Det konfesjonelle og det nasjonale – og det kirkelige

Hva er det å være Den norske kirke i 2017? I anledning jubileumsåret er det nærliggende å tenke at det er å være evangelisk-luthersk, konfesjonell.

Ifølge Den norske kirkes selvoppfatning er kirken dessuten en «åpen folkekirke» hvor det eneste medlemskriterium er dåpen. Men ifølge kirkeloven er det ikke ett, men to medlemskriterier for å være medlem av Den norske kirke. «Bare person som er bosatt i riket og norsk statsborger bosatt i utlandet kan være medlem av Den norske kirke» (kl § 3-1). Det er altså et nasjonalt tilleggskriterium. Den norske kirke er norsk.

Går vi til Grunnloven finner vi disse to bestemmelsene av Den norske kirke: Som konfesjonell og nasjonal. Som evangelisk-luthersk og norsk. «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten» (grl. § 16).

Hvis vi går til Den norske kirkes bekjennelser finner vi formuleringen i den nikenske trosbekjennelsen: «Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke.» Kirken er én. Allmenn. Universell.

Den augsburgske bekjennelse (artikkel 7) legger til: «Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.» Kirken er forsamlingen om ordet og sakramentene. Den er forsamlet menighet.

Den norske kirke er juridisk beskrevet som nasjonal og konfesjonell. I de evangelisk-lutherske bekjennelsene er kirken teologisk beskrevet som universell: hellig, allmenn og apostolisk kirke, og som konkret lokalt menighets- eller gudstjenesteliv: Forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.

Den lutherske kirkefamilien i Norge

Hvordan forholder Den norske kirke seg til denne firfoldige beskrivelsen i reformasjonsjubileumsåret? Mange sider ved saken kunne vært belyst. Jeg vil reflektere videre rundt ett aspekt som går på den lutherske kirkefamiliens sterke nasjonalkirkelige organisering. Våre lutherske frikirker får ha meg unnskyldt. De finnes og modifiserer kanskje bildet.

Nylig leste jeg boka «Kristne migranter i Norden» (Portal forlag 2016). Det er ei bok som tar for seg kristne migrantfellesskap innenfor den katolske og den ortodokse kirke, og kristne migrantmenigheter ellers, særlig i pentekostal tradisjon. Det er ett aspekt som mangler i boka: Studium av de lutherske innvandrermenighetene.

Sammenlignet med den katolske kirke og metodistkirken spiller det nasjonale en mye større rolle i den lutherske kirken. Den katolske kirken og metodistkirken i Norge er deler av et overnasjonalt kirkefellesskap. Det medfører at hvis du kommer som katolikk eller metodist fra utlandet til Norge, vil du finne igjen din kirke der. Reiser du ut fra Norge vil du i mange tilfeller finne igjen din kirke dit du kommer.

Hva gjør lutherske kristne som kommer til Norge? De tar med seg sin lutherske kirke hit. I Norge finner du Svenska kyrkan, Den evangelisk-lutherske kirken i Finland, Den islandske folkekirken, den tyske kirken, den amerikanske-lutherske kirken, Mekane Jesus kirken fra Etiopia. Du finner riktignok ikke Den danske folkekirken. De nøyer seg med å ha en dansk kirkekomite som arrangerer danskspråklige gudstjenester noen ganger i året.

Og når nordmenn reiser utenlands? Da tar vi med oss Sjømannskirken, Norsk kirke i utlandet. Eller for hundre og femti år siden: Da tok norske emigranter til USA med seg sin lutherske kirke og etablerte ikke bare Den norske synode, men en rekke norske lutherske kirkesamfunn.

Det nasjonale har en sterk stilling i den lutherske kirkefamilien. Det lutherske verdensforbund er riktignok en organisasjon av lutherske kirker, men ingen overkirke. Kirkene er organisert på nasjonsnivået.

Hvorfor er det slik?

Det er noen historiske grunner til at de lutherske kirken ble organisert på nasjonalt nivå. Flere av grunnene skriver seg tilbake til reformasjonstiden. Prinsippet cujus regio, eius religio, fyrstens tro er folkets tro, medførte at i det konfesjonelt splittede tysk-romerske riket oppsto diversitet på riksnivå, mens en beholdt religiøs homogenitet på fyrstedømmenivå. Da reformasjonen ganske raskt kom til Norden, ble også her troen koblet til statsenheten. Det dansk-norske kongeriket ble luthersk. Det ble også det svenske riket.

For det andre var ett av den lutherske reformasjonens resultater at fyrstene og kongene overtok den øverste myndigheten i kirken, som tidligere lå hos de katolske biskopene. De ble fyrstekirker, øvrighetskirker, statskirker. Dette knyttet de lutherske kirkene enda sterkere til staten som enhet enn de katolske nasjonalkirkene som forble i fellesskap med Roma i den overnasjonale katolske kirken.

For det tredje spilte folkespråket en stor rolle i de protestantiske kirkene, den lutherske ikke minst. Luthers bibeloversettelse, salmer, katekisme og preken på morsmålet bandt nasjonalkirke og nasjonalspråk og kultur sammen.

Da den danske og den norske staten skilte lag i 1814, hadde de lutherdommen felles. Men luthersk kirke og kristendom ble raskt en del av norsk nasjonsbygging. Et norsk bibelselskap ble raskt etablert. En norsk salmediktning kom til. Norsk lutherdom skilte seg i starten ikke ut fra den danske konfesjonelt, heller ikke liturgisk, men nasjonalt. Og – i kulturnasjonalismens århundre – førte ikke Norges union med Sverige til at den norske kirken fusjonerte med den svenske, like lite som det norske riket inngikk i det svenske, men var i union med felles konge og utenrikstjeneste.

Det er også en mer moderne grunn til at det fortsatt er slik, og at det er komplisert å endre. Finansieringen. Når det kreves norsk statsborgerskap eller opphold i riket for å være medlem, har det med finansiering å gjøre. Staten og kommunene finansierer goder og tjenester som stort sett er forbeholdt innbyggerne i det riket eller den kommunen de har ansvar for (med noen modifikasjoner).

Systemet for finansiering av andre tros- og livssynssamfunn driver også de lutherske søsterkirkene til å registrere seg og få offentlig tilskudd som egne trossamfunn, og til at deres medlemmer ikke søker til Den norske kirke. Disse søsterkirkene er primært interessert i å organisere kirkeliv hvor deres språk er gudstjenestespråk. Alternativet ville vært at medlemmer i disse kirkene ble medlemmer i Den norske kirke, og at Den norske kirke organiserte gudstjenesteliv og kirkelige handlinger på ulike språk.

Nasjonal kirke i en økumenisk tidsalder?

Reformasjonsjubileet i 2017 foregår i en mer økumenisk ånd enn tidligere reformasjonsjubileer, heter det. Men det er ingen tegn til at de lutherske kirkene vil oppgi sitt preg av nasjonalt organiserte kirker. Hvordan kommuniserer de lutherske kirkenes «kropp» (organisering) det universelle aspektet ved å være kirke? Og – hvordan manifesterer kirkens universelle side seg i lokalmenighetene?

Refugees welcome to Church of Norway?

Mange gode kirkefolk var engasjert i spontanaksjonen «Refugees welcome to Norway». Mange av oss vil også gjerne si «Refugees welcome to Church of Norway». Noen steder lykkes det. Men det viser seg mange steder at de som kommer hit foretrekker å organisere seg i egne innvandrermenigheter. Mange kulturelt, språklig og/eller nasjonalt homogene, en del interkonfesjonelle og internasjonale. Strever de lutherske kirkene mer enn andre kirker med å integrere trossøsken fra andre kulturer, land og språk?

Bildet er sammensatt. Den katolske «innvandrersjelesorgen» er organisert slik at det feires messe på flere ulike språk, og er prester fra ulike land og kulturer innenfor Den katolske kirken i Norge. De katolske menighetene består ofte av språklige og kulturelle undergrupper som lever side om side, men sjelden manifesterer seg som én menighet. I den ortodokse kirke har man – i en viss spenning til ortodoks ekklesiologi – etablert «nasjonale» ortodokse avleggere i Norge. Menigheter bestående av innvandrere fra samme land. Det medfører at det er flere ortodokse menigheter i Norge som står under jurisdiksjonen til ulike patriarkater. Baptistkirken har flere innvandrergrupper – fra Kongo og Myanmar – innenfor sine menigheter. Og så har vi alle de frittstående innvandrermenighetene, en del av dem tilknyttet internasjonale nettverk av migrantmenigheter i ulike land som opprettholder kontakt med en «moderkirke» i opprinnelseslandet.

Bør det – og kan det – gjøres noe med det?

Hvordan kommer det universelle til uttrykk i vår lutherdom?

I et jubileumsår for reformasjonen kan det være en nyttig refleksjon å tenke over denne siden av kirkefellesskapets utfordring. Hvordan kan Den norske kirke vitne om at kirken dypest sett er én? Jeg vet det er et krevende spørsmål i et år hvor det har blitt dannet flere avlegger-trossamfunn fra Den norske kirke på grunn av ett bestemt spørsmål. Den utfordringen lar jeg ligge her.

Disse linjene ville minne om at det er ett nivå som vi sjelden tenker spesifikt på, nemlig enheten i den lutherske kirkefamilien. Økumenikk er viktig. Religionsdialog likeså. Men også et indre-luthersk enhetsarbeid hører med.

Hva kan vi gjøre for å tydeliggjøre at Den norske kirke ønsker å romme et mangfold, en flik av «alle folk og tungemål»? En strategi synes å være å hente inn impulser fra andre kirker og kirkefamilier. Liturgi er ett felt. Salmer og sanger et annet. Comeback for kroppslige uttrykk og fysiske gjenstander i spiritualiteten: Lysglober, ikoner, korsing, retreat, pilegrimsvandring.

Ville det hjelpe om kirken endret navn? Fra «Den norske kirke» til «Den evangelisk-lutherske kirke i Norge»? Det ville gi lutheranere som kom til Norge et annet signal om at de var velkommen og regnet med. Må man nå bli norsk for å være luthersk kristen i Den norske kirke? Vi vet at det ikke er slik, men det kommuniseres i alle fall ikke gjennom navnet.

Kunne den lutherske måten å organisere innvandrermenigheter på endres, slik at Den norske kirke som vertskirke etter avtale med Svenska kyrkan og andre kirker som har etablert seg i Norge, tok ansvar for gudstjenesteliv på ulike språk, etter de ulike kirkenes liturgi, men ved prester og menigheter som sto under tilsyn i Den norske kirke? Dette ville forutsette endringer i finansieringen av Den norske kirke enn systemet etter Lov om trudomssamfunn og kirkeloven, og andre regler for medlemskap i Den norske kirke

Skulle tanken løpe riktig fritt og vilt, kunne en spørre: Hva om vi innledet fusjonsforhandlinger med Svenska kyrkan? En frisk utopi i jubileumsåret. Når de lutherske kirkene ikke lenger er statskirker, er da statsgrensene en begrensning for organisatorisk kirkeenhet for lutherske kirker? Eller kan samhørigheten, solidariteten og det felles lutherske vitnesbyrdet om at kirken er én manifesteres på andre måter?