Bokomtale: Leve vanskeligere

Åste Dokka: Leve vanskeligere. En elendighetsteologi, Verbum 2020

Glansbilder eller et kart som avspeiler et rotete, men eksisterende terreng, det er for Åste Dokka kristendommens eller kristentroens to muligheter. I dette spenningsfeltet mellom det som er og det burde eller kunne være, lever mennesker, troende og ikke-troende. Etter å ha lest boken til Dokka har jeg spurt meg selv om hva hun vil med tittelen Leve vanskeligere. Den er inspirert av Kierkegaards ord om å gjøre livet vanskelig for dem som finner det det lett. Og ofte mener hun, kanskje implisitt, at det har blitt for mange glansbilder og for liten evne til å holde ut med livet og troen slik de framstår i livets nå. I dette er det paradoks, gjennom å forsone seg med at livet ikke er lett, men vanskelig, blir livet i en forstand mer til å holde ut med, til og med noe glede seg over. Dermed utfordrer Dokka troende mennesker til å forholde seg til livserfaringer som ikke riktig går opp i en glansbildeaktig form for kristentro. Gjennom sju kapitler utfoldes det som hun kaller en elendighetsteologi, skjønt graden av elendighet er absolutt diskutabel, for Åste Dokkas elendighetsteologi bidrar til å gjøre troende menneskers liv i verden mer levelig. Formuleringen skyldes neppe en augustinsk pessimisme som tradisjonelt sett har gjennomsyret mye av lutherdommen, snarere tolker jeg den som en form for programerklæring: Gud og erfaringer av Gud lar seg kanskje oftest finne i hverdagen, det sprukne, grå ufullkomne.

Åste Dokka skriver godt, formulerer seg på en måte som ivaretar nyansene, samtidig som hun er tydelig på hva hun selv mener. I mangt framstår boken som et forsvar for nåden og et oppgjør med alt som gjør livet og menneskene nådeløse i sin omgang med andre og seg selv. Visst finnes det slutninger og lesninger jeg ikke deler, men hvilken rolle spiller det? Jeg utfordres til å tenke, i en virkelig verden er teologien, våre tanker og forestillinger om Gud, noe forbigående. Det eneste bestandige og bestående er Gud selv, Dokka mener ikke at våre forsøk på, og vår famling etter å finne et språk for troen og eventuelle troserfaringer er uten betydning. Det hun maner til er en større tilbakeholdenhet på troens vegne. Det finnes ikke svar på alt.

Noen av perspektivene og tilnærmingene mistenker jeg Åste Dokka for å ha diskutert og samtalt med faren sin, Trond Skard Dokka. Enkelte av henvisingene peker i den retningen: En eldre samling essays av Rudolf Bultmann, Heinz Zahrnts klassiker «Saken gjelder Gud», Gustav Wingrens «Luthers lära om kallelsen», alle sammen utgjorde disse bøkene en slags teologisk kanon for omtrent 40 til 50 år tilbake.  

Det betyr likevel ikke at Dokka ikke er opptatt av flere nyere og samtidige teologer, for hun er i svært stor grad det også. Det er denne evnen til å sette sammen, forme og utforme en samtidsteologi som Dokka får til på en nokså unik måte. Åste Dokka er et reflekterende og lesende menneske, tekstene hennes er en forfriskende blanding teologisk refleksjon, kombinert med vilje til å lese og tenke synkront slik at litteratur og samtid hentes inn for å gi resonnementene hennes troverdighet. For meg er likevel det mest spennende med boken hvordan Åste Dokka henter inn eksempler og erfaringer fra eget liv og egen samtid, ved å være personlig uten å være påtrengende, etablerer hun et rom for gjenkjennelse.

Noe annet som bidrar til å engasjere leseren er at Dokka i denne boken, som i sine kommentarer i Vårt Land, skriver det hun mener og mener det hun skriver. Noen ganger kan jeg ta henne til inntekt for egne standpunkter andre ganger ikke, at det er slik, er helt underordnet. Hun engasjerer og utfordrer. Men ikke minst til refleksjon rundt sammenhengen mellom levd liv og teologi. Hvor stort spenn kan vi leve med og leve i uten å forstrekke oss? Ikke sjelden trumfer livet teologien (eller troen) og mennesker velger livet heller enn en teologi som ikke tåler møte med levd liv.

I dette er det Åste Dokka virkelig slår et slag for å leve vanskeligere. Hvorvidt Åste Dokka kunne ha skrevet boken uten å ha tatt sin teologiske doktorgrad på Irenæus av Lyon (ca. 130-ca. 200) og Judith Butler (1956-), får hun selv svare på, men jeg mistenker at mange av problemstillingene hennes kan spores tilbake dette arbeidet. 

Oppmerksomme lesere, prester spesielt, vil kunne lære mye av Åste Dokka, hun forholder seg til kirkelig og teologisk tradisjon og hun bruker dem på en nyskapende måte, noen ganger kritisk – andre ganger ikke. Hun våger å utfordre folkekirkelig retorikk, og går ikke av veien for å spørre hvor den fører oss hen. Syndens vedvarende aktualitet løftes fram, til manges overraskelse kanskje, og vi utfordres oss til å legge bort alle former for og innslag av transaksjonskristendom, det spørres hva som ligger bakenfor det som Dokka kaller «retoriske tissekonkurranser» hvor spørsmålet dreier seg om hva er eller hvem har best moral.

Enkelte anmeldere har påpekt at Dokka leverer et slags forsvar for en form for middelklasseteologi, jeg tror det er en for enkel lesning av boken, snarere utfolder hun et forsvar for forholdet mellom levd liv og en teologi som tåler eller står seg i møte med livet uten å henfalle til floskler og kristelig sjargong. Selv kaller hun det en elendighetsteologi, i motsetning til en herlighetsteologi, men sant å si er det ikke mye elendighet heller i det Dokka gir seg i kast med, snarere er det en lovsang til det alminnelige livet. Et forsvar for det middelmådige livet og det middelmådige mennesket. Men også en jakt på sammenheng i en virkelighet som ofte synes å være nokså fragmentert. Implisitt er både skapelsesteologi og inkarnasjonsteologi, og en stadig insistering på at det er verden og virkeligheten som er teologiens sted.