Bokomtale: Ulykkelig fred

Sjur Isaksen: Ulykkelig fred. I frigjøringens skygger, Vårt Land forlag 2020

Historie i en banankasse

Noen ganger kommer historien til oss på uventede veier. At presten Sjur Isaksen tilfeldigvis oppdaget en notis om en kasse gamle brev i en samlerauksjonskatalog, er en av disse smått usannsynlige måtene interessant og unikt historisk materiale kan dukke opp på. Banankassene rommet takkebrev til en prest for en radiogudstjeneste, og bringer oss rett inn i den følelsesladede, men delvis undertrykte diskusjonen om rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.

Sjur Isaksen opplevde det som er enhver historikers drøm: Å sitte med et ukjent og uventet kildemateriale som kaster nytt lys over et kjent historisk fenomen. Materialet er spesielt, og anledningen som skapte materialet likeså. Historien om Den norske kirkes forhold til rettsoppgjøret etter krigen får nye sjatteringer med dette materialet. En prest som ble uglesett av opinionen som en del av «silkefronten» etter krigen, kommer her i nytt lys. Nytt lys kastes også over norske kirkelederes støtte til rettsoppgjøret.

Radiopredikanten Kristian Ljostveit

Personen alt kretser rundt er Kristian Ljostveit, sokneprest i Larvik. Han er kjent i historien om kirken under krigen som presten som holdt radiogudstjeneste i februar 1941. Den førte til innstramminger og sterkere kontroll med hvem og hva som slapp til i religiøse sendinger under krigen. Hans preken da ble oppfattet som kritikk av NS-styret, fordi han kritiserte vold og urett generelt i prekenen (s.37). Ljostveit kom i myndighetenes søkelys og ble mot slutten av krigen arrestert og internert. Hans mot og integritet ble høyt verdsatt.

Ljostveit ble igjen brukt som radiopredikant etter krigen. Første gang 24. februar 1946. Det var denne prekenen som vakte reaksjoner, sterke og mange reaksjoner, både positive og negative. Banankassen inneholdt flere hundre brev. Flest takkebrev. Noen få kritiske. Hva skyldtes reaksjonene? Ljostveit kritiserte omfanget av rettsoppgjøret, hvor alle medlemmer av NS ble rettsforfulgt og selve NS-medlemskapet gjort straffbart. Det førte til at «mer enn 60 000 blir stemplet som landssvikere» (s.80). Ljostveit målte rettsoppgjøret mot Jesu handlemåte: «Han dømte synden, men forstod synderen… (s.84).

I pressen ble prekenen og Ljostveit kritisert for å være en del av «silkefronten» som ikke ville ta et tilstrekkelig oppgjør etter krigen. Brevene i banankassen sa noe annet. Av 455 brev inneholdt 15 kritikk. De øvrige var takkebrev fra et stort spekter mennesker, alt fra NS-medlemmer til folk som hadde vært aktive i motstandsarbeid.

Flerstemmig materiale og nyanser

Isaksen er på det rene med at han har fått et unikt, viktig, men også personlig kildemateriale i hende. Han behandler materialet med respekt og gjennomtenkte etiske valg når det gjelder identifikasjon og anonymisering av brevskrivere. En stor del av boka går til å legge fram brevenes innhold i all deres variasjon. Isaksen lykkes i å legge mangfoldet i materialet fram for leseren uten egne verdidommer, men lar tekstene tale sin flerstemmige tale. Etter tiår med stramme diskurser om hvordan krigstid og ulike aktørers holdninger skulle omtales, er det på høy tid at stemmene fra den gang i all sin variasjonsbredde kommer til orde, slik Isaksen lar dem få her. Det bidrar til å nyansere historien, vise alle gråtonene mellom det svarte og det hvite, og ikke minst gir det innblikk i det dypt menneskelige, uoversiktlige og feilbarlige i møte med krig og okkupasjon. Slik er Isaksens bok blitt et sterkt «human document».

Den store styrken i boka er framleggingen av materialet. Kildetekstene kommer selv til orde. Selvsagt ordnet og redigert av forfatteren, men slik at man selv kan lese, fundere og eventuelt ta stilling. De mange ulike fortellingene om «Ulykkelig fred» som Isaksen har kalt boka, gjør inntrykk.

Det politiske og det kristelige – evangeliet og det kontekstuelle

Boka gir grunnlag for ettertanke om hvordan samfunnet behandlet de tapende parter etter krigen, inkludert hvordan kirkeledelsen bidro til å legitimere rettsoppgjøret. Det er her Kristian Ljostveits radiopreken legger seg på tvers: Ut fra lesning av evangeliet, kan ikke Ljostveit la være å konfrontere rettsoppgjøret: Er det den rette vei mot oppgjør og forsoning i folket? Selv bedyrer Ljostveit i 1946 som i 1941 at hans preken ikke er politisk. Det kan ikke forhindre at begge prekener ble hørt og tolket politisk. Isaksen gjengir prekene i sin helhet, reaksjonene på prekene og Ljostveits kommentarer til kritikken. Her er rikelig anledning for leseren til å bedømme forholdet mellom det politiske og det kristelige i Ljostveits forkynnelse selv.

Når Isaksen mot slutten skal forsøke å fortolke Ljostveits preken og strømmen av takkebrev, er jeg noe mer usikker på om han kommer helt i mål. Han demonstrerer i alle fall at begrepet «kontekstuell teologi» ikke entydig er til hjelp. Hva gjorde at Ljostveits preken hadde slikt gjennomslag? Det var utvilsomt aktualiteten i en bestemt kontekst. Men Ljostveits preken er ikke mer kontekstuell teologi enn teologien hos kirkeledere som Berggrav som støttet rettsoppgjøret. Også deres teologi var kontekstuell og situasjonsbetinget, men med helt andre konklusjoner og konsekvenser enn Ljostveits.

Hva er det da som gjør Ljostveits preken så inntrykksfull? Isaksen prøver seg med begrepet «teologisk årvåkenhet». En kunne kanskje brukt uttrykket «dømmekraft». Ljostveit selv ville nok kalle det troskap mot evangeliet. Samtidig underslår ikke Isaksen at Ljostveit kan ha hatt et personlig erfart motiv for å ta til orde mot rettsoppgjøret, knyttet til beskyldninger mot hans egen datter. Isaksen tillegger ikke dette vesentlig tyngde som beveggrunn for prekenen, men det er lagt på bordet og gjør det mulig for leseren å vekte det annerledes.

Det som fester seg hos meg er at Ljostveits preken gjør inntrykk ikke fordi den er kontekstuell og aktuell i og for seg, men fordi den tar evangelieteksten på alvor i møte med situasjonen. Det er karakteren i dette møtet mellom evangelium og kontekst som gjør inntrykk. Mange av takkebrevene uttrykker skuffelse og indignasjon over hardheten hos kirkeledelsen og mange prester.

Konklusjon

Med denne boka har Sjur Isaksen på verdig vis forvaltet kildematerialet som kom i hans hender. Han har bidratt til nyansering av bildet av overgangen fra krig til fred og av rettsoppgjøret etter krigen. Han har også via Ljostveits preken, reaksjonene på den og sine egne ledsagende refleksjoner, levert et bidrag til ettertanke om kirkens forhold til det politiske og det aktuelle, og hvordan evangeliet møter det vanskelige og innfløkte i samfunnslivet og menneskelivet.