Prest på prekestol

Foto: Kristianne Marøy

Hvorfor prekenkonkurranser er en dårlig ide

I det siste har det bredt om seg med prekenkonkurranser. I regi av videreutdanningskurset «Ord blir kropp» arrangerte Praktisk-teologisk seminar i mars 2014 «Prekenslam». I reformasjonsåret er det nylig avholdt prekenkappleik i Bergen. Lutherske Verdensforbund avgjør i disse dager sitt uformelle «VM» i luthersk preken for unge prester. Vinneren skal få preke på LVF’s generalforsamling i Namibia i sommer.

Med fare for å virke som en surmaget eldre gubbe (som jeg sikkert kan være, særlig etter for mye kaffe), drister jeg meg til å stille spørsmål ved om prekenkonkurranser egentlig er en særlig god ide.

De som har fulgt med på Presteforeningens nettside og facebook-side, har sett at disse sidene har gitt oppmerksomhet til LVF’s prekenkonkurranse. Dette er med andre ord et spørsmål hvor det er rom for flere syn innad i Presteforeningen. De følgende linjene står for undertegnedes egen regning.

Hva gjør prekenkonkurranser med oppfatningen om hva preken er?

Det er ikke frykt for svekket respekt for prestens ord eller for svekket religiøs autoritet som får meg til å stille spørsmålet.

For det første

Preken er utleggelse av bibeltekst. På ett eller annet vis forkynnelse av Gud ord som finnes i Bibelen. Kanskje like gjerne på ett eller annet vis et vitnesbyrd om møtet med Gud gjennom Jesus.

Ja: Det er en språklig ytring som kan være mer eller mindre formfullendt, mer eller mindre velformulert, mer eller mindre godt retorisk håndverk, mer eller mindre pedagogisk utformet, mer eller mindre lett å følge for tilhøreren. Forkynnelsen tar ikke skade av at vi bruker vår språklige og kommunikative evne så godt vi kan.

Men bør det ikke stå noe på spill i prekenen som gjør at konkurranse blir en fremmed og forstyrrende kategori? Dette står ikke i motsetning til at man kan lære et prekenhåndverk, en prekenkunst til og med, utvikle seg som predikant, arbeide med språket, bildene, fortellingene, elementene i prekenen som muntlig tekst.

For det andre

Prekenen er evangeliet forkynt på et visst sted, til – og inn i – en bestemt tid, for de menneskene som befinner seg på stedet til tiden, av et bestemt menneske med sin fagkunnskap, sin forståelse av bibeltekst, sin livserfaring. Prekenen er alltid kontekstuell og situert forkynnelse. Det betyr at det er vanskelig (les: umulig) å bedømme hva som er en «god» preken ut fra almene kriterier. Et «verdensmesterskap» i preken blir på dette premisset umulig å gjennomføre.

Det betyr ikke at språklige ytringer ikke kan krysse kontekster og gi mening innenfor nye og andre kontekster. Det går an å kommunisere på tvers av kulturer og kontekster. Mellommenneskelig og mellomfolkelig forståelse er mulig.

For det tredje

Opplevelsen av den «gode» prekenen ligger hos tilhøreren. Prekenens mening ligger i møtet mellom predikantens språklige ytring, den leste bibelteksten og tilhørerens assosiasjoner, tanker og erfaring. Prekenens mening oppstår ifølge den danske homiletikeren Marianne Gaardens homiletiske arbeider i rommet mellom presten og den framførte prekenen på den ene siden og tilhøreren med sin livs- og erfaringsverden på den andre.

Om prekenen berører tilhøreren med evangeliet beror bare delvis på den avleverte prekenen og predikanten. Det betyr ikke at prekenen og predikanten er uvesentlig. Hilde Fyllings undersøkelse av kirkegjengeres oppfatninger om prekenen viser at kirkegjengerne ønsker godt forberedte prekener, men også at predikanten framstår troverdig engasjert.

For det fjerde

Arrangøren av «VM» i luthersk preken 2017, Lutherske Verdensforbund, har også formulert hovedtemaer for reformasjonsjubileet 2017. Et av dem er «Frelsen – ikke til salgs». Evangeliet bys fram gratis (nåde). Ikke til salgs. Kan det da premieres?