Etter- og videreutdanning for prester

En presentasjon av dagens system

Artikkelen er en bearbeidet og utvidet utgave at en presentasjon på Bispemøtets etter- og videreutdanningskonferanse 8. november 2022 i Bøler kirke. Også publisert i Luthersk kirketidende 9/2023 og Nytt norsk kirkeblad 4/2023.

Dagens system for etter- og videreutdanning av prester er resultat av en mer enn 50-årig historie. Denne artikkelen redegjør for de viktigste målsettingene, styringsdokumentene, organene og prosessene i systemet.

Historikk

En grunnlagstenkning for etter- og videreutdanning for prester ble utviklet av Juvkam-komiteen i utredningen Prestens arbeidsoppdrag og kravene til presteutdanningen (NOU 1972:31). Denne ble siden fulgt opp av en egen utredning om Prestenes etterutdanning (NOU 1976:25). Men allerede i 1890-årene ble det avholdt prestekonferanser og teologiske høstkurs for prester, som både var pionertiltak i etterutdanning for prester, og foranledning for at Den norske kirkes presteforening ble dannet i år 1900.[i]

Juvkam-komiteen slo til lyd for en planmessig etterutdanning i kirken, og forsto grunnutdanning og etterutdanning som en «nødvendig og organisk enhet». Presteutdannelsen måtte ikke betraktes som avsluttet med teologistudiet. Etterutdanningen skulle ikke først og fremst bøte på det som man ikke rakk over i teologistudiet, men hadde noe nytt å tilføre som ikke var mulig å oppnå i grunnutdanningen, nemlig «samtidighet mellom studium og yrke».

«Studiet vil bli en del av yrket, og yrket en del av studiet. Etterutdanningen vil bidra til at teologien fungerer i yrket. Prestens yrke som forkynner er intet annet enn teologien i funksjon. Dersom denne funksjon går i stå, medfører det ikke bare at prestens teologi tørker inn; det har som konsekvens at også hans forkynnelse rammes på en destruktiv måte.»[ii]

Og de konkluderer: «Kombinasjonen grunnutdanning – etterutdanning er altså ingen nødutvei, men den utdanningsform som best tjener prestens oppdrag og funksjon» (ibid.).

Juvkam-komiteen ble fulgt opp med en gradvis utbygging av etter- og videreutdanning for prester. Fram til utgangen av 2013 ivaretok Presteforeningen på oppdrag fra Kirkedepartementet sentrale funksjoner i utvikling og gjennomføring av kurstilbud, i samarbeid med de teologiske utdanningsinstitusjonene. Det innebar blant annet å forvalte midler til utvikling og gjennomføring av videreutdanningskurs. På 1990-tallet ble et omfattende videreutdanningsprogram kalt Spesialisering i praktisk prestetjeneste bygd opp. Etter kvalitetsreformen i høyere utdanning, ble den planmessige videreutdanningen for prester lagt om til en Erfaringsbasert mastergrad i praktisk teologi utviklet i samarbeid mellom de tre teologiske utdanningsinstitusjonene TF, MF og Misjonshøgskolen, samt Praktisk-teologisk seminar, og Presteforeningen. Hele tiden har de mer omfattende videreutdanningskursene vært komplettert av mindre etterutdanningskurs, stiftsdager og biskopenes fagdager.

Fra 1.1.2014 har Bispemøtet overtatt ansvaret for prestenes videreutdanning. Midlene som var kanalisert gjennom Presteforeningen, ble fra nå av kanalisert inn i Den norske kirkes budsjett. Fram til 1.1.2017 var det et partssammensatt Sentralt etterutdanningsutvalg ledet av Kirkedepartementet. Fra og med 1.1.2017 er Sentralt etterutdanningsutvalg ledet av Bispemøtet.

Styringsdokumenter for prestenes etter- og videreutdanning

Prestenes etter- og videreutdanning er på ulike vis forankret i vigslingsritual, tjenesteordning og hovedtariffavtale. Det sentrale styringsdokumentet er Prest og kompetanse. Nasjonal kompetanseutviklingsplan for prester i Den norske kirke som gjelder for fem år om gangen, inneværende plan gjelder tidsperioden 2021–2025. Den følges igjen opp av regionale kompetanseutviklingsplaner på bispedømmenivå.

Vigslingsritualet inneholder forpliktelsen til i studium og bønn å trenge dypere inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter.

Tjenesteordning og kvalifikasjonskrav for menighetsprester vektlegger oppdraget med å «forvalte Ord og sakrament slik at kristen tro og kristent liv fremmes i menighetene» gjennom gudstjenester og kirkelige handlinger, forkynnelse, trosopplæring, veiledning, sjelesorg og menighetsbyggende arbeid (§ 2). Dette er den tjenesten prestene skal være faglig utrustet til, både gjennom grunnutdanning og etter- og videreutdanning.

Hovedtariffavtalen på KA-området inneholder bestemmelser om Kompetanse – læring og utvikling (Kapittel 3.3). Dette er den formelle forankringen både for kompetanseplaner og samarbeidsorganer for kompetanseutvikling. Hovedtariffavtalen inneholder også bestemmelser om utdanningspermisjon, bindingstid og eksamen (§ 14,3-5), og et vedlegg om Kompetanseutvikling som utdyper kapittel 3.3.

Nasjonal kompetanseutviklingsplan for prester i Den norske kirke 2021–2025

Formålet med Prest og kompetanse. Nasjonal kompetanseutviklingsplan for prester i Den norske kirke 2021–2025 er

«å samordne og utvikle innsatsen med kompetanseutvikling mellom bispedømmene og Bispemøtet sentralt, og å legge til rette for innsats fra andre aktører som medvirker, slik at det samlede utbytte blir størst mulig med tanke på å ivareta og utvikle prestetjenesten i Den norske kirke.«

Planen er fastsatt av Bispemøtet, og utviklet i dialog med bispedømmene og etter drøfting i Sentralt etterutdanningsutvalg.

I tillegg til de grunnleggende dokumentene omtalt i forrige avsnitt, utgjør også «sentrale visjoner og mål for Den norske kirke» og «[d]e til enhver tid gjeldende mål og satsinger for Den norske kirke» rammer som Kompetanseutviklingsplanen forholder seg til. Planen «forplikter biskopene i deres ansvar for kompetanseutvikling for prester», det vil si de prestene som den enkelte biskop og bispedømmeråd har arbeidsgiveransvar for (s. 3). Dette betyr at denne planen ikke regulerer kompetanseutvikling for prester som ikke er ansatt i rettssubjektet Den norske kirke, eksempelvis sykehusprester, feltprester eller sjømannsprester.

Med etterutdanning forstår planen «tiltak som sikter mot faglig ajourføring av kunnskaper for at arbeidstakerne til enhver tid skal være i stand til å løse sine oppgaver, møte nye krav og fremtidige behov».

Med videreutdanning menes «tiltak som gir medarbeiderne mulighet til faglig fordypning som gir formell kvalifikasjon ut over grunnutdanningen, med eksamens- og vurderingsordninger, og uttelling i form av studiepoeng på universitets- eller høyskolenivå».

Strategiske mål, handlingsmål og tiltak

Planen har fastsatt følgende strategiske mål for kompetanseutviklingen

«Kompetanseutviklingen skal bidra til en livslang personlig og faglig utvikling (formatio). Den skal underbygge kirkens oppdrag og bidra til kvalitet i prestetjenesten i møte med bredden i folkekirken. Den skal sørge for at prestene er faglig oppdatert i møte med utvikling innenfor teologi, kirke og samfunn; særlig vektlegges de utfordringer kirken i dag står overfor i sin kjernevirksomhet med:

• å tolke og formidle kirkens budskap i møte med en kritisk tenkende samtid
• å bidra til fornyet kirkelig engasjement i møte med endret oppslutning om dåp, konfirmasjon, gudstjenester og annet menighetsliv
• å tydeliggjøre kirkens rolle som kulturbærer og ressurs i møte med religiøse, kulturelle, samfunnsmessige utfordringer» (s. 4)

Planen beskriver videre handlingsmål og tiltak under to overskrifter:

• «Alle prester får i løpet av femårsperioden del i etter- eller videreutdanningstiltak av høy faglig kvalitet
• Kompetanseutvikling er et prioritert område i biskopenes ledelse av prestetjenesten«
  (s. 5)

Etter- og videreutdanningen for prester skal fordeles mellom bredde- og dybdetiltak. Breddetiltak vil normalt være etterutdanning tilrettelagt på bispedømme- eller prostinivå, mens dybdetiltakene i hovedsak vil være videreutdanning tilrettelagt på nasjonalt nivå, eller som «prosti- og bispedømmebaserte undervisningsprogram med nasjonal koordinering».

Når det gjelder videreutdanning er målet at minst fjerdeparten av prestene skal ha deltatt i dette i femårsperioden. Det er satt et måltall på 2000 studiepoeng årlig for den samlete tilrettelagte videreutdanningen. Dette tilsvarer en studieuke pr. presteårsverk i Den norske kirke i året. Hvis alle prester benytter seg av dette, er kapasiteten et 10 studiepoengs kurs pr. prest hvert sjette år.

Videreutdanningen knyttes «fortrinnsvis» til to masterprogrammet: Erfaringsbasert master i praktisk teologi og Erfaringsbasert master i klinisk sjelesorg, men det er åpning for andre opplegg «på tilsvarende faglig nivå». Uansett skal videreutdanningen «bidra til en langsiktig utvikling av den pastorale kompetansen i kirken» (s. 5). Dette er det biskopene forplikter seg til å utvikle gjennom kompetanseutviklingsplanen, og som prestene kan forvente å få mulighet til å utvikle gjennom å søke kompetansegivende videreutdanning.

Innenfor rammene av den nasjonale kompetanseutviklingsplanen, fastsetter så bispedømmene sine regionale kompetanseutviklingsplaner.

Organer

Bispemøtet behandler etter- og videreutdanningssaker etter et fastsatt årshjul nedfelt i Nasjonal kompetanseutviklingsplan, leder Sentralt etterutdanningsutvalg (SEU), arrangerer møter med aktuelle kurstilbydere og EVU-konferanser for de som arbeider med EVU i bispedømmene (både administrasjon og tillitsvalgte) og andre aktører på feltet. Bispemøtet gjennomfører EVU-undersøkelser blant prestene. Slike undersøkelser har blitt gjennomført i 2017 og 2020, og en ny er planlagt gjennomført i 2024. Bispemøtets administrasjon er observatør i Kompetanserådet. Bispemøtet utarbeider årlig rapport for EVU-feltet nasjonalt og i bispedømmene.

Sentralt etterutdanningsutvalg (SEU) er nasjonalt medbestemmelses- og drøftingsorgan for etter- og videreutdanningsspørsmål for prestetjenesten i rettssubjektet Den norske kirke. Arbeidsgiversiden har fire representanter, to fra Bispemøtet, en fra Kirkerådet (HR-sjef) og en stiftsdirektør fra Bispedømmene. Arbeidstakerorganisasjonene har fire representanter, for tiden tre fra Presteforeningen og en fra Fagforbundet Teologene. Bispemøtet er sekretariat for SEU.

Biskopene vedtar planer for og leder arbeidet med kompetanseutvikling i sitt bispedømme, og samvirker med bispedømmerådet om fastsettelse av årlig budsjettramme for planlagte EVU-tiltak i bispedømmet. Biskopen skal også se til at planer for den enkeltes kompetanseutvikling er tema i prostenes medarbeidersamtaler med prestene. Biskopen tildeler støtte og permisjon til videreutdanning for prestene i bispedømmet etter anbefaling fra RE(V)U.

Regionalt etter-(og videreutdannings-) utvalg er drøftingsorgan i hvert bispedømme. RE(V)U drøfter innkomne søknader om deltakelse på videreutdanningskurs og andre tiltak, og anbefaler forslag til tildeling for biskopen.

Kompetanserådet er et samarbeidsorgan mellom de tre teologiske utdanningsinstitusjonene TF, MF og VID og Presteforeningen. Kompetanserådet samordner kurstilbudet innenfor Erfaringsbasert mastergrad i praktisk teologi.

Organisering av kurstilbudet

Det nasjonale kurstilbudet utvikles i dialog mellom Bispemøtet, utdanningsinstitusjonene og arbeidstakerorganisasjonene. De fleste kursene som Bispemøtet prioriterer inngår i undervisningstilbudet på Erfaringsbasert mastergrad i praktisk teologi, men det er også rom for kurs fra andre aktører, for eksempel kurset «Tro og livstolkning i Sápmi» som tilbys av Sámi allaskuvla (Samisk Høgskole) i samarbeid med Samisk kirkeråd. Videreutdanningskursene kan gjennomføres nasjonalt, eller desentralisert i regioner, bispedømmer eller prostier. Enkelte videreutdanningstiltak blir også til på bispedømmenes eller prostiers initiativ.

Regionale etterutdanningstiltak utvikles i bispedømmet eller prostiet og drøftes med de tillitsvalgte på bispedømme- eller prostinivå. Nasjonale etterutdanningstiltak kan utvikles både av Kirkerådet, Bispemøtet og i samarbeid mellom disse og KA. En del kurs utformes som digitale kurs i Kirkerådets elektroniske læringsverktøy, mens et tiltak som Teologidagene har vært gjennomført som et fysisk arrangement. Etterutdanningstiltak kan pålegges av arbeidsgiver, eller være et frivillig tilbud om kompetanseheving og -vedlikehold.

I mange prostier drives det et felles studiearbeid i prestekollegiet i prostiet.

Treffer kurstilbudet?

Målsettingene i Nasjonal kompetanseutviklingsplan er utviklet i en prosess med innspill fra bispedømmene, arbeidstakerorganisasjonene og Kirkerådet, og er drøftet i SEU. Spørreundersøkelsene blant prester om EVU-tilbudet gir også viktig kunnskap. Samtidig ser vi av og til at kurs vi trodde skulle treffe en etterspørsel blant prestene, ikke får tilstrekkelig søkning. Derfor arbeides det kontinuerlig med kommunikasjon og samhandling om utvikling av et godt kurstilbud.

Også hvilken miks det skal være av videreutdanningstiltak og etterutdanningstiltak, hvor mye som skal skje nasjonalt, regionalt og lokalt, er til løpende forhandling. En hovedutfordring er at videreutdanningsmarkedet for prester er lite, og at det trengs et visst volum for å kunne gjennomføre kurs. Det må gå i balanse for utdanningsinstitusjonene som stiller med fagfolk som deler sin kompetanse.

EVU-undersøkelsene viser et stabilt bilde av hvilke områder prester ønsker videreutdanning på. Det er homiletikk, ledelse og sjelesorg som er tre på topp. Kurs om teologi og samfunn, og spiritualitet og åndelig veiledning er også etterspurt. Dette gjenspeiles i Nasjonal kompetanseutviklingsplan som i inneværende femårsperiode prioriterer disse fem fagområdene når det tilbudet av nasjonale kurs.

Rammebetingelser for presters deltakelse i videreutdanningstiltak

I 2020 fastsatte Bispemøtet Sentrale retningslinjer for presters deltakelse i EVU-tiltak. Bakgrunnen var at det viste seg å være nokså store forskjeller på vilkårene for de som fikk støtte til videreutdanningskurs, blant annet når det gjaldt lengde på permisjon og egenandel når det gjaldt kursavgift. Retningslinjene kan kort oppsummeres slik:

Ved kurs pålagt av arbeidsgiver: Full dekning av kostnader, permisjon i tråd med normert arbeidsmengde for antall studiepoeng. Biskopene skal kunne fastsette bindingstid for prester som gis støtte til Arbeidsveilederutdanning og PKU-kurs. I tillegg er dette punktet særlig relevant for den delen av kurset Prest og teolog i praksis, som er en obligatorisk del av innføringsprogrammet for nye prester i Den norske kirke.

Ved kurs anbefalt av Bispemøtet – det vil si de fleste videreutdanningskursene: 80 % dekning av legitimerte kostnader, permisjon med lønn i 24 dager pr. 10 studiepoeng, som utgjør 80 % av normert arbeidsmengde i dagsverk. Reise og opphold godkjennes av biskop på forhånd.

Ordningen ved nasjonale breddetiltak, som Teologidagene, avgjøres fra gang til gang.

Ved kurs eller utdanning som ikke er anbefalt av Bispemøtet avgjør biskop etter drøfting med RE(V)U hvor mye støtte som kan gis. Retningslinjene er publisert på Bispemøtets nettside, under Etter- og videreutdanning.

Framtiden

Når dette skrives er Den norske kirke inne i et krevende budsjettår, og det er mange steder en krevende situasjon når det gjelder rekruttering og bemanning. Begge deler påvirker ressursene som er tilgjengelig til etter- og videreutdanning, og kan føre til sviktende oppslutning om kurstilbudet. Samtidig er etter- og videreutdanning et viktig element i en rekrutterende personalpolitikk, både for å rekruttere og beholde kompetente prester i Den norske kirke over tid.

Spørsmålet om ny kirkelig organisasjon gjør det også nødvendig å gjennomtenke kompetanseutviklingen for ansatte i Den norske kirke. Etter- og videreutdanningskonferansen i november hadde som hovedtema «Ny kirkelig organisering og EVU-arbeidet», med særlig fokus på mulighetene for mer tverrfaglig videreutdanning.

Uansett hvordan den kirkelige organisering er eller blir, er det gode grunner for å utvikle mer tverrfaglig videreutdanning. Prester har overlappende arbeidsfelt på mange områder med både diakoner, kateketer og andre i kirkelig undervisningstjeneste, og kantorer og andre kirkemusikere. En hovedutfordring for å få til mer tverrfaglig eller flerfaglig videreutdanning, har ligget på det organisatoriske planet, men det burde være mulig å få til en bedre samhandling mellom etter- og videreutdanningssystemet for prester, og innen diakoni, kirkelig undervisning og kirkemusikk.

Behovet for etter- og videreutdanning som bidrar til at teologien fungerer i prestenes yrkesutøvelse er ikke blitt mindre siden 1972. Livslang læring har blitt et begrep som har fått stor oppmerksomhet i den senere tid, ofte med sikte på at arbeidsfelt endrer seg, eller at flere må regne med å omstille seg til nye yrker i løpet av yrkeslivet. Men også de har høy profesjonsutdanning som utgangspunkt, og arbeider i samme yrke hele livet, har behov for faglig fornyelse og utvikling.

[i] Arne Bugge Amundsen (2000). Kollegialitet og interessekamp. Den norske kirkes presteforening 1900–2000. Oslo: Verbum, s. 20–26.

[ii] NOU 1972:31, s. 58.