Bokomtale: Kirka og jeg. Ett år, 52 kirkebesøk
Kjersti Opstad: Kirka og jeg. Ett år, 52 kirkebesøk, Vårt Land forlag 2019. 212 sider
Av Torstein Lalim, prost i Nedre Romerike
Det vakte stor og positiv oppmerksomhet i fjor vinter, da det ble kjent at Kjersti Opstad hadde satt seg fore jevnlig å besøke Oslo-kirker, på nærmere 52 gudstjenester gjennom kalenderåret 2018.
Med velskrevne, informerte blogg-innlegg gav hun leserne et innblikk i de ulike høymesser og gudstjenester hun var innom.
Kjersti Opstad har selv en folkekirkelig bakgrunn fra sin oppvekst, hun skriver med utenfra-perspektivet, men føler seg samtidig mer og mer hjemme i kirken etter hvert som gudstjeneste-besøkene blir flere.
De ulike prestene blir omtalt på en varm og ivaretagende måte. Ingen prest trenger å frykte et besøk av Kirke-Kjersti. Tvert imot virker det som en oppmuntring å få gjengitt gudstjenestens særpreg, prekenens innhold, blandet med viktige nøkkel-fakta om de ulike kirkerom.
Det er stesønnen Muhammed som har utfordret Kjersti til å bli mer kjent med den kirke hun faktisk tilhører. Og hun tar ham på ordet. Slik som han går i moskeen, skal hun gå i kirken.
Kjersti er positivt overrasket over den kirke som møter henne. Hun er glad for de verdier, holdninger og standpunkt som forkynnelsen målbærer. Dette var en annen kirke enn hva hun hadde forventet å møte.
Hun er særlig begeistret for det sosial-etiske aspekt i forkynnelsen. Hun tilkjennegir at hun har vært opptatt av sufismen, noe som vil prege henne i oppfatningen av den kristne forkynnelse.
Men halvveis i prosjektet er det nær ved å gå galt. Hun møter en misjonærforkynnelse i en gudstjeneste som ryster henne, og som bekrefter alle hennes fordommer. Hun opplever at misjonæren taler lite respektfullt om et folkeferd i Afrika, en etnisk gruppe som hun selv tilfeldigvis har adskillig bedre kjennskap til enn taleren på prekestolen.
Dette blogg-innlegget skapte umiddelbart reaksjoner, og den lokale menighet rykket ut i etterkant og forsvarte innholdet i misjonærens forkynnelse. Men i boka får anmeldelsen av gudstjenesten på ny stå uimotsagt. Det er problematisk.
Som sagt er hun nær ved å gi opp prosjektet, men Muhammed kommer henne til unnsetning. Han utfordrer henne på at det er feigt å gi seg ved halvgått løp, og dette trigger henne til å fullføre. Det er bra.
Kjersti vokser som «kultur-kristen» og har stadig nye positive ting å si om liturgi og forkynnelse, sakramenter og kirkemusikk, kirkearkitektur og sosiale fellesskap. Hun tar del i nattverdmåltidet, men hun strever med å tilegne seg troen på det som har vært en viktig del av kirkens budskap: Jesus som viser oss hvem Gud er. Frelsen og syndenes forlatelse. Dette er tankevekkende.
Det er ikke mange faktafeil i boken. Bare en liten sak: Det var prinsesse Astrid som sørget for at Holmenkollen kapell så raskt ble gjenoppbygd, ikke prinsesse Ragnhild.
Boka er meget velskrevet, og Kjersti Opstad har gjort god research, ikke minst om de ulike kirkenes særpreg og tilblivelse. De 52 kapitlene gir oss presise observasjoner fra en ny kirkegjenger, hun er positivt interessert. Boka bør etter mitt syn bli pensum på Praktikum, og den bør leses av alle oss som ønsker å tilrettelegge gudstjenester, inklusive prekener på en måte som appellerer til vår tids mennesker.
Så sitter jeg samtidig igjen med et spørsmål: Hvorfor var det ene kirkebesøket så ødeleggende for Kjersti, når de aller fleste av dem var gode og positive opplevelser? Hun stiller selv spørsmålet, om ikke også hun må tåle mangfoldet i kirken. Men svarer like etterpå at Den norske kirke ikke har råd til negative enkelt-opplevelser for sine medlemmer. For henne gikk det nesten galt, en eneste negativ opplevelse holdt på å ødelegge for de 25 forutgående, som alle hadde vært positive. Dette er tankevekkende. Kan vi som kirke tåle en innbyrdes uenighet om hvordan forkynnelsen skal lyde, kan vi tåle at ulike prester med ulik kirkelig bakgrunn og teologisk ståsted presenterer kirkens forkynnelse med ulik vektlegging? Våre svar har tradisjonelt sett vært ja på dette spørsmålet, Kirke-Kjersti stiller spørsmål om det er klokt. Der har vi fått en utfordring, i en tid hvor vi både er opptatt av mangfold, økumenikk og kvalitetssikring.
Takk til Vårt Land forlag, som valgte å gi ut denne boken. Den kan leses av alle kirke-interesserte.