Bokomtale: Salmene og sangen i trosopplæringen

Ragnhild Strauman og Bernd Krupka (red.): Sang for livet! Salmene og sangen i Den norske kirkes trosopplæring, Prismet bok 14, Oslo: IKO-forlaget

Salmene og sangen er en vesentlig del av trosopplæringen og av kirkens uttrykksform. Derfor er det vel begrunnet å vie en fagbok til temaet. Boka er blitt til som resultat av KUNs forskningsprosjekt Bruk av salmer og sanger i Den norske kirkes trosopplæring.

Bruk av salmer og sanger i Den norske kirkes trosopplæring

Sentralt i dette prosjektet står Ragnhild Straumans empiriske undersøkelser av bruk av sang og salmer i trosopplæringen, både i ulike breddetiltak og gudstjenestesammenhenger, og i kontinuerlige tiltak som barnekor (kapitlene 2 og 9). Strauman har også skrevet kapittelet om samisk salmesang som ressurs (kap. 4). Hun forsøker å finne svar på spørsmålet om hvilken musikkpedagogisk og religionspedagogisk tenkning som kan gjenspeiles i valget av salmer og sanger i trosopplæringen.

Undersøkelsen omfatter 48 menigheter spredt på alle bispedømmene i landet. Menighetene ble spurt om salme- og sangrepertoar fra ulike tiltak for barn og unge: Barne- og ungdomskor, konfirmanttiden og særlig presentasjonsgudstjeneste for konfirmanter, Lys våken eller Tårnagenthelg, og familiegudstjeneste.

Det samlede innrapporterte repertoaret ble så kategorisert etter sjanger og innhold. Innholdskategoriene ble hentet fra trosopplæringsplanen: Livstolkning og livsmestring, kirkens tro og tradisjon, og kristen tro i praksis. Melodiene ble kategorisert i fem ulike sjangre. Det ble også innhentet opplysninger om profesjonsbakgrunnen for de som var musikalsk hovedansvarlige. Kategoriene som ble brukt var musikkfaglig og religionsfaglig kompetanse. Noen hadde begge deler.

Deretter ble materialet analysert på regionalt nivå og menighetsnivå, og etter de ulike tiltakene. På denne måten får Strauman fram variasjonene i hvilke innholds- og sjangerkategorier som velges til hva, og hvilke salmer og sanger som brukes oftest i hvert av de undersøkte tiltakene.

Undersøkelsen avsluttes med en drøfting i lys av dannelsesteori: formal, material og kategorial dannelse. Strauman finner at repertoarvalget «domineres av kunnskapslæring og praksislæring, mens læring gjennom refleksjon og dermed et vekselspill mellom disse blir mindre synlig» (s.63). Det ser ut til å gå på bekostning av innholdskategorien livsmestring og livstolkning – med unntak av barne- og ungdomskorarbeidet. Her står denne innholdskategorien sterkere. Barne- og ungdomskorarbeidet undersøkes derfor nærmere i kapittel 9.

Perspektiver og analyser

Rundt Straumans empiriske undersøkelser får vi ulike perspektiverende undersøkelser, refleksjoner og analyser. Hallgeir Elstad gir et historisk perspektiv på salmenes rolle i trosopplæringen (kap. 3). Øyvind Varkøy bidrar med musikkfilosofiske og mystiske perspektiver (kap. 5), mens Bernd Krupka tar for seg salmer i konfirmasjonstiden som erfaring og dannelse (kap. 8). Teologien, særlig den teologiske antropologien, i et utvalg salmer analyseres av Merete Thomassen (kap. 6).

Erfaringer fra trosopplæring i praksis

Hans Olav Baden deler en rekke erfaringer med og ideer om bruk av salmer i trosopplæringen (kap. 7), mens Anne Haugland Balsnes presenterer et familiekorarbeid hun har ledet, og argumenterer for at et slikt kontinuerlig arbeid kan ha en vesentlig rolle i trosopplæringen, og dessuten stå for viktige bidrag til de punktuelle trosopplæringstiltakene. Samlet gir boka empirisk kunnskap om hvilke sanger og salmer som brukes i hvilke sammenhenger i trosopplæringen, og stoff til videre refleksjon over funnene i undersøkelsen og over bruken av salmer og sanger i lesernes egen trosopplæringspraksis.

Det individorientert framfor det kollektive?

Boka vakte også videre refleksjoner hos meg. For meg framsto forståelsen av salmer og tilnærmingen til salmene og sangens rolle i trosopplæringen i overraskende grad som individorientert. Selv om troserfaring er «noe barn deler med andre, og læringen skjer i menighetens fellesskap», ser det vesentlige målet med trosopplæringen ut til å være dannelsen av den enkelte. Det ser ut til å gjelde også sangens og salmenes rolle i trosopplæringen.

Ved nærmere ettersyn henger dette sammen med målformuleringene i Den norske kirkes trosopplæringsplan. Selv om det er godt og rett at «Trosopplæring er å legge til rette for at den døpte kan leve og vokse i et livsforhold til den treeninge Gud» (Gud gir – vi deler, s.4), inngår ikke det at Gud i dåpen tar oss inn «i sin troende menighet» i selve formålsbeskrivelsen for trosopplæringen. Det blir med et mål om at trosopplæringen «skal utfordre til engasjement og deltakelse i kirke- og samfunnsliv» (ibid.).

Den dannelsestenkningen som legges til grunn i boka synes også å ha virkningen for individet som hovedfokus. Nå er dette ikke et ensidig bilde, men det er kanskje verd en ettertanke: Har det individuelle siktet for stor plass i kirkens tenkning om trosopplæring? Fører dette utgangspunktet til at det blir for stor vektlegging av sangens og musikkens funksjon i dannelsen av den enkeltes livstolkning, og av sangens instrumentelle funksjon som Ordets tjener, og som pedagogisk hjelpemiddel «for å tilegne seg kristen dogmatikk og moral» (s.21)? Det skal sies at sangens rolle i fellesskapet og for opplevelsen av å høre til i et fellesskap, kommer mer til uttrykk i kapitlene som omhandler barne- og familiekorarbeid.

Salmebegrepet

Kanskje ligger noe av årsaken til vekten på det individuelle også i den forståelsen av salmer som legges til grunn i boka? Når Ragnhild Strauman kretser inn hva en salme er, begynner hun slik:

«En salme kan beskrives som et kunstverk: en syntese av metrisk poesi og musikk, brukt til å uttrykke et menneskes kristne tro. Den defineres på mange ulike måter, og én av dem er at det er en kombinasjon av tekst og musikk som får plass i en salmebok. En annen er at alle sanger som kan uttrykke et religiøst innhold, er en salme.»

De to definisjonene er hentet fra boka Dejlig er jorden. Psalmens roll i nutida nordiskt kultur- och samhällsliv (Hanson, Bohlin og Straarup, red. 2001). Det kollektive aspektet kommer i neste rekke: «En salme synges oftest i en sosial sammenheng», og inneholder «en kobling mellom det private, individuelle og moralen, samfunnet og Gud» (med henvisning til Petur Petursson). «Å synge salmer og sanger i en kirkelig kontekst vil alltid ha en relasjonell funksjon utover det subjektive aspektet» (s.22). Det virker som det innholdsmessige og det subjektive, individuelle, kommer først, og det kollektive i neste omgang.

Det kollektive i salmeforståelse og trosopplæring

For min del er det kollektive et så vesentlig moment i forståelsen av hva en salme er, at det hører med til dens grunnleggende sjangerkjennetegn. Dette er bedre ivaretatt i Erik Skyum-Nielsens salmedefinisjon i Salmesang. Grundbog i hymnologi (red. Peter Balslev-Clausen og Hans Raun Iversen 2014, s.16): «Ved en salme forstås et stykke kollektiv religiøs brugsdigtning på folkesproget egnet til unison afsyngelse ved gudstjenester og kirkelige handlinger.» Salme er først og fremst felles sang, «menighedens svar på forkyndelsen af evangeliet». Ja, den er «kirke- og menighedsdannende». En salme er en fellessang hvor det subjektive er underordnet at det er en sang for det syngende fellesskapet.

Det hadde vært spennende om dette kollektive aspektet ved salmen og salmesangen hadde vært gitt en mer framskutt plass i Straumans undersøkelse. Kanskje kunne det også bidratt til å vise at trosopplæringen ikke bare har et dannelsesmål for den enkelte, men er en opplæring for at den enkelte skal kunne finne seg hjemme i kirken som fellesskap og med fellesskapets trosuttrykk. Det er vel få ting som er et mer kraftfullt uttrykk for tilhørighet til et fellesskap, enn å kunne stemme i den felles sangen. Det er ikke uten grunn speidere, fotballsupportere, partier og bevegelser av ulike slag, har særegne allsangrepertoarer og allsangtradisjoner som bidrar til fellesskapsdannelsen og ikke minst fellesskapsfølelsen.

Straumans undersøkelse avdekker bruk av 971 ulike sangtitler, og bare 20 av disse er oppgitt mer enn 15 ganger. Dette er et tankevekkende funn. Man kan ut fra dette undres på om det kollektive aspektet, sangens fellesskapsdannende funksjon, vektlegges for lite i trosopplæringen. Avslutningsvis i kapittel 9 etterlyser Strauman tydeligere rammeplaner for hva musikkopplæringen i Den norske kirke skal inneholde. Men det virker som det mer er for å ha en bevissthet om bredde i sjanger og innhold, slik at det «gir rom for ulike typer opplevelser og erfaringer» (s.237).