Nidarosdomen stenges i forbindelse med Statsakten på Akershus (1942).

Foto: Svein Andreassen/Trondheim byarkiv

5. april 1942 – dagen da prestene la ned sitt embete

5. april i år er det 75 år siden over 90 prosent av prestene i Norge la ned sine embeter i protest mot den nazistiske politikkens forsøk på å ta kontroll over samfunnslivet. Selve nedleggelsen fant sted under årets påskedagsgudsjeneste og skjedde ved at erklæringen Kirkens Grunn ble lest fra kirkens prekestol. Dokumentet hevdet kirkens åndelige frihet og suverenitet og var et oppgjør med en stat som ville tvinge kirken til å akseptere okkupasjonsmakten om den fortsatt skulle få drive sitt arbeid.

Foranledningen var at biskopene den 24. februar hadde lagt ned sine embeter som en reaksjon på at NS-myndighetene søndag 1. februar hadde skjøvet den ordinære menighetsgudstjenesten i Nidarosdomen til side. Myndighetene ønsket nemlig å markere innsettelsen av Quisling som ministerpresident med en festgudstjeneste. I protest mot dette flyttet derfor domprost Arne Fjellbu menighetens egen gudstjeneste til kl. 14.00.

Det andre viktige premisset for det som senere hendte, var Lov om nasjonal ungdomstjeneste. Den kom allerede 2. februar. Protesten mot denne loven er sterkt framme i prestenes ultimatum på Maria budskapsdag 22. mars og i Kirkens Grunn (art IV).]

Strenge forhør og forfølgelse

Aud Valborg Tønnessen, dekan og professor ved Det teologiske fakultet i Oslo omtaler betydningen av hendelsen slik:

– Prestene sammen med lærerne utgjorde ryggraden i den sivile motstandskampen. Det at mer enn 90 prosent av prestene og alle biskopene nedla sine embeter, gjorde det enda vanskeligere for regimet å samle legitimitet. Kirkens Grunn protesterte ikke bare mot inngrep i den kirkelige frihet i streng forstand, men var også et oppgjør med den nazistiske statens vilje til å kontrollere barne- og ungdomsoppdragelsen.

Førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen, Egil Morland, forteller at embetsnedleggelsen fikk store konsekvenser for mange av prestene.

– Vi vet at rundt 25 % av prestene ble kalt inn til strenge forhør eller forvist fra prestegårdene, fra bispedømme eller ble internert. Noen ble også sendt til Sachsenhausen i Tyskland.

– Hva vet vi om årsaken til at disse ble forfulgt?

– Inkonsekvensen i hvem som ble rammet er et mysterium som jeg ikke tror vi fullt ut får svar på. Det var prester i Oslo som var veldig klar i sin tale, men som likevel slapp unna. For andre mer smålåtne prester, kunne konsekvensene være dramatiske. Presten i min hjemkirke på Sotra ble sendt til Tyskland og var en av tre prester som mistet livet.

Morland legger til at reaksjonen fra lokalbefolkningen stort sett var positiv.

– Det hadde en veldig resonansbunn i folket at prestene la ned embetene sine. Men det var likevel ikke alle som erfarte full oppbakking i sine sogn. De hadde det veldig tungt, og det har vært sårt å lese enkelte presters vitnesbyrd om hvor lunkne sognerådene var og hvor vanskelige det til og med kunne være å skaffe dem et bosted etter at de var kastet ut av prestegårdene.

Aud Tønnessen peker på hvordan krigssituasjonen samlet en kirke som tidligere hadde vært splittet.

– Før krigen brøt ut hadde det vært store spenninger og splittelse i Den norske kirke mellom konservative og liberale. Under krigen samlet man seg mot en felles fiende, selv om gamle spenninger ulmet under overflaten. Men utad betydde det mye at man viste at man kunne samles når nasjonal frihet sto på spill.

Den demoniske stat

Da den alternative gudstjenesten i Trondheim denne første søndagen i februar, ble forhindret av politiet og domprost Fjellbu avsatt, svarte folkemengden med å synge Luthers salme «Vår Gud han er så fast en borg» på domkirkeplassen.

Både Morland og Tønnessen er enige om Luthers teologi var viktig i kirkekampen. Luthers lære om de to regimenter, det åndelige og det verdslige, ble i norsk sammenheng brukt til å begrunne motstand mot en urettmessig øvrighet.

– Det originale bidraget som Kirkens Grunn representerte, var at toregimentslæren ble knyttet til tanker om naturrett, og der staten ikke uten videre var en legitim stat om den ikke samtidig var forpliktet på rett. Innføringen av samvittighetsbegrepet i denne sammenheng ga kirken legitimitet når den protesterte mot statlige inngrep og overgrep, sier Aud Tønnessen.

Morland legger til:

– Dokumentet var også et brudd med en luthersk teologi som var utviklet i Tyskland på 30-tallet. Den holdt fast på toregimentslæren, men påpekte at staten likevel må styres etter prinsipp som kirken ikke har innsikt i. Dermed fikk staten en egen lovmessighet som de måtte svare til Gud for, som kirken ikke hadde mandat til å legge seg opp i.

Dette reagerte den lutherske kirken i Norge på.

– Det var spesielt dette kirken protesterte så heftig imot når den understreket at der statens makt skiller lag med retten, er den ikke lenger et Guds redskap, men en demonisk makt. Når det skjer, er kirken i stedet kalt til å være en vekter på muren og rope et varsko, sier Egil Morland.

Dagens politiske kirke

Når det gjelder hvilke lærdom vi i dag kan trekke ut av kirkens krigsmotstand, er Morland og Tønnessen ikke helt enige.

– Det er masse å lære av kirkens kamp under krigen, sier Egil Morland og fortsetter:

– Men det handler ikke om at vi skal være politisk aktive i saker hvor det er for langt mellom teologisk prinsipp og praktisk politikk. I stedet skal vi prøve å utvikle en skjerpet samvittighet som gjør at vi, når det virkelig gjelder, kan stå fram med stor autoritet.

Aud Valborg Tønnessen velger å fokusere på forskjellen mellom situasjon under krigen og dagens virkelighet og finner en sammenligning søkt.

– Vi lever i et demokrati og ikke under et totalitært regime noe som betyr at det er stort rom for meningsutveksling og kritikk. Det var det ikke under krigen. Under krigen var det viktig at Den norske kirke opptrådte med en samlet stemme i det prinsipielt viktige spørsmål om statlig inngripen overfor enkeltmennesker, barn og ungdom. I en demokratisk situasjon som vår i dag, er det nok like viktig at Den norske kirke bidrar til å legitimere meningsmangfold, som at den selv taler med én stemme i politiske spørsmål.