Foto: Kristianne Marøy

Kommentar: «Dåp av asylsøkere»

Bispemøtet har nylig gitt ut to veiledninger: «Dåp av asylsøkere» og «Religionsmøtet ved kirkelige handlinger». I tillegg har de gjort kjent vedtaket i saken «Om privat prestetjeneste».

Presteforeningen ønsker å bidra til at veiledningene gjøres kjent og at de diskuteres. Vedtaket om privat prestetjeneste er allerede kommentert ved publiseringen av Presteforeningens brev til Bispemøtet med en del sysnpunkterer og spørsmål. Nå ønsker vi å løfte fram veiledningen om dåp av asylsøkere.

Veiledningen ønsker å gi støtte og veiledning til de av oss som møter asylsøkere som ønsker å konvertere til kristendommen. Det har vært enkeltsituasjoner med bred presseomtale den siste tiden. I disse situasjonene har særlig diskusjonen om forholdet mellom asylsøkerens tro, prestens profesjonelle skjønn og utlendingsmyndighetenes vurderinger vært sentral.

Veiledningen består av 10 forholdsvis korte punkter, og bidrar gjennom de første punktene med stoff om dåp og dåpsforberedelse. Punkt 5 i veiledningen «Konsekvenser av dåpen» er sentralt i forhold til diskusjonene nevnt over. Her påpekes det at dåp er et selvstendig vurderingspunkt i utlendingsmyndighetenes arbeid, samtidig som det ikke uten videre er et grunnlag for opphold. I tillegg løftes det fram at det for en muslim kan medføre endringer i relasjonen til familie og annet nettverk å velge dåp. De siste punktene i veiledningen understreker ansvaret knyttet til å være den «døpende part», både for prest og menighet.

Fagavdelingen har bedt soknepresten i Gildeskål, Jon Aalborg, om å kommentere veiledningen. Vi oppfordrer andre prester til å melde seg på med erfaringsbasert refleksjon, både i dialog med Jon Aalborgs synspunkter og veiledningen selv. Jon Aalborg har hatt et mindre antall voksne, muslimske dåpskandidater i sitt arbeid som prest i Norge fra 2010 av, og sier selv: «Jeg har døpt noen, men ikke alle». Han har tidligere bodd og arbeidet i Egypt (2004-07). Her arbeidet han for NMS i en tverrkirkelig organisasjon som drev med massekommunikasjon overfor majoritetssamfunnet (dvs. den muslimske majoriteten). Før han ble prest i Gildeskål drev han med interreligiøs dialog i Mellomkirkelig råd i et års tid. I denne tiden arbeidet han bl.a. med en revisjon av rådets veiledning om kirkeasyl, hvor noen av spørsmålene også var aktuelle for dåp, slik som hvilke rettslige konsekvenser en evt. konvertering har og ikke har. Aalborg hovedsynspunkter i innlegget er for det første at det er viktig med enn slik veileder. Mange menigheter er eller kommer til å komme i en situasjon der dette blir aktuelle problemstillinger. For det andre mener han at veiledningen ikke går langt nok i å konkretisere og tydeliggjøre hva som skal til for å døpe. Og sist påpeker han at veiledningen på enkelte steder er underlig tilbakeholden, blant annet i sin omtale av ulik bruk av helt eller nesten likelydende religiøse begreper mellom religioner. God lesning – både av veiledningen og kommentaren – og velkommen til videre samtale! Innlegg og kommentarer sendes fagsjef Marit Bunkholt

Kommentar til Bispemøtets veiledning: Dåp av asylsøkere

Av Jon Aalborg, sokneprest i Gildeskål
Veilederen søker å fylle et behov som kan finnes der hvor mennesker i en meget bestemt livssituasjon ønsker å bli døpt, nemlig asylsøkere. Veilederen gjør det klart hvem som er asylsøkere, og den klargjør en del formalia rundt konsekvensene av dåp av slike. Blant annet kan en person som ikke ennå «er bosatt i riket» (har fått innvilget opphold eller asyl) ikke bli medlem av Den norske kirke, men kan selvsagt bli døpt likevel, uten denne juridiske konsekvensen. Veilederen presiserer også sterkt at det alltid må være en asylsøker selv som ber om dåp — underforstått må prester, pastorer og menighetslemmer være svært tilbakeholdne med å foreslå eller presse på i retning av dåp.

Etter mitt syn er det viktig med enn slik veileder. Mange menigheter er eller kommer til å komme i en situasjon der dette blir aktuelle problemstillinger. Jeg mener likevel at denne utgaven av en slik veileder ikke går langt nok i å konkretisere og tydeliggjøre hva som skal til for å døpe, og at den på enkelte steder er underlig tilbakeholden, blant annet i sin omtale av ulik bruk av helt eller nesten likelydende religiøse begreper mellom religioner. Jeg skal forsøke å eksemplifisere.

Først: poenget om tydeliggjøring. Den siste tidens ulike saker som har angått døpte asylsøkere og personer med endelig avslag som har blitt mistrodd på sin oppriktighet, har vist gjentatte ganger at myndigheter og domstoler ikke uten videre godtar det vi kaller et faglig og åndelig skjønn fra prester og pastorer når det gjelder menneskers religiøse tilhørighet og overbevisning. Det er det sant å si ikke alltid grunn til å kritisere. Det har forekommet massedåp av asylsøkere hvor mange senere har konvertert tilbake, og lignende saker som ikke er egnet til å inngi tillit til mer eller mindre formelt kvalifiserte religiøse lederes vurderingsevne i slike saker. Myndighetene må behandle alle likt, og kan heller ikke som en selvfølge gå ut fra at for eksempel teologisk embetseksamen er ensbetydende med god vurderingsevne i ett og alt. Erfaringene fra intervjuer gjort av rettsapparatet, som regel etter siste gangs avslag og påfølgende anke, viser da også at slike vurderinger blir betvilt og tilsidesatt i mange tilfeller — også vurderinger gjort av høytstående representanter for Den norske kirke.

Etter mitt syn er det bruk for en svært konkret veiledning som angir forhold som en læreprosess og modning fram mot eventuell dåp bør ha vært innom. Presten, læreren eller andre som følger en potensiell dåpskandidat gjennom prosessen, bør kunne kvittere ut enkelte forhold etter en mal. En slik mal kan man tenke seg forelagt utlendingsmyndighetene, eller framlagt i en rettssak, som del av beslutningsgrunnlaget deres. For eksempel: har man snakket om hva dåp på ulike stadier i en asylsøknadsprosess gjør og ikke gjør med sjansen for opphold? Har man vært gjennom en vurdering av mulige reaksjoner mot kandidaten fra vedkommendes gamle trosfeller, familie og landsmenn? Har kandidaten vært gjennom et (nærmere definert) minimum av trosopplæring, relevant for alder og bakgrunn?

En veileder bør inneholde en sjekkliste av slike punkter, gjerne med stikkord til hvert punkt om hva som forventes av dokumentasjon. Den foreliggende veilederen sier et sted at «Overfor myndighetene anbefales det å ha en gjennomsiktighet og åpenhet rundt prosessen som ledet fram til dåp.» Det sies videre at «Ved å ha muligheten for å fremvise en konkret dokumentasjon på hva som er gjort i forbindelse med opplæring i kristen tro i forkant av dåpen, kan en bidra til at myndighetene kan ta godt begrunnede avgjørelser…». Det er min overbevisning at en god veileder bør kunne bidra til å lage slik dokumentasjon, og ikke bare oppfordre den enkelte til å gjøre det på egen kjøl. Den norske kirke bør ha en minsteforventing til sine ansatte og frivillige med hensyn til hva en ansvarlig prosess fram mot dåp av en asylsøker skal inneholde.

Dernest: poenget om tilbakeholdenhet. Veilederen fra Bispemøtet er lite klar på behovet for teologisk klargjøring i forholdet til andre religioners bruk av begreper som kan ligne på «kristne» begreper. Det heter at «Selv om man i ulike religioner bruker flere av de samme teologiske begrepene, kan innholdet i dem være forskjellig.» Som en som har levd lenge i et land med muslimsk majoritet, mener jeg at dette er underlig tafatt formulert. Det er ikke slik at det bare «kan» være forskjellig innhold i teologiske begreper som nåde, dom, rettferdighet og frelse, og dermed også i begreper som ofte er avledet av dem slik som trosfrihet, menneskerettigheter, forholdet mellom individ og kollektiv, m.fl. Det er tvert om slik at det nesten per definisjon er en slik forskjell. Noe av det første man erfarer som minoritet (å sette seg i en minoritetssituasjon er en nyttig øvelse; den anbefales!), er at ord som høres like ut, betyr helt ulike ting etter hvem som snakker og hvem de snakker til. Et kroneksempel er begrepet «trosfrihet», som betyr helt andre ting i en kollektiv kultur enn i en individualistisk, og som dermed også betyr noe annet for de fleste muslimer enn for de fleste (i alle fall vestlige) kristne. Når Den koptisk-ortodokse kirken i Egypt ber om trosfrihet, som den nylig gjorde, mener den kirkens rett til selv å definere hva som er rett tro og liv for sine medlemmer, uten innblanding; den mener absolutt ikke at det er fritt hva den enkelte skal kunne tro på. Det samme gjelder for svært mange muslimske miljøer.

Veilederen sier at «Det vil derfor være lurt (sic!) å presisere den kristne gudsforståelsen…». Det er ikke «lurt». Det er tvingende nødvendig. Gudsforståelsen utgjør selve kjernen av den kristne tro, og den er per definisjon forskjellig fra en annen religions. Som et klassisk eksempel kan vi ta for oss islams, jødedommens og kristendommens til dels svært ulike oppfatninger av hva det vil si å være monoteist, eller altså hva «én Gud» er for noe. Her er helt grunnleggende og skarpe ulikheter, ulikheter som får store konsekvenser for den troende og for at den troende skal skjønne at han eller hun nå er på vei inn i helt nytt farvann. Vi tror på en Gud som ble menneske, og som dermed gjør seg til ett med våre menneskelige liv og innlemmer dem i sitt guddommelige. Det er svært langt fra en muslimsk gudsforståelse! Tilsvarende gjelder for andre begreper som «frelse», «dom», «bønn», med mange flere. Her synes jeg veilederen tør lite.

Den norske kirke og andre kristelige miljøer kritiserer ofte og gjerne utlendingsmyndighetene i konkrete saker hvor de mener at deres kompetanse eller spesielle innsikt ikke blir verdsatt. Myndighetene har etter mitt syn ofte en ganske utakknemlig oppgave i å forsøke å trenge gjennom usystematisk og til dels ganske intern, kristelig sjargong og ofte mye føleri. Skal vi påberope oss å være fagpersoner som kan ettergås i det vi gjør, må vi gjøre det enklere for de samme myndighetene å se hva denne kompetansen og innsikten består i, og hvordan den blir anvendt. Vi må vise at vi ikke driver med synsing og føleri for mennesker vi mer eller mindre tilfeldig fatter sympati for. Sympati er ikke og kan ikke være grunnlag for opphold, dessverre. Siden dåp er en sak som ofte går igjen i slike saker, og som er svært tydelig og konkret, må vi kunne dokumentere skikkelig hva vi gjør, hvordan vi gjør det, og hva vi informerer om gjennom prosessen fram mot dåp. I det henseendet mener jeg denne veilederen ikke leverer på det den lover. Det er fint at Bispemøtet har startet på denne veien, men det trengs mer, og ikke minst mer konkret. Her er mange halvkvedede viser, og mange ansatser, men for meg blir det lite substans, lite som faktisk tilfører meg noe jeg kan bruke.