Bokomtale: Løsningsfokusert sjelesorg

Denne boken gir prester nye redskaper og ny kunnskap på sjelesorgfeltet. Forfatteren Gry Espedal, prest og stipendiat ved Diakonhjemmet høgskole, gir oss innsikt i utviklingen av sjelesorgfaget.

Gry Espedal skriver på Verdidebatt 9. Februar:

“Sjelesorgsamtalen skal være noe annerledes enn samtaler med en psykolog, psykiater eller andre terapeuter. Vi skal ikke diagnostisere eller bedrive psykoterapi. Isteden skal vi tilby et rom til et møte mellom to mennesker hvor også Gud er tilstede. I samtalen skal en bli linket til seg selv, til et annet menneske og noe som er større enn en selv. Likevel er mange prester usikre på hvordan de skal gjøre dette.”

I boka kalles sjelesorgsamtaler også for «hverdagssamtaler». Det handler om livsveiledning, og metoden Gry Espedal gir oss er blant annet basert på LØFT, løsningsfokusert tilnærming. Det løsningsfokuserte i «Løsningsfokusert sjelesorg» betyr ikke alltid at man vil finne en løsning med to streker under svaret, men at vi er noen mennesker som sammen setter ord på vanskelige temaer og ser på dem fra litt forskjellige vinkler, hele tiden med det fremtidsrettede for øyet.

Før jeg leste boken var jeg litt skeptisk. Jeg var redd for at dette var enda en “how-to-do-book” hvor det lettvint hoppes over litt tyngre, følelsesmessig materie og man går rett over på løsningene. Det legges ikke vekt på å forstå årsakene til problemet konfidenten ønsker hjelp til å løse, noe som også trigget min redsel en smule. Men: min redsel ble gjort til skamme, for selv om man i denne metoden har fokus på det konfidenten ser på som fremtidsdrømmen, uten problemene hen har i dag, så blir det som er vanskelig, det sårbare tatt på alvor. Det som er problemet skal ikke feies under teppet, men frem i lyset og sees på fra ulike vinkler. Metodens styrke er at dette alltid gjøres mens man har målet, drømmen og fremtiden i sikte.

Dessuten er det god lesning at det hele tiden ligger som en grunnleggende tanke at sjelesørgeren kun er en slags fødselshjelper, som sammen med konfidenten skal forsøke å forløse de gudgitte styrkene og kreftene som vi tror ligger der hos alle mennesker.

Det er en god, dialogisk tone gjennom hele boken, hvor sjelesørger skal være lydhør, vise respekt og hente inn bokens forslag til samtaleredskaper der hvor det faller naturlig og når konfidenten er klar for det. Det er også god lesning at det blir pekt på at dette ikke alltid er så enkelt, og hvor det er helt vanlig at anstøtsstener i en samtalerekke vil dukke opp. Det snakkes sant om at det ikke alltid er enkelt å lete etter de små håpene, de “tynne historiene” og eksemplene fra konfidentens hverdag, som man kan bygge videre på og gjøre større og bredere.

Boka er på skarve 170 sider, med mye luft på hver side, men gode eksempelfortellinger, lettfattelige illustrasjoner og oppsummeringer etter hvert kapittel. Den er alt i alt en god bok jeg vil anbefale å ha stående i bruksbiblioteket til en hverdagsprest i menighetstjeneste; en bok som lett kan hentes frem og som raskt gir gode tips og praktiske veier inn i sjelesorgens verden.

Jeg tror også at jeg, på bakgrunn av denne boken, lettere og med større frimodighet vil kunne tilby min samtalehjelp til mennesker jeg treffer på ulike arenaer i min prestetjeneste, mennesker med «hverdagsproblemer» som de trenger en sparringspartner å snakke med om. I boka trekkes det nemlig også opp gode grenser for når man som prest skal si stopp og sende konfidenten videre til terapi.