Fra venstre: Pastor Djirilbil Diallo, Pastor Elhadji Diop, Tom Sverre Tomren, Pastor Pierre Ladewba Faye,

På besøk hos prestekolleger i Senegal

Av Tom Sverre Tomren

– 22.-28. oktober 2019 reiste jeg på besøk til den Lutherske kirke i Senegal. Bakgrunnen var at jeg var invitert av tre av prestene (Pastor Elhadji Diop, Pastor Djirilbil Diallo og Pastor Pierre Ladewba Fayeso) som alle i sin tid var studenter hos meg på presteskolen i Meiganga, Kamerun. Gjennom PF sitt stipend ble det omsider mulig for meg å få til besøket som jeg lovde for en god del år siden.

Innholdsrikt program

Da jeg kom til hovedstaden i Senegal, Dakar, ble jeg mottatt av Pastor Elhadji Diop  og Pastor Pierre Ladewba Faye.
Dipo er misjonærprest på grensen til Mauritania og Faye er hovedprest i Dakar. Faye jobber på sin side med den finske kirke i et bibeloversettelelses arbeid fra hebraisk til fulani. På vegne av kirkeledelsen hadde de forberedt ett omfattende program som bidrog til at jeg fikk en grei oversikt over situasjonen til kirken i Senegal.

I løpet av uken hadde jeg møter med visepresidenten i kirken Michel NDjaye, med avtroppende rektor på det bibelske seminaret, med prosjektgruppen for bibeloversettelese til Fulani og med de finske misjonærparet Tikum (der hun er finsk og han er fra Kamerun). Jeg deltok også på gudstjenesten i hovedkirken i Dakar der jeg fikk både preke og være med å del ut nattverd.

Den lutherske kirken i Senegal

I følge offisielle statistikker er 97% av befolkningen i Senegal muslimer, så det tilsier at den lutherske kirke er en liten minoritetskirke.  Offisielt er staten sekulær. Den lutherske kirke i Senegal (ELS) har vokst frem som et resultat av arbeidet til finske lutherske misjonærer og delvis av arbeidet til den amerikanske lutherske kirke (ELCA).  Arbeider startet opp i 1973. I dag har den Den lutherske kirken i Senegal omtrent 7000 medlemmer med 22 prester og 13 prestegjeld.  ELS ordinerer ikke kvinner, men ifølge prestene som jeg snakket med bør det være mulig om de hadde den rette «kandidaten». De har kvinnelige misjonerer fra ELCA som er ordinerte prester.

Gleder og utfordringer i kirken

Jeg opplevde kirkelederne i ELS som åpne og at de delte utfordringer og gleder. Det mest positive er at kirken er levende og vokser. I samtalene kom det fort frem at ELS også står oppi mange utfordringer for tiden. For det første utfordres den av hurtigvoksende Pinsekirker (Assemblées de Dieu) som rekrutterer sterk i etablerte kristne menigheter.

Forholdet mellom etniske grupper innad i kirken

En annen utfordring er knyttet til forholdet mellom de etniske gruppene som utgjør flertallet i ELS (særlig Serè folket) og Fulanerne. De sistnevnte utgjør bare 300 av medlemsmassen. De blir derfor sjeldent valgt inn i styrer og komiteer. Dette har gjort at misnøyen har vokst gjennom en periode på 8 år (Fulanerne kom inn i ELS i 2010).  I løpet av den tiden jeg var i Senegal, det ble det kunngjort at fulanerne hadde besluttet å forlate ELS. Det betyr i så fall at de 300 fulanerne – minus de som er ansatt som prester i ELS- forlater kirken for å starte et nytt kirkesamfunn. Det er ennå ikke avklart hvilken konfesjon den nye kirken vil få. Til tross for denne «dramatikken» talte de kristne vel om hverandre på tvers av etnisitet, og de uttrykte forståelse for hverandres standpunkt. Fulanerhøvdingene hadde bedt deres egne stammefrender som alt var prester om å bli i ELS og sånn blir det. ELCA og den Finske misjonen har så langt som jeg fikk forklarte det uttrykt en viss forståelse for Fulanerenes valg.

Finansiering

En annen stor utfordring for kirken er finansiering. Den Finske misjonen har til nå sammen med ELCA finansierte prestenes lønninger. 80% av kirkens budsjett kommer fra Finland og USA.  I løpet av få år vil partnere gradvis trappe ned finansieringen. Dette stiller ELS ovenfor et senario der de må skaffe egne inntekter og finne andre modeller for kirkefinansiering.  De var derfor på søken etter partner-menigheter og organisasjoner – også i Norge – som kunne «adoptere» en prest eller en teologisk skole og bidra med midler inn i kirken.  For meg som har tilknytning til Den lutherske kirken i Kamerun er dette en situasjon som er kjent og delvis parallell med det jeg kjenner derfra.

Kirken gir stipend til barns skolegang

En ting som kirken i Senegal praktiserer som jeg ikke kjente til fra andre land jeg har vært i før, var at hver menighet adopterte ett visst antall lokale skolebarn. Det vil si at menighetene tok ansvar for å betale skoleavgift og skolebøker helt fra grunnskolen og til universitetet. Elevene som ble tilgodesett var valgt ut uavhengig av religiøs bakgrunn. Denne praksisen bidro til å styrke ELS sin anerkjennelse lokalt og det gav sterke bånd mellom lokalsamfunn og menighet.

Teologisk utdanning

For meg som fortsatt underviser på to ulike «presteskoler» i Kamerun var det særlig interessant å besøke det som gjennom mange år har vært omtalt som et teologisk seminar. I 6 år har de hatt som mål å transformere seminaret fra bibelskole til et teologisk institutt. Jeg var selv med i prosessen på et tidlig stadium som partnerinstitusjon i Kamerun som mottok studenter fra Senegal.  Etter å ha besøkt skolen og hatt samtaler med avtroppende rektor Dib Ndongue ble det nokså tydelig for meg at det mangler mye både på litteratur, romfasiliteter og kompetanse før de kommer på det samme nivå som andre etablerte presteskoler i Vest- og Sentral-Afrika.  Om ELS skal lykkes med å transformere utdanningen fra en bibelskole til en teologisk høyskole vil de nok være avhengig av bistand utenfra. En kan også stille spørsmålet ved om en kirke med 23 prester bør etablere et eget seminar eller om de er bedre tjent med å sende studentene sine til allerede etablerte institusjoner i nabolandene. Presteskolen selv og kirkens ledelse er usikre på hva som er best strategi.

Norske misjonsorganisasjoner i Senegal

Av norske aktører i Senegal har NLM tidligere hatt et aktivt arbeid sør i Senegal, men de har trekt seg ut. Normisjon har også et arbeid på grensen til Mali. Normisjon samarbeider ikke tett med ELS, men dette skyldes slik som jeg fikk det forklarte av prestene i ELS, manglende diplomatiske ferdigheter hos ham som på det tidspunktet var kirkepresident i ELS. De mente at det ikke burde være noe til hinder for at ELS kan utvikle et tettere samarbeid med Normisjon framover. Normisjon ble i sin tid med i fellesforumet for evangeliske kirker; FES (Fraternite Evangelique du Senegal) og ble tatt opp der etter anbefaling fra mine tidligere studenter (basert på min anbefaling til dem). ELS er i dag selv ikke med i FES pga spenninger mellom dem og pinsekirken Assemblées de Dieu. Kirkelandskapet er med andre ord komplekst og sammensatt- akkurat som i Norge.

Pastor Diop tok meg en dag med til slaveøya Goree. Stedet var siste utseilings-havn for opptil 100 000 lokale personer som ble fanget og sendt med slaveskip til Karibien og til Amerika. Det gjorde et sterkt inntrykk å se lenkene og fangehullene på øya. Utover dette ble det ikke mye tid til turistvirksomhet denne uken.

En stor takk til Presteforeningen som bidrog med midler som dekker reisen til og fra Dakar. Jeg er sikker på at dette besøket har gjort at jeg kommer til å opprettholde kontakten med den evangelisk lutherske kirken i Senegal i mange år framover, og jeg kan trygt anbefale kirkefolk som skal til Senegal å ta kontakt med den lutherske kirken der.