Leders tale til Generalforsamlingen 2021

Gode kolleger og tillitsvalgte!

Vi samles til generalforsamling under mottoet «Sammen i endring». Dette blir den tredje generalforsamlingsperioden under dette mottoet.

Sammen i endring.

Jeg synes det er et godt motto, som gir mening både til hverdagens fagforeningsarbeid, og til de helt store spørsmålene. For samhold er en fagforenings viktigste verdi og vårt viktigste verktøy.

Jeg er veldig glad for vi er sammen i endring, og ikke sammen mot endring. Fagforeningsarbeid handler om å skape endring, og kunne påvirke de endringene som skjer i arbeidslivet og samfunnet.

GRØNN TARIFF

En av de sakene der mottoet «Sammen i endring» kan hjelpe oss til å se det helt store perspektivet er klimasaken. Klimakrisen gjør endring helt nødvendig globalt og nasjonalt, men også i vår arbeidshverdag. For å nå målene i Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å redusere sine utslipp av klimagasser med mellom 50 og 55 % innen 2030. Da trengs alle gode krefter på dekk.

I Presteforeningen har vi begynt arbeidet med egen organisasjon ved å vedta en ny reisepolicy, samt gå over til flere nettmøter, også før pandemien tvang alle møter over på nettet. Vi skal jobbe videre med å finne ut hvordan vi skal yte vårt for at Norge når sine klimamål. For skal Norge nå sine klimamål vil det måtte skje endringer på alle arbeidsplasser, enten vi jobber i kirken, på sykehus, i forsvaret eller i andre sammenhenger. Årene fram mot 2030 vil gi oss til dels store endringer i arbeidsmetoder, prioriteringer og hvordan arbeidshverdagen for de ansatte organiseres.

I vår samhandling med arbeidsgiver er tariffavtalen det helt sentrale verktøyet. I den kommende tre års perioden må vi få fart og kraft i arbeidet med å få grønne bestemmelser og prioriteringer inn i alle de tariffavtalene der vi er part. Som en av de største fagforeningene på tariffområde KA har vi et særlig ansvar for å skape grønne resultater i denne sektoren.

Den norske kirke, og presteskapet, har et stort engasjement på miljø og klima. Dette kom nylig til uttrykk gjennom Bispemøtets sin utgivelse av heftet «Guds skaperverk – vårt hjem» Tro, håp og handling. Et budskap om vårt kristne kall i møte med klimakrisen».

Kirken har et viktig oppdrag i det å skape refleksjon rundt de trosmessige og etiske sidene ved klimakrisen. Men kirken må også kunne vise til handling og resultater i hvordan man driver sin egen virksomhet. Jeg glad for at vi fikk inn i protokollen i de siste Hovedavtaleforhandlingene med KA at hensynet til klima og miljø skal være en del av partssamarbeidet og medbestemmelsen. Det er en begynnelse.

Hvis vi som fagforeninger mener alvor med vårt engasjement for klimasaken, så må vi bruke forhandlingsmakten til å fremme krav om grønne bestemmelser, og vi må være villig til bruke av de pengene som ligger i potten til å finansiere klimatiltak. En klode for framtidens generasjoner bør være en like selvsagt solidaritetskamp for oss som fagforening som kampen for pensjon, ferie og velferdsordninger har vært det tidligere.

Kirkens egen klimakartlegging har vist at det er særlig transport og kirkebygg som er kirkens to store klimautfordringer. Og av disse to er det særlig transport vi kan ha innflytelse på. Jeg er derfor glad for at man i de nylig avsluttede forhandlingene om reiseregulativet i KA ble enige om å nedsette et partssammensatt utvalg som skal foreslå konkrete tiltak knyttet til miljø og klima før denne særavtalen skal reforhandles om to år.

Det vil ikke gå over alt, men veldig mange steder ville en eller flere tjeneste-el-biler, kanskje kombinert med en el-sykkel eller to, være nok for på løse tjenestetransportbehovet for alle de ansatte på samme kirkekontor. Skal det bli mulig må kirkelige arbeidsgivere gå sammen for å lease eller kjøpe el-biler. Vi som arbeidstakere må finne oss i å samordne transportbehovet med kollegene i staben. Og selv om vi lengter etter fysiske møter nå midt i en pandemi, så er jeg helt sikker på at vi etter pandemien vil mene at ganske mange av de møtes som var fysiske før pandemien, med fordel kan legges til skjerm i framtiden. Det sparer oss for både tid og utslipp.

Hvis tjenesten ikke var avhengig av at vi brukte egen bil, så kunne flere av oss velge å reise kollektivt til jobb. På den måten kan vi få ned både de klimautslippene som tjenestereisene skaper i dag, og de utslippene som våre reiser til jobb skaper. Jeg mener det er realistisk, og bør være et mål, at tjenestereiser i Den norske kirke stort sett skjer uten klimautslipp før vi kommer til 2030.

Den svenska kyrkan har vedtatt at den skal være klimanøytral innen 2030 (se oppslag i Vårt Land 23.3.20). De har en omfattende strategi der de setter mål for å redusere klimautslipp fra bygg, transport og forbruk og investeringer. Jeg synes ikke det er noen grunn til at vi skal være dårligere enn svenskene på dette området, og det er ingen andre en Kirkemøtet som kan forplikte hele kirken på en slik målsetting.

For Den norske kirke, og for oss som kirkens prester, så handler dette om troverdighet. I klimasaken er ord billige, det som virkelig betyr noe er handling. Det vil kreve økonomiske prioriteringer, organisatoriske endringer og bevisste valg av Den norske kirke.

Presteforeningen skal være en pådriver i disse spørsmålene, og når hovedtariffavtalen og reiseregulativet i KA reforhandles neste gang, så skal vi fremme krav som gir avtalene et tydelig grønt preg.

PANDEMI

I likhet med klimaspørsmål, så har også det siste årets pandemi vist oss behovet for å tenke og handle både globalt og lokalt.

Vi er slitne nå, alle sammen, men en pandemi tar ikke pause. Og det kan se ut som det vil bli en ganske krevende sluttbakke fram mot at store deler av befolkningen forhåpentligvis er vaksinert når vi kommer til sommeren.

Jeg har lyst til å takke alle dere som er på GF særlig for innsatsen som tillitsvalgte under pandemien. Stadig nye regler, stadige omstillinger, nye smittevurderinger og nye arbeidsplaner har krevd mye av de tillitsvalgte. Takk for den innsatsen du har gjort for at å skape trygghet der du er tillitsvalgt.

Pandemien har også vært en stresstest på Den norske kirkes organisasjon. Den har synliggjort kirkens organisatoriske utfordringer. To arbeidsgiverlinjer, med tilhørende parallelle lederlinjer, og mange små arbeidsgivere lokalt, skaper utfordringer når det er behov for tydelige ansvarslinjer fra nasjonalt hold og helt ned til hvert eneste stabsfellesskap. Det mener jeg er en erfaring Den norske kirke må ta med seg inn i samtalen om kirkelige organisering.

STREIK

Før jeg snakker mer om kirkelig organisering, så vil jeg si noen ord om streiken for kirkens framtid.

I 2012 opphevet Presteforeningens generalforsamling vår selvpålagte restriksjon mot å bruke streik som kampmiddel. I hvert eneste lønnsoppgjør siden 2012 har organisasjonen forberedt seg på at streik kan bli en mulig konsekvens hvis man ikke kom til enighet i forhandlinger.

Etter virksomhetsoverdragelsen fra staten i 2017 var det nære på streik i 2018, da KA-oppgjøret måtte til riksmekleren før det ble enighet. I 2020 kom vi ikke til enighet hos mekleren, og vi fikk den første kirkestreiken i Norge.

Streiken var helt nødvendig. Uten streiken hadde framtidens prester fått en redusert garantilønn, og stått helt uten kompensasjon for bortfallet av tjenesteboliger i 2015. Dette var viktig for alle prester, for vi vet at lønnsnivået for prester i Den norske kirke har betydning for prester i andre sektorer.

Jeg er stolt av måten vi gjennomførte streiken. Vi hadde et tydelig og konsistent budskap gjennom hele streiken. Streiken handlet om solidaritet med framtidens prester, og et oppriktig engasjement for rekruttering til kirkelig tjeneste, #bliminkollega.

Jeg vil takke særlig de av våre medlemmer, og medlemmer i andre forbund, som ble tatt ut i streik, og som la ned et stort offer for fellesskapet.

Nå som streiken er over er jeg opptatt av at vi legger konflikten bak oss, og går tilbake til et godt partssamarbeid med arbeidsgiver. Det er både vi og arbeidsgiver tjent med. Vi er motparter i arbeidslivet, men ikke motstandere. I veldig mange spørsmål som både vi – og arbeidsgiver – er opptatt av, er vi samarbeidspartnere som gjør hverandre gode.

Streiken var også et viktig uttrykk for solidaritet på arbeidstakersiden i Den norske kirke. Andre tjenestegrupper i kirken har streiket for vår lønn. I framtiden må vi selvsagt være klare til å streike for andre tjenestegrupper når de trenger vår solidaritet.

KIRKELIG ORGANISERING

Det er en passende overgang til å snakke om kirkelig organisering. Et overordnet mål i arbeidet med framtidens kirkeorganisering må være at kirken er en god arbeidsplass for alle som jobber der.

Presteforeningen ønsker at alle som jobber i kirken skal ha god ledelse, trygge arbeidsvilkår og god medbestemmelse. At vi har ulike ansvarsoppgaver i kirken, betyr ikke at ansatte har ulik verdi. Ingen menighetsprest jobber alene. Tverrfaglighet er normalen i presteyrket.

Som den største profesjonsforeningen innen Den norske kirke er naturlig at vi er opptatt av faglig ledelse og faglig fellesskap. Ikke bare for prester, men også for alle som jobber med kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk. Tverrfaglighet er hverdagen innenfor kirkefag. Det å sikre en felles kirkefaglig ledelse på alle nivå i kirken bør være et sentralt anliggende når man skal diskutere kirkelig organisering videre.

Som dere er kjent med er rapporten om kirkelig organisering enda ikke kommet. Dette skyldes ene og alene pandemien. Det er ikke mulig å vedta synspunkter på en rapport man ikke har lest. Derfor har sentralstyret i stedet for å legge fram en resolusjon med hovedsynspunkter på kirkelig organisering, lagt fram en resolusjon som sikrer rapporten en bred organisasjonsmessig behandling når den blir lagt fram. Vi legger opp til at Presteforeningens endelige høringsuttale vedtas av representantskapet, som er vårt høyeste og bredest sammensatte organ mellom generalforsamlingene.

I tillegg er jeg glad for at utvalgets leder skal gi oss en orientering i morgen, så man kan få en liten pekepinn på hva som ligger i utvalgets rapport.

DISKRIMINERING

Jeg begynte denne talen med å peke på vårt motto «Sammen i endring». Noen ganger er endring helt nødvendig, selv om det utfordrer samholdet. Jeg vil avslutte med å snakke om diskriminering.

Som hvit, heterofil cis-mann har jeg aldri opplevd å bli diskriminert. Verken i kirken eller samfunnet har jeg opplevd å bli begrenset av min etnisitet, mitt kjønn, min seksuelle orientering eller min kjønnsidentitet. Det er en privilegert posisjon, og vi er mange i kirken og Presteforeningen som har en slik privilegert posisjon.

Skal jeg være ærlig så har det vært både pinlig og ydmykende å erkjenne hvor majoritetsblind jeg har vært som medlem av den privilegerte gruppen som aldri opplever diskriminering. Det har blitt en øvelse i å lytte ekstra nøye til andre stemmer, og kritisk forholde seg til eget språk og fordommer. Når man selv ikke har opplevd diskriminering, så må man lytte desto mer nøye til de som opplever det.

I løpet av det siste året er det både lagt fram en rapport, Å være en sak – om ansatte med LHBT+-identitet sin opplevelse av arbeidsmiljøet i Den norske kirke, og vi har fått en debatt om det at noen mannlige prester fortsatt har reservert seg mot kvinnelige kollegers prestetjeneste. Med to ulike utgangspunkt handler begge saken om diskriminering og arbeidsmiljø.

Denne uken markeres 60-årsjubileet for Ingrid Bjerkås sin ordinasjon. Hun våget å gå foran og mange kvinner har fulgt etter henne, til stor velsignelse for Den norske kirke. Det burde vært unødvendig, men jeg er likevel glad for at biskopene i oktober avklarte tydelig at kallet til prestetjeneste i Den norske kirke gjelder både kvinner og menn, og at det å bli prest er å gå inn i en tjeneste der man står i et fellesskap med de andre som er ordinert. Derfor skal det ikke være mulig for mannlige prester å reservere seg mot kvinners prestetjeneste.

Alt for lenge i vår kirke har det vært sånn at det var den kvinnelige presten som var «problemet» som skulle løses. Vi som Presteforening må ta et historisk medansvar for det, ved de såkalte kjørereglene som foreningen i sin tid lanserte. Biskopenes uttalelse snur dette på forbilledlig vis, ved at det nå er den mannlige presten som har problemer med kvinner sin prestetjeneste som må ta dette opp med sin biskop. Biskopen må også treffe tiltak som sikrer at ingen kvinner blir satt til side eller skadelidende.

Jeg ser det som viktig at vi som tillitsvalgte har et våkent blikk for denne saken videre, sånn at praksis følges opp i tråd med bispemøtets vedtak. Og jeg er glad for at arbeidsgiver på eget initiativ har varslet at de vil gjøre en egen undersøkelse av kvinnelige presters arbeidsmiljø. Det er rom for meningsmangfold i vår kirke, men det skal ikke være rom for diskriminering og dårlig arbeidsmiljø.

Rapporten «Å være en sak: LHBT+ – holdninger og arbeidsmiljø i Kirken» fra FAFO viser at ansatte i kirken med LHBT+identitet opplever diskriminering. Rapporten viser at mange velger å ikke være åpne om sitt liv fordi man frykter negative konsekvenser. Man opplever lavere trivsel blant annet fordi de to teologiske synene i kirken gjør at eget liv og egne følelser plutselig ved lunsjen kan gjøres til en metadebatt om teologi.

Denne rapporten, og mine samtaler med medlemmer med LHBT+identitet, gir meg grunn til å tro at det er en stor underrapportering av diskriminering fra ansatte med LHBT+identitet. Rett og slett fordi mange ansatte med LHBT+identitet har lave forventninger til sin kirkelige arbeidsgiver og sitt arbeidsfellesskap, og man finner seg i behandling som andre ville opplevd som diskriminering.

En av de som blir intervjuet i rapporten forteller om mange utfordrende episoder, nedverdigende opplevelser og jobboppdrag som er blitt avlyst fordi han er homofil. Så siteres han på følgende: «Men altså, jeg vet ikke om jeg skal klage. Jeg har det jo greit. Har jeg ikke det da? Det er verken forfølgelse eller steinkasting. I noen land er det jo det man opplever som homofil.» (Å være en sak, s 59)

Gode medtillitsvalgte, da jeg leste dette så ble jeg både sint og fryktelig lei meg. Vi kan ikke ha det sånn. Vi skal ikke ha en kirke eller en arbeidsplass der ansatte mener de er heldige fordi man ikke lever med fare for forfølgelse og steining. Det er ikke standarden for norsk arbeidsliv. Sånn kan vi ikke ha det. Alle ansatte, også i Den norske kirke, har et lovfestet vern mot diskriminering, og en lovfestet rett til et godt arbeidsmiljø. Her finnes det ingen teologisk begrunnede unntak.

Rapporten gir oss to konkrete utfordringer som fagforening:

• Skolere tillitsvalgte når det gjelder LHBT-personers utfordringer i arbeidslivet generelt og Kirken som arbeidsplass spesielt.
• Sette mangfold og håndtering av konflikter om LHBT-spørsmål høyere på dagsorden.

Sentralstyret har fulgt opp dette, og etter anbefaling fra vårt Fagutvalg for likestillings- og diskrimineringsspørsmål (FALD), vil vi blant annet ta initiativ til å utvikle felles kursopplegg for arbeidsgiver, tillitsvalgte og verneombud om LHBT-personers utfordringer i arbeidslivet generelt, og kirken spesielt.

I tillegg til å be om at dette generelt løftes høyere på agendaen i PF, har sentralstyret, i tråd med fagutvalgets anbefalinger, pekt særlig på innføringskurset for nye prester/Prest og teolog i praksis, arbeidsmiljøundersøkelser og samtaleopplegget om profesjonsetikk som steder disse spørsmålene må løftes høyere.

To bispedømmer i Den norske kirke benytter seg fortsatt av adgangen i likestillings- og diskrimineringslovens §30 til å vektlegge samlivsform ved ansettelser. Det finnes ingen oversikt, som jeg har sett, over hvor mange fellesråd som gjør det samme.

Jeg er glad for at antallet bispedømmer som bruker denne adgangen har sunket det siste året. Jeg mener det er opplagt at denne bestemmelsen brukes til å luke ut søkere med LHBT+identitet. I en kirke som har åpnet for å vie par av samme kjønn framstår det som helt ulogisk at hvem man er gift med kan brukes til å nekte deg jobb i den samme kirken. Derfor har representantskapet i sitt forslag til strategi- og handlingsplan tatt inn at vi skal jobbe for at ingen kirkelige arbeidsgivere bruker denne adgangen til å vektlegge samlivsform ved ansettelser.

Gode delegater

Helt til slutt: Velkommen til tre dager med diskusjoner, valg og vedtak. Det blir ikke helt som vi er vant til, men vi må gjøre det beste ut av det. Etter snart et år med stort sett nettmøter så tror jeg vi alle kjenner til fristelsen – særlig når kamera er slått av – til å gjøre noe helt annet enn å følge med på det som skjer på skjermen. Jeg vil oppfordre dere – i fastetidens ånd – til å kjempe mot den fristelsen, sånn at vi får gode og konstruktive forhandlinger.

Vi skal gjøre viktige vedtak sammen. Når vi logger av på onsdag så har vi sammen pekt på kursen for de neste tre årene. Og da skal vi stå «Sammen i endring».