Sammen i endring: Leders tale ved åpning av Generalforsamlingen 2018

Gode kolleger!

Vi har en arbeidshverdag preget av endring.  Vi har store endringer bak oss, og store endringer foran oss. Noen endringer er påført oss utenfra, andre endringer er det vi som har tatt initiativ til. Endring kan være utfordrende, men endringer er også muligheter – muligheter til å skape noe som er nytt og bedre.

Det er ikke en klisje, men en realitet at vi er sterke sammen. Det er når vi står sammen at vi kan ta vare på hverandre, det er når vi står sammen vi står sterkest ovenfor arbeidsgiver, det er når vi står sammen vi kan løfte våre saker – og de endringene vi ønsker. Derfor står vi ”Sammen i endring”.

Ny lov om tros- og livssynssamfunn

En av de endringene som ligger foran oss er en ny lov om tros- og livssynsamfunn. Regjeringen sendte i fjor ut på høring et forslag til en ny felles lov for alle tros- og livssynssamfunn. Jeg mener det i hovedsak er et godt lovforslag. Når det gjelder reguleringen av Den norske kirke så er det særlig to viktige tema framover: Finansiering og organisering.

Finansiering
La meg si litt om finansiering først. Presteforeningen har lenge vært en talsmann for en statlig finansiering av hele Den norske kirke. Det er viktig av flere grunner:

• En felles statlig finansiering vil gjøre det enklere å organisere Den norske kirke hensiktsmessig slik at mest mulig penger kanaliseres dit kirken møter mennesker – i førstelinjen.
• En felles statlig finansiering vil kunne gi oss en arbeidsgiverlinje der alle ansatte i Den norske kirke kan være ansatt i en og samme organisasjon.
• Å beholde en nasjonal arbeidsgiver handler for oss om å bevare et nasjonalt arbeidsmarked, bevare sosiale rettigheter, f eks knyttet til en eventuell nedbemanning, bevare muligheten for en arbeidsgiverpolitikk som sikrer en prestetjeneste i hele landet, og det handler om å bevare den geistlige ledelseslinjen for prestetjenesten.
• En statlig finansiering vil også gjøre det mulig å ha en økonomisk utjevning mellom menigheter. Det er store forskjeller mellom hva kirkens medlemmer får av tilbud fra sin menighet fordi de kommunale bevilgningene er så ulike.

Jeg registrerer at mange er særlig bekymret for at kirkebyggene ikke lenger skal finansieres av kommunene. Jeg tar ikke umiddelbart logikken i den bekymringen. Grovt sagt har kirkebyggene vært lokalt finansiert siden kristendommen kom til landet. Det har gitt oss et etterslep på 10 milliarder i vedlikehold av kirkene. Jeg tror det er på tide å prøve andre finansieringsmodeller for kirkebyggene, og synes vi skal la staten få en sjanse.

Organisering
Det andre viktige temaet framover er hvor detaljert staten skal lovregulere Den norske kirkes organisasjon, og hvem som skal ha rett til å bestemme over kirkens organisasjon for øvrig.

Jeg tror det er klokt at regjeringen begrenser seg til å lovfeste soknet med menighetsrådet som styringsorgan, kirkemøtets myndighet og en landsdekkende prestetjeneste. Den norske kirke må ha frihet til å organisere seg selv. Det handler om religionsfrihet, men det handler også om frihet til å få mest mulig ut av tildelte ressurser.

Ny kirkeordning – samordnet ledelse

Uavhengig av hva som skjer med ny lov har Kirkemøtet bestemt at man fra 2020 skal få en ny kirkeordning, basert på dagens to arbeidsgiverlinjer, men med en samordnet ledelse lokalt. 2020 er ikke lenge til. Dette er en endring som kommer, og vi skal møte den offensivt.

Det å få en leder i hver stab, som kan være en god kaptein for laget, har Presteforeningen lenge vært positiv til. Det kan gi bedre samarbeid lokalt, og mer effektiv utnyttelse av ressursene.

Men samordnet ledelse betyr også at begge arbeidsgiverlinjene må bli enige om en leder som må ha tydelige fullmakter fra begge linjer. Kirkemøtet har sagt at denne lederen skal ha kirkefaglig kompetanse. I veldig mange staber vil soknepresten være den naturlige kandidaten for denne oppgaven. Jeg mener det bør være normalen.

Samtidig vil det være nyttig for mange prester som skal gå inn i en slik oppgave å få et relevant faglig påfyll. Presteforeningen har derfor engasjert seg sterkt i å få til et ledelseskurs beregnet nettopp på posisjonen som stabsleder i den nye kirkeordningen. Kurset skal i større grad enn det tradisjonsrike PLU være et hands-on-lederkurs som forholder seg mer til temaer som økonomi, lover og avtaleverk. Vi er glad for at MF, TF og VID har blitt med på å utvikle et slikt kurs, og at Bispemøtet har gitt dette sin støtte ved å ville lyse ut kurset med oppstart høsten 2019. Dette kurset blir en breddesatsning innenfor etter- og videreutdanningsfeltet. Så er det dessverre slik at en slik breddesatsning vil sluke mye av EVU-midlene. Samtidig er dette strategisk viktig å få til akkurat nå. Det er i årene som kommer, ikke om ti år, vi trenger denne særlige satsningen. Det er i 2020 det avgjøres hvem som skal være de lokale stabslederne, og mange sokneprester bør med frimodighet rekke opp hånda og si – det vil jeg.

Det livssynsåpne samfunnet

I 2013 kom Stålsettutvalget med sin utredning om «Det livssynsåpne samfunn». Jeg mener at utredningen alene har skapt endringer. Den har skapt nye forventninger og ikke minst et nytt språk ved å introdusere begrepet Det livssynsåpne samfunnet.

Hva kjennetegner et livssynsåpent samfunn?
Jo, det vil gi rikelig rom for tros- og livssynsutfoldelse,
det anerkjenner mangfoldet av tro og livssyn
og krever respekt for både majoritet og minoriteter.

Visjonen om det livssynsåpne samfunnet legitimerer også prestens plass og kontakt med andre samfunnsinstitusjoner, både lokalt og nasjonalt.

Samtidig betyr det at vårt «monopol» som livssynsaktør på en del arenaer er over. Dette ser vi allerede. Feltprestkorpset skal skifte navn og har allerede ansatt både en imam og en livsynshumanist. Vi har også fått den første sykehusimamen ansatt som en del av prestetjenesten på Haukeland sykehus, og på St. Olav sykehus i Trondheim er det ansatt en sykehushumanist og en kulturkonsulent med muslimsk bakgrunn som en del av prestetjenesten på sykehuset.

Jeg tror vi står ved begynnelsen til noe nytt og spennende. Foran oss – som profesjon – ligger et viktig utviklingsarbeid som handler om språk, verdier og arbeidsformer når prester, imamer, livsynshumanister og andre religiøse ledere skal arbeide sammen i en felles tjeneste.

Stortinget vil i løpet av 2018 få seg forelagt en melding om tros- og livssynspolitikken i bred forstand. Jeg ser fram til den Stortingsdebatten. Jeg håper det blir en debatt der tro ikke er noe som skal temmes eller kontrolleres, men tvert imot sees på som en ressurs. Jeg håper man finner gode veier for hvordan majoritet og minoriteter kan leve godt sammen. Og jeg håper det blir grundige diskusjoner om konkrete saker. For hva vil det livssynsåpne samfunnet bety for tradisjonen med skolegudstjenester? Kan prester fortsatt gå med dødsbudskap i et livssynsåpent Norge? Hva vil det livssynsåpne samfunnet bety for felles nasjonale markeringer ved høytid, sorg eller krise? Det vil bli endringer, og samfunnet trenger vår kompetanse i denne viktige samtalen.

Rekruttering

Gode kolleger –  i gjennomsnitt er vi alt for gamle.
Den siste statistikken viser at 384 av 1262 prester ansatt i rettssubjektet Den norske kirke er 60 år eller eldre. Det utgjør 30%. Det trengs en satsning på rekruttering.

Rekruttering er langsiktig arbeid. Blant de som bæres til dåpen i år er det forhåpentligvis noen prester. De vil tidligst være ferdig med studiet i 2043. De som kommer til Lysvåken i år vil kunne være ferdig cand.theol. i 2031. Årets konfirmanter vil tidligst være ferdig cand.theol. i 2028. Men det er i år vi må begynne å plante tanken om at kirkelige tjeneste kan være noe for dem. Det er i dag arbeidet med å se dem og oppmuntre dem begynner.

Gode kolleger! Vi må engasjere oss mer aktivt i rekrutteringen av framtidens presteskap.

Vi skal heie på kirkens eget rekrutteringsarbeid, men vi må gjøre mer enn å heie på andres innsats. Vi må mobilisere landets prester til å snakke opp og fram eget yrke. Våre medlemmer må utfordre ungdom til å velge presteyrket og ta vare på dem som viser interesse og talent. Vi – landets prester – er trolig de aller viktigste rekrutteringsagentene for framtidens presteskap.

Samtidig som vi satser på nyrekruttering må kirken starte et mer offensivt arbeid for å rekruttere teologer i andre yrker tilbake til kirken. Hva må til for å rekruttere ordinerte HR-sjefer, konsulenter, rådgivere og lærere tilbake til prestetjeneste? Jeg vil utfordre biskopene til å sette seg ned med listen over de ordinerte og finne svar på det spørsmålet. Vi bidrar gjerne.

Så må vi ha fokus på de som begynner sin andre karriere. Ganske mange mennesker starter på sin andre karriere en gang i løpet av voksenlivet. Mange vil i voksen alder kunne se det spennende og meningsfulle i presteyrket. Da er det avgjørende at det finnes gode muligheter for å utdanne seg videre, og gjerne mens man fremdeles er i jobb.

Godt rekrutteringsarbeid handler også om å beholde de arbeidstakerne du har. Derfor er de generelle lønns- og arbeidsvilkårene viktig. Men i årene som kommer er det særlig en gruppe som må følges tett, og det er seniorene. Den norske kirke trenger en tydelig og offensiv seniorpolitikk, og vi skal gå i front for denne.

Seniorer er som folk flest – de er forskjellige. Derfor trenger vi et mangfold av tiltak som kan tilpasses den enkeltes seniors behov. Seniorer er verdifulle for kirken – og de fortjener skreddersøm.

Ny organisasjon

Også Presteforeningen er i endring. Vi har bak oss et arbeid der vi har sett på muligheten for å slå sammen Presteforeningen, Diakonforbundet og Kirkelig undervisningsforbund. Jeg tror det er klokt at vi ikke skal konkludere på denne prosessen på denne generalforsamlingen, men lar den gå videre inn i neste generalforsamlingsperiode.

For egen del vil jeg være tydelig på at mitt ståsted i den videre prosessen er at jeg er positiv til å danne en felles organisasjon. Jeg er positiv fordi jeg tror det tjener kirken. Jeg tror det vil bygge ned profesjonsskiller og fremme tverrfaglighet.

Jeg er positiv fordi jeg tror det vil gi oss større gjennomslag. Det vil gi oss større tyngde i de kirkelige tariffoppgjørene. Og jeg tror vi er tjent med å kompromisse og forhandle uenighet mellom grupper av ansatte internt, før vi møter arbeidsgiver eller kirkelige rådsorganer med vår politikk.

Samtidig er det sånn at Presteforeningen er ikke avhengig av en slik nyetablering. Vi er store nok alene. Det er noe enkelt og fordelaktig med å kun fokusere på én profesjon. Og det er veldig verdifullt at 9 av 10 prester er med i samme organisasjon. Oppslutningen må vi ta vare på, og derfor er vi helt avhengig av at en nyetablering blir tatt godt imot av medlemmene. Jeg vil sterkt oppfordre generalforsamlingen til å la prosessen fortsette, så kan vi sammen konkludere på neste generalforsamling.

Nye lover og nye satsninger

Denne generalforsamlingen skal behandle en rekke lovendringer. Jeg skal ikke ta opp dette i sin fulle bredde, men jeg vil si noe om en viktig sammenheng mellom et av lovforslagene og strategi- og handlingsplanen.

I strategi- og handlingsplanen ligger det på flere punkter inne en satsning på tillitsvalgtopplæringen, og særlig av de lokale tillitsvalgte. Dette er blitt viktigere og viktigere i rettssubjektet, men også for prester som arbeider utenfor Den norske kirke.

Vi trenger å systematisere vår opplæring av de lokale tillitsvalgte, og vi må gjøre det lettere for nye tillitsvalgte å raskt komme opp på et visst kompetansenivå. Vi trenger at alle tillitsvalgte systematisk kan bygge kompetanse på temaer som forhandlinger, arbeidsmiljøloven, regelverk for arbeidstid og medbestemmelse. Å satse på kursing av de tillitsvalgte er å satse på Presteforeningen, for vi er til enhver tid akkurat så gode som våre tillitsvalgte er.

En slik satsning trenger å bli tilført nye ressurser. Nye kursopplegg må utvikles, og de tillitsvalgte må får dekket sine reise og oppholdsutgifter når de er på våre kurs.

Dette er for meg den avgjørende grunnen til at representantskapet foreslår å redusere antall delegater på generalforsamlingen fra dagens 180 til ca 75 delegater. Det vil gi oss en innsparing hvert tredje år i størrelsesorden 6- 700 000, og kunne tilføre tilsvarende med ressurser til opplæring av de tillitsvalgte. En slik omlegging vil gi oss flere kurs – jevnlig. Jeg vet det er tungt å be en demokratisk forsamling halvere sin egen størrelse, men jeg tror det er en endring til det bedre.

Fellesskap

La meg mot slutten si noe om fellesskapet i kirken. Mange av de endringene som skjer i Den norske kirke utfordrer også fellesskapet i kirken. I debattene som går settes menighetsråd opp mot fellesråd, fellesrådet settes opp mot Kirkemøtet, lekfolk opp mot oss som har tjenesten med ord og sakrament, Kirkerådet settes opp mot bispedømmene, og KA og Presteforeningen oppleves nok av mange som motpoler i mange debatter.

Det er ingen vits å underslå at det finnes reelle motsetninger i kirkens organisasjon, ulike interesser brytes i mange av de endringene vi står ovenfor. Sånn er det, og verken vi eller andre skal måtte legge seg på rygg fordi noen er uenig med oss. Men det er ikke uvesentlig hvordan vi fører debatten, det er viktig å ta hverandre i beste mening.

For midt i alle disse motsetningene så må vi holde fast på at det er noe viktigere som holder kirkens mange arbeidslag sammen, enn det som skiller oss. Det er mye som kan være viktig, men noe er viktigst; budskapet om en Gud som elsker, tilgir og reiser oss opp til tjeneste for vår neste.

Til slutt

Gode kolleger.
Foran oss har vi timer og dager med forhandlinger, diskusjoner, uenighet og voteringer. Demokratiet skal peke kursen for de neste tre årene. Og når vi går fra hverandre så skal vi igjen slutte rekkene, og stå Sammen i endring. For samhold og solidaritet er det som gjør oss sterke.