Kyrkje, miljø og berekraft – ny bok i Presteforeningens studiebibliotek

Klima og miljø står høyt på dagsordenen både i samfunnet og i kirken. Det er behov for etisk og teologisk refleksjon om skaperverk, klima og miljø, og om kirkens rolle i møte med slike spørsmål. Presteforeningen er derfor glade for å kunne innlemme Tom Sverre Tomrens nye bok Kyrkje, miljø og berekraft, Steinkjer: Embla akademisk forlag 2019, som nr. 51 i PFs studiebibliotek.

Boka er «ein studie av miljøfråsegnene i dei store kyrkjesamfunna i perioden 1969-2019 og ein detaljanalyse av korleis Den norske kyrkja har arbeidd med det grøne skiftet gjennom 50 år». I boka analyseres de økoteologiske uttalelsene med spørsmål som: «Kva problem bør kyrkja fokusere på, og kven bør ein adressere?».

«Vi tror boka kan være et godt utgangspunkt for teologisk samtale om økoteologi inn mot klimautfordringer med mer», sier fagsjef Per Kristian Aschim.

Miljø og klima er et prioritert felt i Presteforeningens strategi- og handlingsplan 2018-2021. Utgivelsen er støttet økonomisk av Presteforeningen.

Tom Sverre Tomren (f.1966) er førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. Han er tidligere stiftsstyreleder i Presteforeningen i Bjørgvin, og har blant annet bakgrunn som menighetsprest og misjonær. Boka er en omarbeidet utgave av hans Phd-avhandling i økoteologi som han dipsuterte på ved Misjonshøgskolen (VID) i 2014.

Bokas oppbygging

I boka gjennomgås først «Hovudtrekk i internasjonal kyrkjeleg økoteologi» (kap. 2-3), både i ulike konfesjoner, og i ulike økumeniske fora, særlig i Kirkenes verdensråd.

Den største delen av boka (kap. 4-12) brukes på detaljerte analyser av uttalelser fra Bispemøtet og Kirkemøtet i Den norske kirke fra Bispemøtets uttalelse i 1969 om «Forurensning av natur og folkeliv» til Kirkemøtes uttalelse i 2007 «Truet liv – troens svar». Denne siste uttalelsen ble utgangspunkt for prosjektet «Bærekraft og skaperverk» i tiåret 2007-2017. Ni ulike uttalelser analyseres i hvert sitt kapittel. Analysene omfatter historisk bakgrunn, strukturanalyse, idéanalyse og «verknad og måloppnåing».

Funnene fra kap. 4-12 sammenfattes i kapittel 13: «Utvikling og hovudtrekk i økoteologien i Dnk i perioden 1969-2007». Utviklingen når det gjelder tema og problemfokus, autoritetskilder, motiv og modeller, politisk orientering, virkning og måloppnåelse, behandles. Oppsummerende finner Tomren at Den norske kirkes økoteologi i denne perioden har vært bygd på det han omtaler som «skapar-forvaltar-modellen».

Framstillingen føres helt fram til våre dager i kapittel 14, som tar for seg «Berekraftreform og klimaarbeid 2007-2019» – i Den norske kirke, og går helt fram til uttalelsen fra Kirkemøtet i 2019 «Kirken støtter klimastreikende ungdom».

Avslutningsvis drøftes økoteologien i Dnk i kapittel 15: «Når forvaltarmodellen dominerer. Ei drøfting av økoteologien til Dnk». Tomren utfordrer denne modellen og tar til orde for en mer kristosentrisk økoteologi som tolker inkarnasjonen i lys av økologisk innsikt, og som kan bidra til en mer sakramental naturforståelse og en mer naturvendt teologi.

Eller med forfatterens egne ord:

Økologisk kristologi plasserer såleis naturen midt i den kristne gudstenestefeiringa, den utfordrar til gjennomtenking av sakramentslæra, og den utfordrar til å tematisere Guds forhold til skaparverket både i jule- og påskehøgtida. I vidareføringa av dette vert etterfølgingsetikk, knytt til det å følgje Kristus, ikkje lenger berre ein etikk som handlar om gode gjerningar for menneska, men for alt som lever. (s.308)