Bokomtale: Stillheten og skriket

Notto R. Thelle: Stillheten og skriket. Tanker om tro og eksistens, Vårt Land forlag 2019.

Kanskje tar det et helt liv å skrive en bok? Notto R. Thelles bok «Stillheten og skriket – tanker om tro og eksistens» får meg til å undre på det. Hos ham er det ikke mye «nytt», men derimot skrint med kjappe ubearbeidede tanker eller refleksjoner. Thelle har ikke behov for å skynde seg, han drives ikke av jaget etter å holde tritt med omskifteligheten som preger mennesker i en digital tidsalder. Gjennom 32 korte eller lengre refleksjoner vever han sin vevnad av tanker om tro og eksistens.

Hos ham flyter resonnementene sakte av gårde, som strømmen i en tung elv. Thelle henter fram impulser og personer som har levd i og med ham gjennom over mange tiår, jesuitten Teilhard de Chardins «Messe for jorden», den jødiske filosofen Emmanuel Levinas forståelse av den andre. Møter han selv har hatt med Østens rike kulturelle og religiøse univers. Og ikke minst bibelske tekster og deres livsverden, både de som har båret ham og de som har gitt ham motstand, i den forbindelse tar han oss med på et innsiktsfullt møte med Johannes Åpenbaring. Hos Thelle er møtene med mennesker og/eller tekster det som gir retning. Slike møter kan gjøre oss mer menneskelige, forandre og forme oss.  Her er ingen opplagt «kanon» av insidere eller outsidere for den saks skyld: Regin Prenter og Anselm av Canterbury får følge av Arnulf Øverland og Ingvar Ambjørnsen. Det eneste felles er at det handler om møter som har utfordret, beveget og sågar forandret Thelle.

Om jeg har lest Thelle rett, er han en syntetisk tenker. Men det er en syntese som like fullt gir plass til motsetningene. Hos ham glattes de ikke ut. Paulus kan snakke med Theilhard: «Kanskje Paulus og Teilhard har noe å si hverandre. Paulus står der uten ord og Teilhard uten sakramentets brød og vin» (s. 166), under Thelle.

Thelle inngir tillit og troverdighet, det han deler er gjennomlevd, gjennomtenkt, prøvd. «… teologi er ikke bare distansert systematisering av begreper og forestillinger – selv om det også kan være en hjelp – men handler om levd liv, anfektelse og krise, og lykkelige øyeblikk når man innser at gamle sannheter får ny mening» (s. 184). Det skinner igjennom flere ganger at Thelle har lite til overs for mennesker som ikke har latt det de formidler ta bolig i dem, at det de formidler er noe fremmed, nærmest som om de handler med noe de har stjålet eller tusket til seg og egentlig ikke tilhører dem.

Styrken i Stillheten og skriket er den forunderlige sammensetningen Thelle rekker leseren når han deler sine tanker. Det komplekse i tilværelsen får forbli komplekst og det enkle enkelt. Troen må romme begge deler, slik gudsbildet vårt også må.

Også jeg beveges og berikes av Thelles lesning av Øverland og Ambjørnsen. De to blir, når Thelle lytter til dem, ikke «langt unna Guds rike». Jesus sprenger alle våre forsøk på holde ham fast. Kirken tilhører Jesus, men Jesus tilhører ikke kirken alene – han så definitivt ikke kirkens mann eller de kristnes eiendom. I denne rekken av resonnementer forteller Thelle nært om sitt vennskap med organisten Bjørn Boysen. En fremragende organist som viet livet sitt til å spille i kirker viet til en Gud han ikke kunne tro på. Øverland, Ambjørnsen og Boysen er representanter for mennesker sier de hverken tror på Gud eller Jesus, men paradoksalt nok likevel synes å være er nærmere sentrum i troen enn hva mange oss som befinner seg på dens innerside synes å være. Ubehaget og det frastøtende finner de ikke i evangelienes Jesus, men i hvor lettvint og med hvor stor selvfølgelighet de troende omgås troen og det de holder for sant – det står sjelden til troende i møte med en Øverland, Ambjørnsen eller Boysen.

Thelles bok har mye å gi til dem som leser ham sakte, den som har tid nok til å lese enkelte setninger eller resonnementer en gang til, blir rikelig belønnet. Hans bok er en slags langsomhetens bok, en stille invitasjon til å hengi seg til det langsomme. En tillit til at det finnes gjemt en styrke i stillheten, en tro på at i det religion også kan finnes en evne til å binde sammen forskjellige generasjoner og deres erfaringer.

Morten Erik Stensberg