St Pauli kirke, Malmø, brukt med tillatelse

Konferanserapport: Leitourgia 2019, Malmö

– I begynnelsen av november var jeg så heldig at jeg fikk delta, for første gang, på den årlige, nordiske Leitourgia-konferansen som da ble holdt i Malmö. På konferansen kan alle som er involvert i liturgiarbeid enten i praksis eller akademia i Norden delta – mitt hell var at jeg var der med støtte fra Presteforeningens konferansestipend.

Av Atle Moe, seniorprest/prostiprest i Bergensprostiene

Leitourgia

Leitourgia-nettverket har eksistert siden 2005, og konferansene arrangeres i ulike land hvert år. Arbeidsformen er plenumsforelesninger, gruppesamlinger, morgenbønner, gudstjenester og sosialt samvær.

«Kunst, rom, ting»

Jeg hadde på forhånd ønsket å være med i gruppen for «Profetisk liturgi», som skulle handle om prekener og forkynnelse. Denne gruppen ble det imidlertid ikke noe av, på grunn av få påmeldte. I stedet valgte jeg gruppen «Kunsten, rommet, tingen», og det var et lykkelig valg.

Gruppen, med innslag av prester og kantorer fra flere land, dro under gruppesamlingene, dyktig ledet av Heikki Ranta, som er stiftsantikvar ved bispedømmekontoret i Lund, rundt til kirker i Malmö og så nettopp på kunst, rom og ting, og underveis ble det mange gode og interessante samtaler. Samværet og praten i gruppen gjorde det også tydelig at til tross for alle våre nordiske likheter, så har vi med oss ulik tradisjon, kultur og forståelse – kirkelig, sosialt og politisk – og dermed opplever vi gjerne det samme på noe forskjellig måte.

Svenska kyrkan i Malmö, Sveriges tredje største by, er samlet i ett pastorat. Det tilsvarer vel et norsk sokn, men pastoratet i Malmö består selvsagt av mange menigheter, med enda flere kirker. I tillegg til at menighetene betjener et geografisk område, har de også muligheten til å velge seg en slags særlig profil for enkelte kirker.

En oppbyggelig og en nedbrytende altertavle

For eksempel så vil St. Pauli kyrka sentralt i byen særlig være inkluderende overfor LHBT+-folk.(https://svenskakyrkanmalmo.se/st-pauli-kyrka/) Visuelt har dette kommet til uttrykk ved at de, i kirken, har stilt ut fotokunst med motiver som viser hvordan skeive kunstnere tolker tradisjonelle, bibelske motiver. (Senere på høsten fikk det noe medieoppmerksomhet, og ett omstridt bilde ble flyttet ut av selve kirkerommet.)

Så var det interessant også – og litt søkt, syntes jeg – at den helt tradisjonelle altertavlen, fra 1882, som viser Jesu forklarelse, blir tolket som en slags «komme ut av skapet»-skildring av Jesus: at Jesus, ved forklarelsen, viser hvem han virkelig er, nemlig Guds sønn. Så på den måten bruker de altså kunsten i kirkerommet til støtte for evangeliet, slik det blir forkynt i St. Pauli-kyrkan.

Det som, i seminarsammenheng i det minste, gjør dette interessant, er utfordringen de har med den tradisjonelle altertavlen i Heliga Trefaldighets-kyrkan i Malmös utkant.(http://www.queenmedia.se/kyrkor/malmo/heligatrefaldighet/) Strøket/bydelen rundt kirken er et av byens internasjonale områder, dvs. det bor mange mennesker med ikke-svensk bakgrunn der. Mange med minoritetsbakgrunn deltar i kirkens gudstjenester og øvrige arrangementer, og gjerne har kirken også besøk av folk fra andre religioner.

Altertavlen i Heliga Trefaldighet viser en skinnende, blond, androgyn Jesus på det som kan forstås som et forklarelsens berg. Skyggen foran ham viser et kors. Nedenfor Jesus står eller kneler fire personer som ser på ham med det som trolig er ment som tilbedelse i blikket. En femte person, en voksen mann, med mørkt hår, langt mørkt skjegg, dystre øyne og ørnenese ser ned, altså ikke på Jesus.

Maleriet er fra 1939, fra en tid da antisemittismen stod sterkt i Sverige, og særlig i Malmø, og det er kjent av kunstneren også var antisemittisk. Mannen med den store ørnenesen må forstås som en representant for jøder, for dem som var Jesu motstandere.

Dette alterbildet vekker uro og harme både blant kirkens ansatte, i menigheten og blant besøkende. Prestene og de andre som lokalt har ansvar for forkynnelse og undervisning, opplever at bildet karikerer jøder, og arbeider imot det kristne evangeliet de skal formidle, og at det går ikke an å tolke bildet i en mer positiv og inkluderende retning. Så nå er planen, i bispedømmet, ledet av Heikki Ranta, å bygge inn bildet i veggen og erstatte det med en annen altertavleutsmykning av profesjonell, høy kunstnerisk kvalitet. De vil altså, for historiens skyld, ikke ødelegge bildet og ikke ta det ned, men bruke den muligheten som finnes i selve opphengingen til permanent å dekke det med et annet kunstverk.

Barne-ideer fra Lund

En av dagene var hele konferansen i Lund, bl.a. med omvisning i katedralen og besøkssenteret ved siden av, og med informasjon av prester og kantorer.  I den forbindelse fikk jeg med meg det jeg tror jeg, på sikt, vil få mest praktisk ut av fra hele konferansen:

Komminister Carina Brink, som altså ikke jobber i domkirken men i St. Hans kyrka i Lund, en arbeidskirke, fortalte om noe av det de der gjør for å inkludere barn i vanlige gudstjenester, og sikre kvaliteten på forkynnelsen til og undervisningen av barna.(https://www.svenskakyrkan.se/lunds-ostra-stadsforsamling/sankt-hans-kyrka-xtra)

Det ene de har gjort, er rett og slett å flytte den alminnelige barnekroken som finnes bak i mange kirker – i Sverige som i Norge – frem på siden i kirkerommet. Altså: I stedet for at barna, når det blir for langtekkelig og kjedelig for dem, henvises til å være bak og litt atskilt fra det som skjer, er de, med sine myke matter og myke, stille leker, plassert slik at de godt ser det som skjer ved alteret og ellers i koret. Tanken er at barna på den måten faktisk er med i det som skjer, selv om de leker, og at de dessuten lærer mer om og innlemmes mer i den felles gudstjenestefeiringen.

Det andre de har gjort, når de har vanlig søndagskole for barna under gudstjenesten – og da i et annet rom – er å gi kateketen/ menighetspedagogen/trosopplæreren ansvaret for søndagskolen og forkynnelsen der. I en erkjennelse av hvor viktig det er med både teologisk og pedagogisk kvalitet i det som bys barna, inngår det altså i menighetspedagogens arbeid og arbeidstid å stå for søndagsskolen. Begge disse tiltakene – å flytte barnekroken frem i kirken og å la barnas søndagskole prioriteres med faglig kompetanse – er jo svært enkle, men, tenker jeg, også svært viktige og riktige. Ja, sant å si er de så enkle og på sitt vis så selvfølgelige at jeg synes det er litt pinlig at jeg ikke har kommet på dem av meg selv. Men slik er det altså: Jeg måtte på en konferanse i Sverige for å få med meg disse ideene.

Før jeg kom på konferansen hadde jeg trodd at dens arbeidsform ville innebære mer generell erfaringsdeling mellom de nordiske deltakerne enn det som faktisk skjedde. Men det som var – av alt – var fint, og inspirerende.

Neste års Leitourgia-konferanse er i dagene 10. til 13. november på Island.
Bli kjent med Leitourgia-nettverket på www.leitourgia.org