Olavskirken, håpstreet, glassbiter

Foto: Unni Tobiassen Lie

Konferanserapport: Sjukhuskyrkans fortbildningsdagar, Sigtuna, Sverige

«Happy ticket»

Den 16. september klokken 2330 våknet et av barna med feber, jeg visste at det var min tur til å være hjemme og ringte reisebyrået for å kansellere flybilletten til Arlanda. Den hyggelige svensken i andre enden svarte at jeg hadde kjøpt «happy ticket». «Happy ticket», svarte jeg. Ja, det betyr at billettene ikke kan endres eller refunderes, svarte svensken. Jeg fortalte min kone at jeg hadde kjøpt «happy ticket» og derfor var nødt til å reise likevel. «Happy ticket», svarte hun, ikke helt uten irritasjon i stemmen. Så snakket vi litt sammen før hun sa ok, det må vel bli sånn da. Jeg pakket, leste ferdig «Serotonin» av Michel Houellebecq. Jeg gledet meg over den bibelske referansen mot slutten av dette eksistensielt nedadgående dramaet, men fikk en altfor kort natt.

«Din skatt i brekliga kar»

Dagen etter satt jeg trøtt og umotivert på den svenske sjukhuskyrkans fortbildningsdagar, med overskriften «Din skatt i brekliga kar». Konferansen tok utgangspunkt i at det gjennom mediene tegnes et bilde av at barn og unge har stadig dårligere psykisk helse og ønsket å ta opp hvordan sjukhuskyrkan kan møte dette. Kapellan ved Sigtunastiftelsen, Lars Björklund, som blant norske sykehusprester er kjent for boken «Mod til at gøre ingenting – mødet midt i det håbløse», innledet konferansen. Han fortalte at han sier til sjelesorgsstudentene sine at de bare skal møte opp og la kroppen gjøre jobben. Jeg kjente at kroppen jobbet hardt for å holde motet oppe og jeg sovnet midt i det andre foredraget, etter at jeg hadde fått vite at de fleste psykiske sykdommer debuterer før fylte 25, men jeg fikk ikke med meg at depresjonene i 40-årene lever sitt eget liv. Det var ikke lett å bli klok på om det virkelig har vært en økning av barn og unge med psykisk sykdom, bortsett fra at det har vært en markant vekst av ungdom med uklar kjønnsidentitet.
Jeg våknet av at den hyggelige damen ved siden av meg sa at nå skal det vel bli godt med kaffe og fika. Det ble et vendepunkt for meg.

Nye spørsmål

Svenskene syntes det var spennende med noen norske gjester og de stilte en rekke spørsmål om hvordan det er å være sykehusprest i Norge. I episoden «Moondust», i tredje sesong av The Crown, sier månefarerne at de ikke primært drar til månen for å finne svar, men noen nye spørsmål. Det kan også gjelde for reiser til Sverige, jeg fikk mange nye spørsmål som jeg ikke var forberedt på. Hvordan er det å ikke være ansatt av kirken? Hva er i så fall ditt mandat fra kirken? Hva er visjonen for din tjeneste? Jeg reiste heldigvis ikke alene, tok en stor bit av kaken og lot kollega Håvard Ervik svare. Svenskene spurte videre om det jobber diakoner og kirkemusikere ved norske sykehus, og hva med ansatte fra andre kristne trossamfunn, og muslimer?

Etter hvert fikk jeg opp garden og fikk inn noen velrettede spørsmål tilbake: Hvor godt integrert er dere i sykehuset når dere er ansatt av kirken? Hvordan er det å ha en leder som ikke selv jobber på sykehuset? Hvordan er det å jobbe i en stab med to ulike lederlinjer (svenska kyrkan og frikirkelige) dersom det oppstår konflikter? Og litt lenger ut på kvelden noen av de spørsmålene jeg egentlig lurte på: Hva tenker dere at dere som sykehusprester tilfører de menighetene dere tilhører og hva gir det dere å tilhøre disse menighetene? Har dere på noen måte endret dere som predikanter og sjelesørgere etter at dere begynte som sykehusprester?

De svenske kollegaene fortalte at de satte pris på å være en del av menighetens fromhetsliv, ha et alter, være sendt og ha noen i ryggen. De likte å holde prekener i menighetene de tilhørte og mente at de hadde blitt mer jordnære og tettere på de eksistensielle grunnvilkårene i forkynnelsen sin etter at de ble sykehusprester. Det at de har kirkemusikere på sykehusene bidrar til at de spiller og synger mer for pasientene. Kanskje ligner det de holder på med mer på ordinært menighetsliv, kanskje ligner det vi holder på med mer på ordinær sykehusvirksomhet?

Nå som den svenske kirken også har store rekrutteringsutfordringer kan det noen ganger være vanskelig for kirkeledelsen å forstå at det skal være så mange prester i svenske sykehus. Det er fullt forståelig og samtidig kan dette av sykehusprestene oppleves som en nedvurdering av deres arbeid.

«Självmedkänsla – om hållbar utveckling för oss som ska finnas för andra»

Konferansen handlet ikke bare om barn og unges psykiske helse, men også vår egen helse. Psykolog og psykoterapeut Katja Lindert Bergsten holdt et nydelig foredrag med tittelen: «Självmedkänsla – om hållbar utveckling för oss som ska finnas för andra». Hun sa at «själmedkänsle» handler om «att stå vid sin sida i nöd». Noe annet enn selvfølelse, det er å stå raust ved sin side på tross av, møte seg selv med samme forståelse og raushet som en møter andre med. Et slags ekteskap med en selv i «i gode og onde dager».

Lars Björklund og Kerstin Dillmar har skrevet boken «Rum för livet» og ledet en workshop om «existentiellt skav». Jeg strevde med å forstå hva de snakket om og forstod etter hvert at det var det det handlet om, å forsøke å finne et språk i krisen. «Om vi går för länge i skor som inte passar får vi skoskav».

Programmet var fint balansert med veksling mellom foredrag, workshops og samtaler i mindre grupper. Møtene med kolleger fra en kontekst som ligner vår, men også er veldig forskjellig, var veldig verdifulle.

Sigtunastiftelsen

Det var etter hvert ikke vanskelig å trives på Sigtunastiftelsens sted. Stedet kunne like gjerne vært et kloster i Italia. Det er vakkert og fylt av historie. Det var her Olav Hartman skrev teksten til salmen: «För att du inte tog det gudomliga», og mot slutten av fortbildningsdagarna sang vi den, og det var som om hele stedet med vegger og tak sang med, og sangen rant som en skatt ut av svenske og norske brekliga kar i skjønn forening. Før vi dro hver til vårt var det forstärkt fika og da jeg satt på flyet hjem til Bergen tror jeg at jeg endelig forstod hva reisebyråsvensken mente med «happy ticket».