Foto: Emil Skartveit

Forhandlinger er som et orienteringsløp

Presteforeningens nye forhandlingssjefs fulle navn er egentlig Kristian Vilhelm Eger Mollestad. Men til vanlig er det bare første fornavn og siste etternavn som blir brukt.

Kristians far var prest og moren lege. Morens legekarriere gjorde at far etter noen få år som menighetsprest, i stedet valgte skoleverket.

– Det var nok ikke så vanlig den gangen, bemerker han.

Men da forhandlingssjefen i 2007 inngikk registrert partnerskap med skuespilleren Simon Andersen, var det far som etterpå velsignet paret i Vestre Aker kirke.

Kristian har hovedfag i samfunnsgeografi hvor han arbeidet mye med forholdet mellom nord og sør. De tretten siste årene har han imidlertid vært tillitsvalgt på heltid i Forskerforbundet og hovedtillitsvalgt ved lokallagsavdelingen på Universitetet i Oslo som teller rundt 2000 medlemmer. I tillegg har han vært medlem av forhandlingsutvalget i Unio Stat de siste syv årene.

– Hva er det viktigste du tar med deg fra din forrige jobb?

– Det er kunnskapen om fagforeningsarbeid, kunnskap om forhandlinger, forståelse av medlemmers behov og det å finne gode løsninger gjennom forhandlinger.

Forhandlingens prosess

Mollestad forteller at han valgte å bytte jobb fordi han så på forhandlingssjefstillingen i PF som en utrolig spennende stilling.

– Det var ikke lett å slutte i Forskerforbundet, men kombinasjonen av nye spennende oppgaver, spennende tider og et godt arbeidsmiljø var viktig for meg.

– Hva tenker du om jobben?

– Jeg liker å bryne meg og gleder meg til masse utfordringer. Samtidig liker jeg å lære og å forstå, og gjennom det finne veien til løsninger. Å arbeide for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår er rett og slett kjempespennende, viktig og helt nødvendig. Det er veldig viktig for meg å ha tett kontakt med de lokale tillitsvalgte som jobber «på grunnplanet». Det er der kompetansen sitter.

– Hva er den største forskjellen mellom jobben du hadde før og den du har nå?

– Nivået man jobber på. Før jobbet jeg lokalt, mens jeg nå jobber nasjonalt. Det er spennende. Samtidig er det også interessant å samarbeide på tvers i Unio og sammen med TeoLOgene.

Kristian Mollestad er opptatt av forhandlingens prosess, forstå motparten og være klar over hvor man vil.

– Jeg løp orientering i min ungdom. Du visste det var en post der fram og så gjaldt det å finne en farbar vei dit. Det var flott når du hadde funnet fram og kunne klippe i kortet. Og til slutt, etter å nådd alle delmålene, kunne du endelig løpe i mål.

– Hva er det meste krevende?

– Det er å finne den farbare veien. Noen ganger er det krevende å få motparten til å forstå dine synspunkter. Til tider kan dette arbeidet også være veldig tidkrevende.

Spennende høst

Høsten 2016 er ekstra spennende. Kirkens siste bånd til staten skal løses, og arbeidsgiveransvaret for prestene skal overføres fra staten til det nye rettssubjektet; Den norske kirke.

– Plutselig er vi der. Selv om det har ligget i kortene en stund er det ganske kort tid siden Kirkerådet valgte KA som sin arbeidsgiverorganisasjon. I løpet av høsten og med tentativ frist 1. januar skal både ny hovedavtale og ny hovedtariffavtale være på plass.

– Hva er de største utfordringene?

– Det er to forskjellige avtalesystem som vi skal forhandle om, og vi vet enda ikke hvor vi ender. Avtalesystemene ser noe annerledes ut på enkelte områder, og vi har også kartlagt mange forskjeller innenfor avtalene.

– I tillegg har det også vært tarifforhandlinger?

– Ja, og innenfor Spekter, Staten og KA er vi ferdige, mens det har blitt brudd med Virke. Her skal vi møte til megling hos Riksmekleren i november.

– Så er det tid for lokale forhandlinger?

– Ja, nå skal det forhandles på individnivå. Da handler det om å komme med lokale krav, lytte til argumenter og så overbevise motparten om riktigheten av kravene vi fremmer.

– Og dersom man ikke blir enige, kan det bli streik?

– Nei, men det kan bli konflikt og brudd, noe som medfører tvisteløsning. Da kan saken bringes innfor Statens lønnsutvalg.

Kollektive rettigheter er en god tradisjon

– Til slutt, Kristian, hvorfor bør man være fagorganisert?

– Det er to hovedgrunner til det. For det første er den kollektive rettigheten en god tradisjon; det å stå sammen for å skape et godt arbeidsliv. Det er viktig både for ansatte og arbeidsgivere. Så er det den individuelle: at noen passer på deg, at du har et sted å gå når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår.

Kristian Mollestad trekker også fram et tredje argument:

– Presteforeningen er også et profesjonsfelleskap.

Da er det bare å ønske Presteforeningens nye forhandlingssjef velkommen. Det er ingen tvil: høsten blir både spennende og utfordrende.