Seminar: Dåp eller ei?

Hvorfor døper man barna? Hvorfor døper man ikke? Det var fokus for KIFO og IKOs seminar 19.november 2015 på Diakonhjemmet høgskole. Seminaret tok utgangspunkt i to rapporter om dåpspraksis, en dansk og en norsk.

Den danske rapporten er skrevet av stipendiatene Karen Marie Leth-Nissen (t.h. i bildet) og Astrid Krabbe Trolle (t.v.) ved Københavns universitet og har tittelen Dåb eller ej? Rapport om småbørnsforældres til- og fravalg af dåb.

Den norske rapporten Når det rokkes ved tradisjon og tilhørighet, er blitt til i et samarbeid mellom Oslo bispedømme og KIFO. Forfattere er forskerne Ida Marie Høeg og Ann Kristin Gresaker fra KIFO.

På seminaret ble også svenske erfaringer trukket inn av professor Per Pettersson fra Karlstad Universitet. Se program for seminaret her.

Entydige erfaringer

Det kom fram et ganske entydig bilde som gjaldt både Norge, Danmark og Sverige. Andelen som døper barna går ned, også blant medlemmer av folkekirkene. Nedgangen er størst i de mest urbane strøkene, hovedstadsområdene, men er merkbar også ellers. Nedgangen har vært akselererende de siste ti årene.

To av de viktigste forklaringene handler om en demografisk endring og et dyptgripende trekk i samtidskulturen.

Ulik religions- og livssynstilhørighet eller uenighet om dåp

Den demografiske endringen er at det er stadig flere par med ulik tros- og livssynstilhørighet. I disse parene blir det en forhandling om man velger dåp eller ikke. Både den danske og den norske undersøkelsen hadde intervjuet foreldre om motivene for å velge eller ikke velge dåp, og hadde et antall par med ulik tilhørighet blant informantene. Det fant sted en aktiv forhandling mellom foreldrene. Den som hadde de sterkeste følelsene knyttet til valget «vant». Men når dagen kom for dåp eller navnefest var uenighetene i forkant lagt til side.

Barnet skal velge selv når det vokser opp

Kulturendringen er ikke ny. Det handler om individets frie valg, særlig av tros- og livssynstilhørighet. Sammen med valgfriheten følger også holdningen til at livssynsvalget skal være autentisk, noe man står inne for. Også der begge foreldre er medlemmer i folkekirken, kan denne valgfrihetstenkningen resultere i at man velger ikke å døpe barnet, barnet skal velge selv når det vokser opp.

Tradisjon er ikke lenger så styrende som før. Foreldrene hevder at de er suverene i sin avgjørelse. Også besteforeldregenerasjonen har langt på vei samme innstilling: Foreldrene skal gjøre et fritt valg som passer for dem.

Sammen med valgfrihetsholdningen, var det også en tydelig autoritetskritisk holdning til kirken.

Et interessant trekk i bildet er at foreldre som velger bort dåp, ofte har egne positive erfaringer med kirke og kristendom fra sin egen barndom. De melder seg heller ikke ut av kirken.

Professor Harald Hegstad ved Menighetsfakultet  registrerte at tidligere kunne tanken om barnets frie valg oftere ende med at man valgte å døpe barnet, men la barnet ta stilling selv i forbindelse med konfirmasjon. Nå er tendensen at valgfrihetsargumentet oftere slår ut i at man ikke velger å døpe barnet, for at barnet skal ta stilling selv når det er modent, dvs. omtrent i konfirmasjonsalder. Dette bildet var nokså likt i Danmark og Norge.

Dåp og konfirmasjon

Å velge bort dåp forutsetter på mange måter konfirmasjonen. Konfirmasjonstiden – i Norge med flere alternative konfirmasjoner – oppfattes som en tid for å velge religion og livssyn for de unge. Konfirmasjonen styrkes som en allmenn ungdomsrite. Kirkens konfirmasjon styrkes som kirkelig initiasjonsrite. Statistikken kan tyde på at konfirmasjonens betydning er stigende. Konfirmasjonstallene synker ikke like mye som dåpstallene. Konfirmasjonsriten ser ut til å holde stand i større grad enn barnedåpen (selv om det kan være en 15 års forsinkelse her).

Bård H. Norheim, førsteamanuensis ved NLA Høgskolen, kommenterte dette på bakgrunn av erfaringer fra prestetjeneste i Estland. I sovjettiden var det gått tilbake med barnedåpen. En liten andel var døpt som barn. Etter jernteppets fall ble det konfirmasjonstiden som ble tiden for tilslutning til kirken. Også i Norge mente han å kunne se en tendens til at konfirmasjonens rolle ble styrket, ved at den for mange ble inngangspunkt til medlemskap i kirken. Konfirmasjonen er i ferd med å bli en sterkere rite som i større grad er et uttrykk for et eget valg, og som dermed korresponderer med dominerende holdninger i tiden. Hva går tapt når barnedåpen svekkes? Et hegemoni, mente han. Og barnedåpen som livsrite ved livets begynnelse svekkes. Men også det fundamentalt lutherske, dåpen som uttrykk for Guds nådeshandling, sto i fare for å gå tapt, mente han.

Sunniva Gylver, stipendiat ved Menighetsfakultetet, med lang presteerfaring fra indre by i Oslo, opplevde at dåpen ble en viktigere identitetsmarkør for barn og unge i mangfoldskonteksten.

Fagsjef i Presteforeningen, Marit Bunkholt, påpekte at kirken tenker annerledes om dåpen enn før, med sterkere aksentuering av skapelsesteologien, og mindre av fortapelsen, og at det ikke er rart at folk tenker annerledes om dåpen da. Hun påpekte også at kirken har utfordringer med å finne formen på dåpshandlingen og kontakten med foreldrene. I liturgien burde dåpshandlingen styrkes i forhold til ordene. Prestene kan spille sin rolle åpnende og lukkende. Rapporten påpeker på den annen side at kirkens omdømme på livsritefronten er godt blant folk, og kvalitet lønner seg. Kanskje kunne en spørre foreldrene: Hva trenger et barn? Hvilke fellesskap trenger det? Kanskje religion kunne «alminneliggjøres» positivt – det er en naturlig ting.

Dåp og konfirmasjon og livslang relasjon til kirken – svenske erfaringer

Per Pettersson tegnet opp Svea og Sven Svenssons livslange og punktvise relasjon til kirken og oppsummerte slik:

Oppsummering

KIFO-forskerne oppsummerte sin gjennomgang slik:

De danske forskernes funn var ikke ulike. I sitt kvantitative materiale var ikke religiøse motiver for dåp særlig tydelige, men i intervjuene de hadde gjennomført kom religiøse motiver for dåp tydeligere til uttrykk.

Et inntrykk som sitter igjen etter seminaret er at det hos mange er bevisste overveielser som fører til valg av dåp eller ikke. Det er ikke selvsagt lenger, det er et valg foreldre må ta stilling til. Dermed er det ikke manglende kjennskap til dåp som er problemet.

Det ble gjentagende ganger stilt spørsmål om hva kirken kunne gjøre for å møte de synkende dåpstallene. Forskerne var tilbakeholdne med å svare. Men fra salen var man inne på at en kunne minske praktiske hindringer, som at det var «fullt» den ønskede søndagen i den ønskede kirken og så videre.

Mer om oppslutning omkring dåp

Prost Svend Klemmetsby i Ålesund fikk Olavsstipend i 2014 for å undersøke årsakene til at foreldre velger bort dåp. Han delte noen av sine funn i Luthersk kirketidende 18/2015 (kun i papirutgave). Se også oppslag i Vårt Land 20. oktober 2015: Det er sunt at ikke flere døper barna. Klemmetsbys funn samsvarer godt med funnene i KIFOs undersøkelse. Harald Hegstads leder fra Luthersk kirketidende 18/2015 kommenterer både KIFO-rapporten og Klemmetsbys artikkel.

Sokneprest Asbjørn Salthe skrev i 2012 masteroppgaven Glipper det for folkekirken hvor han analyserte oppslutningen om dåp i tre menigheter i Stavanger. Undertegnede skrev et innlegg i Vårt Land i mars 2014 med tittelen Kampanjer for flere døpte kan bli slag i luften.