Lutherske kvinneprester i Kamerun. Historie, teologi, erfaringer og ekklesiologisk endring.
Bokomtale av Tom Sverre Tomrens bok: Lutherske kvinneprester i Kamerun.
Historie, teologi, erfaringer og ekklesiologisk endring. Embla akademisk 2022.
Boken presenterer ny forskning om kvinnelige prester i Den evangelisk-lutherske kirke i Kamerun (EELC) og viser hvordan kjønnskampen utspiller seg der. Tomren dokumenterer hvordan debatten om kvinnelige prester i Kamerun er vevd inn i og påvirket av norsk og amerikansk kirkehistorie.
Dette er en lettlest bok om et viktig tema, sett i misjonsperspektiv, da med spesielt fokus på Det norske misjonsselskap (NMS) og framveksten av en selvstendig evangelisk-luthersk kirke i Kamerun (EELC). Som tidligere misjonær, hvit, kvinnelig teolog, ikke-ordinert i Kamerun for NMS, er det flere tema i boken som ble interessante for meg. Jeg vil trekke fram to tema i denne bokomtalen:
Norske og amerikanske misjonærer påvirket prosessen
Det første tema er hvordan norske og amerikanske misjonærer påvirket prosessen fram mot ordinasjon av kvinner i Kamerun, da mest i negativ retning. Tomren skriver om da landsstyret (LS) i NMS i Norge åpnet for å tilsette ordinerte kvinner til prestetjeneste i 1990. Det var med forbehold om stillinger der det ikke skapte konflikter eller vansker. Kamerun havnet på listen over land hvor det ikke ble sendt kvinnelige prester til misjonærtjeneste. Begrunnelsen var: «Hensynet til kirken tilsier et nei, men kirken kan komme til å endre syn. Imidlertid er det en så stor «nei-fraksjon» blant misjonærene at det må tillegges vekt» (Tomren s 147). Hensynet til deler av det norske misjonærfellesskapets teologiske fordommer ble tungtveiende, fastslår Tomren. Dette får vi mer innsyn i i den følgende historiske gjennomgangen.
Jeg må si jeg ble overrasket over å lese hvordan enkelte misjonærer gikk fram med sine negative synspunkter og hvordan dette satte sitt preg på utviklingen av ikke bare debatten rundt kvinneprestspørsmålet, men også av syn på kirke og embete i EELC (ekklesiologi). Samtidig var det interessant å lese hvordan lokale kirkeledere og forskere har gitt sine bidrag i den teologiske debatten innad i EELC. Her er det tydelige stemmer som gir viktig innsyn i hvordan de lokale har forholdt seg til enkelte misjonærers ønske om påvirkning i dette spørsmålet, sett i lys av lokale kulturelle variasjoner og utfordringer. Kirken kom fram til sin konklusjon under en synode i 2009: et ja til å ordinere kvinner i EELC. I forkant skrev Ngah Joseph, leder av EELCs teologiavdeling og flerårig rektor ved det teologiske fakultetet i Meiganga, et hefte med tittelen: «Forsvar for kvinnelig prestetjeneste» med en grundig gjennomgang av historiske, teologiske og kulturelle argumenter (s 187 ff). Tomrens gjengivelse av denne gjennomgangen er noe av det mest interessante med hele boken.
Hvit kvinnelig, ikke-ordinert teolog – var jeg en trussel eller en rollemodell?
De første kvinnelige teologistudentene fra EELC begynte i 1994 og første ordinasjon av kvinner i EELC var i 2012. Det vil si at mye av prosessen rundt spørsmålet om ordinasjon av kvinner foregikk mens jeg var i Kamerun (1995-2004). Boken ble en personlig vekker for meg. Selv om det ikke ble snakket om, tror jeg at jeg ble observert i min tid som misjonær. Hvit kvinnelig, ikke-ordinert teolog – var jeg en trussel eller en rollemodell? Tomren påpeker at Landsstyret i NMS i 1990 ikke sa noe om kvinnelige prester som forbilder, eller om hvilken betydning kvinnelige prester kunne få for likestilling mellom kjønnene. Tomren mener forklaringen trolig ligger i «at det på den ene siden var sterk intern uenighet i NMS og at organisasjonen på den andre siden hadde en etablert strategi som tilsa at de ikke skulle påføre misjonskirkene vestlige «kolonialistiske» ideal (Tomren s 148). Personlig savner jeg en refleksjon rundt de kvinnelige misjonærenes rolle i Kamerun i denne boken.
Kvinnenes egne stemmer – om kultur, likestilling og kjønnsroller
Et annet interessant tema er kvinnenes egne stemmer. Tomren presenterer en kvalitativ undersøkelse av kamerunske kvinner som har tatt teologiutdanning, og som nå jobber som ordinerte prester. Og jeg blir så imponert av disse kvinnene! Parallelt med de årelange debattene blant EELCs ledere, har de levd med motstand og motargumenter fra venner, medstudenter og familie, først under studiene, i påvente av jobb, og nå i prestetjeneste. Kvinnene forteller om hvordan tradisjon og kultur har gjort det vanskelig for dem å finne sin plass «utenfor kjøkkenet». Slik ser vi at kvinneprestspørsmålet i EELC ikke bare handler om teologi, men vel så mye om kultur, likestilling og kjønnsroller. Kvinnene har et kall fra Gud til å være prester, men de opplever arbeidssituasjonen som krevende og de opplever seg motarbeidet, marginalisert og diskriminert. Og jeg tenker det er liten grunn til å tro at utfordringene disse lever med, er unike for Kamerun. Jeg tror det gjelder for mange kvinnelige prester i NMS sine samarbeidsland og ellers i verden. I god, feministisk tradisjon lar Tomren de kvinnelige prestene selv definere behov, mål og middel i likestillingsarbeidet og foreslå forbedringer av situasjonen deres i EELC. Jeg tenker dette er en god strategi for å skape en utvikling til det beste for kvinnene, kirken og samfunnet.
Tomren skriver at hans forskning på ekklesiologi har utviklet seg i en mer praksis-nær og dialogisk retning i møte med ulike menneskers erfarte kirkevirkelighet i Kamerun (s 307). Dette kan være en utfordring til prester generelt. Hvordan kan vår kirkeforståelse og forkynnelse bli mer dialogisk og relevant? Hvordan lar vi ulike stemmer bli hørt?