Prester snakker sammen i sakristiet før gudstjenesten

Foto: Kristianne Marøy

Bør det være mulig å reservere seg mot en kollega?

Dette innlegget stod på trykk i Luthersk kirketidende nr 13/2020

Domprost Lægdene fremmet i Vårt land den 13. august forslag om at det ikke lenger skal være mulig å bli ordinert eller ansatt til tjeneste i Den norske kirke hvis man ikke vil samarbeide med kvinnelige kolleger. Jeg tror det er lurt å skille mellom ordinasjon og ansettelse, og mellom meninger og praksis.

Den norske kirke har kun ett syn på kvinners prestetjeneste, og det er at den er ønsket på lik linje med menns. Når Den norske kirke ansetter både kvinner og menn, må den også sikre at de menn og kvinner den ansetter har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, slik det framkommer av arbeidsmiljøloven.

Å ha en kollega som nekter å samarbeide med deg om det aller mest sentrale i prestetjenesten – gudstjenestefeiring og sakramentsforvaltning – bør i utgangspunktet antas å være en belastning for kvinners arbeidsmiljø. Det er den som hevder noe annet som har bevisbyrden.  Slik jeg ser det er det ikke nok å henvise til at man ellers har et ryddig og godt arbeidsforhold. Det er noe grunnleggende avvisende i det å nekte å samarbeide om de mest sentrale oppgavene man deler ansvaret for.

Flere kvinnelige medlemmer jeg har snakket med beskriver dessuten situasjoner i stab, prostifellesskap og på stiftsdager der man stadig må forholde seg til det som omtales som mikro-aggresjon. Slik oppførsel gjør det vanskelig for kvinnene å sette fingeren på hva som er ugreit, men det oppleves som stadige små hint om at de ikke burde være prester.

I debatten som har fulgt i kjølvannet av Lægdenes innlegg opplever flere av Presteforeningens medlemmer at de nok engang blir gjort til en «sak». I denne «saken» skal det ifølge biskoper og andre være lov å ha to syn. Men den egentlige saken er ikke kvinners prestetjeneste i Den norske kirke, saken er mannlige prester som ikke lever i tråd med Den norske kirke forståelse av prestetjenesten og som nekter samarbeid.

Den norske kirke har ved å åpne prestetjenesten for kvinner avgjort at den ikke ser noen teologiske grunner til at denne tjenesten kun skulle være reservert for menn. Dette bekreftes ved at det er den samme liturgien som benyttes i alle ordinasjoner, uavhengig av kjønn. Saken må derfor regnes som læremessig avgjort i Den norske kirke.

I 60 år har Den norske kirke på ulike måter, og i ulikt omfang akseptert at mannlige prester har kunnet nekte liturgisk fellesskap med kvinnelige kolleger. Presteforeningen må bære sin del av ansvaret for dette ved at man i 1978 anbefalte de såkalte kjørereglene. Vedtaket i 2004 der man avviklet dette som foreningens politikk kunne også vært et tydeligere oppgjør med disse kjørereglene. For meg er dette et vitnebyrd om at kampen for likestilling ofte er seig, og sjelden avgjort gjennom et enkelt vedtak. Nå mener jeg det er på tide at vi setter foten ned, og sier at vi ikke aksepterer dette lenger.  I for lang tid har for mange kvinner måttet tåle den belastningen det er å forholde seg til en kollega som ikke samarbeider om de helt sentrale oppgavene i prestetjenesten. Biskopene bør unisont og tydelig avklare at det ikke finnes noe handlingsrom for å nekte liturgisk fellesskap med kvinnelige kolleger. Kvinner i vår kirke skal ikke lenger måtte bære byrden av å lure på om de får en kollega som ikke vil stå ved siden av dem ved alteret.

Meg bekjent er det ingen andre arbeidsplasser som ville godtatt at man reserverte seg mot samarbeid på grunnlag av kjønn. Jeg vil derfor støtte Lægdene sitt forslag om at man ikke kan ansettes i Den norske kirke som prest, eller noen annen stilling i Den norske kirke, hvis man tar forbehold om samarbeid på grunnlag av kollegers kjønn.

Jeg ønsker å sette streken ved ansettelser og ikke ordinasjon. For meg handler dette om flere ting: Teologiske kandidater er per i dag i en helt uholdbar rettssikkerhetssituasjon ved ordinasjonssamtalen. Det finnes ingen mal for samtalen, det finnes ingen liste over hva som gjør at man eventuelt er uegnet for ordinasjon, man får ingen skriftlig begrunnelse hvis man nektes ordinasjon og det finnes ingen klageinstans. Biskopenes kollektive solidaritet ser også ut til å utøves slik at et nei hos én biskop er et nei hos alle. Jeg vet ikke om noen annen yrkesgruppe, der det gis en form for lisens for å tre inn i yrket, som er overlatt til et så subjektivt vurderingssystem. Selv om jeg har respekt for våre biskoper så er de ikke ufeilbarlige. Å styrke biskopens mulighet til å drive med meningssensur innenfor dagens system kan jeg ikke støtte.

Den norske kirke er en bred folkekirke som samler en mengde av teologiske retninger. Jeg frykter at en slik meningssensur ved ordinasjon er et tveegget sverd som fort kan ramme andre spørsmål enn holdningen til kvinners prestetjeneste. Videre mener jeg det er et gode at man kan ha en åpen samtale med sin biskop om hva man finner problematisk ved kirkens lære eller praksis, så lenge dette er innenfor hva som rommes av den brede paraplyen som Den norske kirke er.

Samtidig må Den norske kirke når vi kommer til ansettelser gjøre det klart at det kan være rom for et meningsmangfold, men det er ikke rom for et dårlig arbeidsmiljø. At det er rom for meningsmangfold, men at alle ansatte må forholde seg til at Den norske kirke har et avklart syn på at prestetjenesten er åpen for både menn og kvinner, og at fullt samarbeid og liturgisk fellesskap forventes. Så må det være opp til hver enkelt om man kan arbeide innenfor slike rammebetingelser. Den enkleste måten å gjennomføre dette på er at vilje og evne til samarbeid etterspørres ved alle utlysninger, at dette blir et tema i alle intervjuer til prestestillinger i Den norske kirke, og til slutt at dette vektlegges når bispedømmerådet skal fatte vedtak om ansettelse.

Relaterte artikler

Kollegafellesskap i dagens kirke

Debattinnlegg i Vårt Land 5.10.20

Presteforeningen og kjørereglene

I debatten om kvinners prestetjeneste vises det ofte til de såkalte «kjørereglene» som ble utviklet av Presteforeningen i 1978. I vår sammenheng er disse reglene ikke gjeldende lenger. Hva slags status eller utforming eventuelle kjøreregler har i dag oppfatter vi derfor som arbeidsgivers ansvar.