Gudstjenestefeiring i Sør-Afrika – Mellom fellesskap og segregering

Kjersti Gautestad Norheim ble tildelt midler fra Presteforeningens Frie internasjonale stipend for å dra på studieopphold til Sør-Afrika og der undersøke hvordan den lokale konteksten preger forkynnelsen og gudstjenestefeiringen i en konkret menighet. Hun forteller her fra gudstjenester i tre ulike menigheter hun besøkte påsken 2023, og refleksjoner tilknyttet fellesskap og segregering.

Påsken 2023 besøkte vi Sør-Afrika, og i løpet av påskeuken feiret vi gudstjeneste i tre forskjellige kirker i Cape-området. Palmesøndag var vi i en nyplantet menighet i en forstad til Cape Town. Langfredag deltok vi på pasjonsgudstjeneste i Moederkerk i Stellenbosch, en menighet innenfor Dutch Reformed Church in South Africa (NGK). Påskedag feiret vi oppstandelsen i Cloetesville, i en menighet som tilhører Uniting Reformed Church in Southern Africa (URCSA). I møte med menighetene stilte jeg meg følgende spørsmål: Hvordan preger den lokale konteksten forkynnelsen og gudstjenestefeiringen på disse tre påskegudstjenestene? Og: Hvilke forskjeller og ulikheter finner jeg mellom dem?

Palmesøndag i Wellspring Community Church

Palmesøndag besøkte vi den relativt nyplantede menigheten Wellspring Community Church. Dette er en menighet som går under betegnelsen non-denominational. Det er en frittstående menighet som ikke tilhører et spesifikt kirkesamfunn. Menigheten har sine røtter i et større, evangelikalt nettverk av menigheter som kalles Common Ground Church. Uenighet knyttet til ordinasjon av kvinner var medvirkende til at Wellspring Community Church for bare noen få år siden gikk ut av dette nettverket og etablerte seg som et uavhengig menighetsfellesskap.

Menighetens demografi

Menigheten samles på Bel Porto, en skole i Landsdowne. Landsdowne er en forstad 10 km sør for sentrum i Cape Town. For å beskrive demografien i området må vi ta et kort tilbakeblikk på Sør-Afrikas historie.

Historisk er det nemlig rase som har blitt en av de mest brukte kategoriene for å beskrive den demografiske sammensetningen. Også i offisielle sammenhenger er det vanlig å kategorisere ulike demografiske grupper ved hjelp av terminologien black Africans, white (people) og the coloureds. Fordi vi ikke har noen gode oversettelser på norsk, har jeg valgt å bruke de engelskspråklige termene i denne rapporten.

For å vende tilbake til Landsdowne, viste forrige folketelling (2011) at gruppen som defineres av betegnelsen coloured utgjorde nærmere 60 % av befolkningen, 12 % tilhørte gruppen black Africans og under 10 % defineres under kategorien white people. Mer enn 80 % av innbyggerne i Landsdowne benytter engelsk som sitt primære språk.

Piano, gitar og tromme i midten, menigheten i en stor sirkel rundt bandet

Gudstjenesten vi deltok på, var preget av det som kalles load-shedding, det vil si at strømtilførselen i et område midlertidig kuttes for på den måten å forhindre overbelastning av strømnettet. Vanligvis varsles slike kutt på forhånd, men det er ikke alltid varslingene er korrekte.

For menighetens del betydde det denne søndagen at all musikk på kort varsle måtte gjøres akustisk. Den store salen vi møttes i, ble derfor raskt ominnredet. Piano, gitar og tromme ble plassert i midten, og så satt menigheten i en stor sirkel rundt bandet. Musikken og bandet fikk på den måten en sentral plassering. Gudstjenesten hadde en egen liturgi, men det var lite som var nedskrevet på forhånd. Det musikalske var preget av kjente lovsanger, primært på engelsk, men noen sanger ble også sunget på afrikaans.

Dialogisk basert forkynnelse

Det mest særpregede ved gudstjenesten var likevel forkynnelsen. En av menighetens grunnleggere er Shantelle Weber. Shantelle er førsteamanuensis i teologi, ansatt ved Universitetet i Stellenbosch, og hun fortalte at forkynnelsens form var en direkte konsekvens av koronapandemien. Pandemien, som rammet Sør-Afrika hardt, gjorde at den helt nyoppstartede menigheten ikke kunne treffes fysisk over lang tid. Det er krevende for alle fellesskap, men ikke minst for nystartede menigheter kan en slik begrensning få store konsekvenser.

Et av grepene som ble gjort for å fortsatt kunne bygge fellesskap, var å dele menigheten inn i smågrupper. I hver av disse gruppene ble det så valgt en leder. Gjennom mange måneder var det disse smågruppene som var menighetens hovedsamlinger, og i disse gruppene ble deling av personlige vitnesbyrd en avgjørende del av forkynnelsen. På den måten ble mange som tidligere sjelden eller aldri hadde delt noe offentlig, utfordret til å dele og forkynne evangeliet for andre.

Selv når smittevernrestriksjonene senere ble opphevet, var det viktig for menigheten å fortsette å utvide bruken av en mer dialogisk basert lekmannsforkynnelse. Det var det også den dagen vi var der, selv om det var en av menighetenes pastorer som ledet gudstjenesten. Prekenen var nemlig lagt opp som en dialogpreken hvor pastoren, etter en kort innledning, fordelte ulike tema som menigheten skulle sitte i grupper og snakke om. Etter at gruppene hadde fått litt tid til samtale, kom de tilbake i det store fellesskapet for å dele med hverandre.

«What`s your story?»

Ikke mange ukene før vi kom, hadde Wellspring Community Church gjennomført kurset «What`s your story?» Et fire uker langt menighetskurs hvor medlemmene sammen og hver for seg arbeidet med viktigheten av historiefortelling. I løpet av disse ukene var målet å sette ord på og å dele egen historie, og å flette denne sammen med de andres historie, menighetens historie og stedets historie.

Det var interessant å observere hvordan de hadde utarbeidet plansjer og plakater som presenterte ulike aspekt ved disse mangfoldige historiene. Gjennom både visuelle effekter og samtaler med frivillige og ansatte kom det tydelig frem et fokus på hvordan ulike historier kan både «stedegen-gjøre» og forene fellesskap.

Menigheten Wellspring Community Church består hovedsakelig av coloured og whites. Det var få, eller ingen, black Africans. Det kan være flere grunner til dette, men både språk, beliggenhet og demografisk sammensetning i området menigheten samles i, kan være avgjørende faktorer i denne sammenheng.

Langfredag i Moederkerk

Stellenbosch er en universitetsby sentralt plassert i Western-Cape området, omkring 5 mil øst for Cape Town. Området består av store sletteområder omkranset av fjell og mange av Sør-Afrikas mest kjente vingårder er lokalisert her. I selve byen bor det i overkant av 77.000 mennesker (2011). Rundt 70 % av innbyggerne har afrikaans som sitt førstespråk, 2 % snakker isiXhosa og 21 % har engelsk som sitt primære språk. Den demografiske sammensetningen består av 15 % som identifiserer seg som black africans, 16 % som coloured og 67% som white.

Selve bykjernen i Stellenbosch er preget av lave hus i kolonistil. Området rundt sentrum består av store vingårder og større, ofte inngjerdede, boligområder samt enkelte mindre, mer rurale bosetninger. Mellom Stellenbosch og Cape Town finner du Sør-Afrikas største og mest hurtigstvoksende township, Khayelitsha, hvor man antar at det bor opp mot 2,4 millioner mennesker, mange av dem arbeidsflyktninger fra andre afrikanske land.

Moderkirken

Sentralt plassert i sentrum av Stellenbosch, ikke langt fra universitetsområdet, ligger den store, hvite kirken kalles Moederkerk, eller på norsk: Moderkirken.

Kirken tilhører Dutch Reformed Church in South Africa (NGK). Menigheten, som ble grunnlagt 13. Oktober 1686, er den nest eldste menigheten innenfor NGK. Da den opprinnelige kirken gikk tapt i en stor bybrann i 1710, ble det raskt bygget ny kirke. Kirken, slik den står i dag med sitt imponerende nygotiske tårn, stod ferdig i 1863. Kirken ligger sentralt plassert i byen, midt i en vakker hage og med kirkeklokker som, når de ringer, er så kraftige at resonansen kan kjennes i bakken under dem. Det er med andre ord vanskelig å besøke Stellenbosch uten å legge merke til Moederkerk.

Gjenkjennelig langfredagsgudstjeneste

Vi besøkte Moederkerk på langfredag. Da vi kom, var kirken i ferd med å fylles opp. For oss som er vant til en norsk kontekst, var det overraskende mange barnefamilier som fylte kirkebenkene denne dagen. Majoriteten i menigheten bar preg av å tilhøre middelklasse og øvre middelklasse, alt foregikk på afrikaans og så langt vi kunne se, tilhørte alle som deltok denne dagen befolkningsgruppen som defineres som white.

Gudstjenestens form var ikke ukjent for oss. Vi fikk utdelt salmebøker, og det meste av liturgien fulgte en fast agende. Det var ingen preken, slik det mange steder er langfredag, men det ble lest lengre utdrag fra pasjonshistorien. Der det i mange norske menigheter er vanlig å blåse ut Kristuslyset når vi har lest om Jesu utånding, gikk menigheten i Moederkerk da over i nattverdfeiring. Medliturgiene delte ut vin og brød i benkene, og menigheten delte nattverden når alle som ønsket det hadde mottatt elementene. Etter nattverden ble alle lysene i kirken slukket, med unntak av ett lys, nemlig Kristuslyset.

Påskedag i Cloetesville

Cloetesville er en forstad som ligger omtrent 4 kilometer nord for Stellenbosch, langs veien mot Paarl. Utbyggingen av stedet begynte i 1964, og på den tiden het området Cloetesdal. Nå huser området ttre barneskoler og en ungdomsskole i tillegg til kino, bibliotek og enkelte butikker og overnattingssteder.

Området er preget av det som betegnes som arven etter Cape Malays. Disse er etterkommere etter muslimer som kom til Sør-Afrika fra ulike deler av verden, men særlig fra Indonesia og land i Sørøst-Asia. Ved forrige folketelling (2011) bodde det rett over 15.000 mennesker i Cloetesville, litt flere kvinner enn menn og desidert flest i aldersgruppen 15-24 år. Av befolkningen utgjorde coloured 88 %, mens 6 % definerte seg innenfor gruppen black Africans og 5 % whites. 94 % av befolkningen hadde afrikaans som sitt førstespråk.

På grunn av den høye kriminalitetsraten, hadde vi blitt advart mot å reise til Cloetesville på egenhånd. Vi satte derfor stor pris på at Ian Nell inviterte oss med på påskedagsgudstjeneste i en menighet som tilhører Uniting Reformed Church in Southern Africa (URCSA). Ian Nell er professor i praktisk teologi ved Universitetet i Stellenbosch, og ettersom han kjente godt til menighetens prest hadde han valgt å ringe ham på forhånd for å si at vi kom.

På bakgrunn av dette hadde presten ikke bare forberedt en engelsk introduksjon til gudstjenesten, men han fikk også til en enkel simultanoversettelse av prekenen underveis. Den øvrige gudstjenesten foregikk på afrikaans, iallfall med unntak av noen av lovsangene som også var på engelsk.

Kirken i Cloetesville lå innenfor et inngjerdet område. Vi parkerte bilen, og allerede på parkeringsplassen ble vi møtt av unge og eldre, kledd i sine beste klær, på vei inn i kirken. Vi ble godt mottatt og vist plass inne i kirkerommet. Både kirkebygget og kirkerommet var svært ulikt Moederkerk. Kirkebygget var enkelt, nesten sparsommelig. Innvendig bar kirkerommet preg av å være åpent og langt mindre formelt enn kirkerommet i Moederkerk. Vi fikk ikke utdelt salmebøker eller agende i starten av gudstjenesten. Menigheten benyttet seg primært av prosjektor og lerret, særlig når det gjaldt sanger og fellestekster.

Uformell gudstjenesteform

Gudstjenesten i Cloetesville begynte med at presten og de eldste kom inn fra sidesakristiet. Menigheten reiste seg og tok imot dem med stående applaus. Gudstjenesteformen var uformell, samtidig som responsen fra menigheten med tydelighet viste at den fulgte en slags liturgi. Etter en lengre del med flere lovsanger, var det preken før vi gikk over i en mer interaktiv informasjonsdel som gjorde sterkt inntrykk på oss.

Personlig forbønn – en viktig del av menighetens liv

En godt voksen mann kom frem foran menigheten, og fra talerstolen snakket han først ivrig og med innlevelse på afrikaans. Selv om vi ikke forstod hva han sa, forstod vi raskt at han var preget av sterke emosjoner. Etter informasjonen bad han menigheten bli med ham i bønn.

Ian Nell oversatte for oss og fortalte at mannen hadde delt sin nød over at hans egne sønner hadde blitt med i et gjengmiljø som handlet med narkotika. Han delte med menigheten hvordan det tøffe miljøet med trusler og vold hadde gjort at han på dette tidspunktet fryktet for sitt eget og familiens liv, og så bad han menigheten bli med i bønn om beskyttelse mot sine egne sønner og deres gjengmedlemmer. Han bad for seg selv, sin familie, menigheten og nabolaget. Fortvilelsen han viste var tydelig, selv for oss som i første rekke ikke forstod hva han sa.

Etter gudstjenesten ble vi invitert med inn til presten og de eldste i presteskristiet. Her ble både vi og familien vår bedt for, etter at de først hadde bedt for en sørgende familie som hadde mistet et nært familiemedlem. Det var tydelig at personlig forbønn utgjorde en viktig del av både prestens og menighetens liv.

Kort oppsummering

«South Africa is never more segregated than on Sundays at 11”

Da Ian Nell første gang skulle presentere forskjellene på de ulike kirkene i Sør-Afrika, brukte han en omskriving fra et kjente Martin Luther King jr. sitat: «South Africa is never more segregated than on Sundays at 11” sa han. Dette utsagnet ble langt på vei bekreftet i de tre menighetene vi besøkte. Og selv om mine inngangsspørsmål ikke nødvendigvis ble besvart, oppdaget vi store forskjeller mellom de ulike menighetene.

Særlig stor var forskjellen mellom menighetsfellesskapene i Moederkerk og Cloetesville. Til tross for at det helt siden apartheids fall, for snart 30 år siden, har blitt arbeidet både strukturelt og målbevisst med forsoning og inkludering, har både land og kirke fortsatt et langt stykke vei å gå. Det synes fortsatt å være en utstrakt segregering, ikke minst innenfor de eldste, mest etablerte kirkesamfunnene, Dutch Reformed Church in South Africa (NGK) og Uniting Reformed Church in Southern Africa (URCSA).

De reformerte kirkenes utvikling i Sør-Afrika

Opprinnelig tilhørte begge de to kirkesamfunnene NGK, men i 1857 ble det bestemt at det skulle avholdes egne gudstjenester for medlemmene som tilhørte the coloureds. Ifølge Ian Nell var det praktiske årsaker til denne delingen, og en av grunnene var de ulike demografiske gruppenes forhold til alkohol.

Denne delingen av gudstjenestefellesskapet skulle bli avgjørende for at det i 1881 ble dannet et eget kirkesamfunn, The Dutch Reformed Mission Church. I 1951 ble det også grunnlagt et kirkesamfunn for medlemmer som var black Africans, The Dutch Reformed Church in Africa. I 1994 gikk disse to kirkesamfunnene sammen og dannet det som i dag er kjent som Uniting Reformed Church i Southern Africa, URCSA.

Det som i utgangspunktet ble sett på som en praktisk måte å håndtere kulturelle forskjeller på, fikk på den måten store konsekvenser og preger kirkeliv i Sør-Afrika også i dag. Det var nemlig påtakelig for oss at verken coloureds eller black Africans var representert i Moederkerk langfredag, og at det heller ikke (foruten oss) var noen whites i Cloetesville på påskedag. Dette til tross for at begge menighetene benyttet afrikaans som sitt primære språk, og at de lå med kun få kilometers avstand.

Krevende å skape nye, integrerte fellesskap

Spørsmål knyttet til segregering og fellesskap, forsoning og tilgivelse er både komplekse og krevende, ikke minst i et land med Sør-Afrikas historie. Sårene er både mange og dype, og det har vist seg krevende for både kirke og samfunn å klare å bygge broer og skape nye, integrerte fellesskap. Et håpsfylt unntak er hvordan ulike sportsklubber har klart å få til iallfall noe av dette, ikke minst innenfor rugby. Og selv om det var sent, hadde det sterk symbolsk effekt da landslagsspilleren Siya Kolisi, som kommer fra the black community, ble kaptein på Springboks, som er kallenavnet på Sør-Afrikas rugbylandslag.

Frozen Conflicts

På andre samfunnsområder, også i kirkelig sammenheng, synes konflikten mellom de ulike demografiske gruppene dessverre å være mer fastlåst. I en artikkel fra 2020, benytter professor i praktisk teologi ved Universitetet i Stellenbosch, Christo Thesnaar, seg av et uttrykk som opprinnelig ble brukt i forbindelse med territoriale konflikter som vi for eksempel kjenner fra post-sovjetiske stater. Uttrykket Frozen Conflicts beskrives i artikkelen som: “conflicts (that) are “frozen” because “a string of nasty small wars have been settled not through peace deals but simply by freezing each side’s positions.”[1]

Å «tine» konflikter

Utfordringen i Sør-Afrika, og mange andre land, har vært å finne måter å tine disse konfliktene på, for så å kunne skape forsoning og på sikt også nye fellesskap. Et viktig element i denne sammenheng har vært historiefortelling.

Parallelt med arbeidet til South Africa`s Truth and Reconciliation Commission (1996-1997), ble det blant annet startet en organisasjon kalt: The Institute for Healing of Memories. Grunnleggeren var Fr. Michael Lapsley, en anglikansk prest, som selv hadde overlevd etter å ha blitt utsatt for en brevbombe mens han var forvist fra Sør-Afrika og oppholdt seg i Zimbabwe.

«Alle historier trenger en lytter» sier Lapsley på organisasjonens nettsider[2], og så begrunner han organisasjonens utgangspunkt og siktemål, når han også legger til: «When horrible things happen to us, they leave «poisonous memories» in each of us. And that poison – anger, hatred, and revenge – is liable to take control of us, to destroy us, if we keep it inside us. Healing of memories is about acknowledging and laying to rest those things in the past which would destroy us and taking from the past that which is life-giving.”

Alle historier trenger en lytter

Selv om organisasjoner som The Institute for Healing of Memories kan gi håp gjennom å tegne opp en vei til forsoning, tilgivelse og fellesskap, er det ingen tvil om at dette er vanskelige spørsmål, ikke minst blant mennesker og i land hvor sårene er så mange og dype. Likevel var det tankevekkende å se at det i den nyplantede menigheten vi besøkte, Wellspring Community Church, var det stedet med størst mangfold, og med fare for å forenkle komplekse sammenhenger, var det også interessant at det var nettopp i denne menigheten historiefortellingen hadde blitt gitt så stor plass.

Grepet med å la menigheten følge kurset «What`s your Story?» var kanskje mer bevisst enn vi som kom på besøk, først kunne oppdage, og kanskje hadde det også hatt en større effekt. Det er iallfall tankevekkende for meg, som selv er prest i en etablert kirke og et etablert menighetsfellesskap, at det var nettopp her, i det etablerte, at det synes vanskeligst å få til fellesskap på tvers av tidligere skillelinjer.

Forsoning, tilgivelse og fellesskap

Oppholdet i Sør-Afrika gav meg en liten smakebit av landets fantastiske og også krevende historie og situasjon, og jeg kommer ikke til å bli ferdig med verken landet eller de store spørsmålene knyttet til forsoning, tilgivelse og fellesskap. Jeg er derimot inspirert til å fortsette å arbeide med dette, både faglig og i praksisfeltet. Takk til Presteforeningen som gav støtte til at denne studieturen kunne bli muliggjort.  

[1] Thesnaar, C.H. Tranferring Frozen Conflict to Future Generations: In Search of a Contextual Pastoral Approach Reconciliation, Forgiveness and Violence in Africa: Biblical, Pastoral and Ethical Perspectives (sun.ac.za) (26.09.2023)

[2] Michael Lapsley EN – Every story needs a listener … (healing-memories.lu) (26.09.2023) Det går også an å lese mer om Michael Lapsley her: The healing of memories. An interview with Fr. Michael Lapsley, The_healing_of_memories.pdf