekstene har blitt holdt levende i kirken ved at de har blitt lest – og prekt over. Tekster fra Bergprekenen har inngått i tekstrekken(e) som prestene skulle preke over. Bergprekenens tekster kunne på den måten ikke bli aldeles glemt. Og ikke så sjelden har de gitt inspirasjon til kirkekritikk og fornyelsesbevegelser.

Mange av kirkekritikerne og fornyelsesbevegelsene har blitt forsøkt undertrykt, og mange ganger lyktes kirkemakten med det. Men ikke sjelden førte slike kritikere og fornyelsesbevegelser også til endring. Samtidig har kristendommens vilkår historisk blitt definert av samfunnsmakten.

Dilemmaet ved organisert religion

Et viktig kapittel i boka har overskriften «Jesus – annerledes konge i annerledes kongerike» (s.35ff.). Skarsaune skriver: «Guds kongerike er et annerledes-rike, der det ikke er makt og tvang som rår, ikke storhet og ære, men der alt handler om tjeneste for hverandre» (s.48). For meg oppstår spørsmålet: Hvor langt er det innenfor det menneskelig mulige (selv med Åndens bistand) å realisere dette annerledes-riket i denne verden? Et rike Jesus selv sa ikke var av denne verden? Minner ikke den historiske erfaringen oss på at også forsøkene på å realisere dette annerledes-riket altfor lett bikka over i makt- og tvangsregimer?

Og på den annen side: For at troen skulle overleve, måtte den ikke på en eller annen måte institusjonaliseres? For å stå imot andre makter og myndigheter, måtte kristendom ivaretas i en eller annen institusjonalisert form. Og dermed nødvendigvis med former for autoritet, makt og myndighet. Samtidig som tvang til tro motvirker troens troverdighet, og autoritet og makt for dens egen skyld straks rammes av Jesu ord og kristendommens interne maktkritikk.

Surdeigens lov

Skarsaunes alternativ til kristendom opprettholdt ved hjelp av samfunnsmakten er «surdeigens lov». Men hva hvis surdeigen lykkes i å gjennomsyre samfunnet og Jesu lærlinger må styre – inneha maktposisjoner?

Dåp og tro

Den andre historiske hovedlinja handler om forholdet mellom dåp og tro. Her stiller Skarsaune kritiske spørsmål til det han oppfatter som ei utvikling i oppfatningen om dåpen blant enkelte i Den norske kirke, hvor troens betydning for dåpen nedtones, samtidig som dåpens betydning framheves (framfor troen?). Her har Skarsaune noen viktige anliggender.

Er det grunnleggende og vesentlige sider ved dåpen som risikerer å bli trengt i bakgrunnen, hvis vi blir for opptatt av å være «bred» og «åpen»? Ser vi for mye på dåpstallene, og gir vi dåpens betydning som medlemskapskriterium i en kirkeorganisasjon for stor vekt i den kirkelige bevisstheten?

Jakten på det frigjørende evangeliet

«La oss gjenoppdage Bergprekenen som den frigjørende nådens evangelium» heter en av kapitteloverskriftene mot slutten av boka. Noe jeg savner i boka er en mer tydelig sammenheng mellom Bergprekenens Jesus og trosbekjennelsens Jesus (den korsfestede og oppstandne). Særlig når det kommer til «den frigjørende nådens evangelium». Skarsaune skulle ha de beste forutsetningene for å se dette i sammenheng, etter mangeårig arbeid også med den kristne trosbekjennelsens historie. Det er kirkens fremste oppgave å bringe «den frigjørende nådens evangelium» inn i vår tid, til vår tids mennesker. Jakten på den frigjørende nådens evangelium er jeg gjerne med på.

I forordet oppsummerer Skarsaune hovedbudskapet i boka slik:

«Lenge mente jeg at det var en spenning, kanskje en konflikt mellom budskapet om den gratis og frie nåden i Paulus-brevene, og de strenge kravene i Bergprekenen. Nå tenker jeg at hvis vi forstår begge rett, Paulus i brevene og Jesus i Bergprekenen, så ser vi at de forkynner det samme: De forkynner den ufortjente, men dyrebare nåden, som forandrer oss ved å sette oss fri, fri til en ny måte å leve på. (…) Den handler ikke om at vi er gode nok som vi er, den handler om hva vi ved Guds nåde kan bli.» (s.11)

Det er et krevende prosjekt Skarsaune har forsøkt seg på: Å vise at Bergprekenen – eller Jesu undervisning – i all sin strenghet er «den frigjørende nådens evangelium». For meg forutsetter dette en tydeligere sammenheng mellom Jesu undervisning, og de samme evangeliers framstilling av Jesu person og verk (trosbekjennelsens Jesus, om du vil), enn jeg opplevde i min lesning av Skarsaunes bok.