Leders tale til Landskonferansen 2019

Takk

Gode kolleger og tillitsvalgte! Jeg vil begynne med å si takk.
Takk for at du stiller opp som tillitsvalgt.
Takk for at du tar på deg et verv som krever at du ser de andre.
Takk for at du tar deg tid til å rådgi andre medlemmer.
Takk for at du tar deg tid til å finne ut av hva som egentlig gjelder av lover og avtaler når medlemmene lurer.
Takk for at du tar på deg de litt vanskelige samtalene med arbeidsgiver, kontaktmøter og forhandlinger når det trengs.

Denne konferansen skal gi deg innspill, kontakter og kunnskap som gjør det lettere å stå i den jobben. Dere som har vært på Landskonferansen før vil se av programmet at denne gangen gjør det litt annerledes, særlig i morgen. I morgen skal vi ha 4 økter med kurs helt spesifikt rettet inn mot oppgaver man møter som tillitsvalgt. Presteforeningen ønsker å satse på sine tillitsvalgte, rett og slett fordi dere tillitsvalgte er PFs viktigste ressurs. Det er deres innsats som gjør Presteforeningen til en viktig organisasjon for medlemmene.

Å være tillitsvalgt tar tid. Og det det tar tid bort fra andre oppgaver som nok oppleves viktigere for presten i oss, enn kontaktmøter, forhandlinger og finlesning av avtaleverk. Da tror jeg det er viktig å løfte blikket litt å huske at kirken – og det kirkelige nærvær på institusjoner og i organisasjoner – trenger inspirerte arbeidstakere som opplever seg sett og ivaretatt. Så selv om tillitsvervet kanskje tar noe tid som vi helst ville brukt til å møte mennesker, så husk at du gjennom din innsats som tillitsvalgt frigjør andre presters krefter og energi til å gjøre akkurat den jobben enda bedre.

Rekruttering

Men gode kolleger, det er for få av oss, og det kommer til å bli færre i årene som kommer. Vi trenger et sterkt fokus på rekruttering og en sterk vilje til nytenkning for å sikre at det finnes nok prester til å møte mennesker med Guds nåde i framtiden. La meg presentere dere for noen tall:

Presteforeningen organiserer 90% av norske prester. Blant våre yrkesaktive medlemmer er det 373 prester i alderen 62-70 år, av dem jobber 281 i rettssubjektet Den norske kirke. De kan når som helst velge å gå av med AFP eller alderspensjon.

Sammenlikner man de 15 yngste årskullene med de 14 eldste ser man hvor skjev alderssammensetningen i profesjonen vår er. PF har 264 yrkesaktive medlemmer i alderen 27-41, av dem jobber 198 i Dnk (rettssubjektet). PF har 625 yrkesaktive medlemmer i alderen 57-70 år, av dem jobber 466 i Dnk (rettssubjektet)

Hvis vi sammenlikner de 15 yngste årskullene med de 15 i midten (42-65 år), så er det 294 færre prester i den yngste aldergruppen. Så tror jeg vi skal regne med at det er noen som tar studiet som unge som ikke er ferdige studiet som 27 åringer, men ikke i nærheten av så mange som differansen på 294 stykker.

I en slik situasjon er det ikke rart at vi ser kortere søkerlister enn før, flere stillinger blir stående vakante over lengre tid, og stadig flere uordinerte vikarer jobber i lengre vikariater. Jeg er glad for alle som vil gjøre en tjeneste for kirken, men uordinerte vikarer i dagens omfang er og blir en nødløsning for vår kirke.

Men krisen burde egentlig ha vært enda verre enn den er, for de siste årene har vi sette en stille nedbemanning av prestestillinger. I rettssubjektet reduserte man med 74 prestestillinger fra 2014 til 2017. Og uten at vi har samme statistikk på det, så mener jeg vi ser en nedbemanning av antall prester også i organisasjoner, i feltprestkorpset og i helseinstitusjonene. Da Den norske kirke fikk 16 millioner ekstra på statsbudsjettet for 2019 så var det ingen som foreslo at det skal brukes på nye prestestillinger, for hvor skulle de prestene kommet fra?

En av Den norske kirkes store styrker er at vi har kunnet tilby kompetent prestetjeneste på hvert et sted. I hvert et sokn, men også på institusjoner og gjennom organisasjoner. Jeg mener det er avgjørende at vi beholder vårt desentraliserte tilbud, ellers skjærer vi over greina vi sitter på. «På hvert et sted» og i alle livssituasjoner må være folkekirkens kjennetegn, og det folk forventer å møte på hvert et sted, og i alle livssituasjoner, er nettopp en kompetent prest.

Skal vi løse rekrutteringskrisen så må kirken ha fokus på tre grupper:
• På ungdom – hvordan kan vi rekruttere flere unge til studier som kvalifiserer for kirkelig tjeneste?
• På de som ønsker å bli prest som sin andre karriere – hvordan kan vi tilby dem forutsigbare og tilrettelagte løp fram mot ordinasjon?
• På de som allerede er utdannet, vigslet til tjeneste, men som velger å arbeide i andre sammenhenger. – Hvordan kan vi rekruttere dem tilbake til prestetjeneste?

For å nå flere ungdommer, og for å kunne tilrettelegge for de som ønsker prest som sin andre karriere så tror jeg også vi må ta den vanskelige samtalen om alternative utdanningsveier til prestetjeneste.

Presteforeningen har i alle år hegnet om cand. theol. som inngangen til presteyrket. Og fortsatt er det viktig å framholde cand. theol. som hovedveien til presteyrket, men vi er nødt til å se på om det også skal finnes andre veier som kan bidra til økt rekruttering.

Jeg har derfor tatt til orde for at vi – særlig med tanke på second career-prester – åpner for muligheten for å være «prest under utdanning», altså at man arbeider som prest, samtidig som man fullfører den siste delen av utdannelsen.

Allerede i dag ser vi at dette skjer i de bispedømmene der nøden er størst. Noe kan ordnes innenfor dagens avtaleverk, og med individuelle løsninger, men jeg mener det er behov for endringer som skaper større forutsigbarhet i forhold til betingelsene. For eksempel bør det være mulig å få en fast stilling, og ikke som i dag – kun midlertidige løsninger. Jeg tror flere kan tenke seg en sånn vei hvis man ikke må si opp en fast jobb, for å så å være prisgitt årsvikariater.

Det bør også avtales nasjonalt hva arbeidsgiver dekker av utgifter knyttet til studiene. Og det bør i samme avtalen avklares hvor mye av arbeidstiden man skal bruke på prestearbeid, og hvor mye man kan bruke på studier. Skal vi øke rekrutteringen så må vi kunne tilby et forutsigbart løp fram mot ordinasjon og dermed full prestelønn. Jeg tror det er veldig uheldig hvis disse studentene møtes på samlinger og skjønner at Den norske kirke tilbyr ulike betingelser for arbeidstakere i samme situasjon.

Kirkerådet har vedtatt at det skal settes ned et utvalg som ser på kvalifikasjonskravene til de vigslede stillingene. Jeg ønsker dette arbeidet velkommen, og tar det som selvsagt at Presteforeningen vil få et medlem i dette utvalget. Og jeg vil legge innover oss at dette også betyr at vi må tenke nytt. Jeg kan ikke se noe som tyder på at Cand theol-studiet alene er nok til å gi oss de prestene vi trenger i framtiden. Samtidig mener jeg det er viktig at vi beholder et utdanningsnivå på alle norske prester på minst masternivå.

Jeg har ingen fasitsvar på hvordan vi skal tenke om framtidens utdanning. Men jeg synes vi må vurdere å åpne for en tredje vei til prestetjeneste, som ikke går via nemda, men som for eksempel går gjennom en mastergrad der man har mulighet for en noe friere fagsammensetning av bachlorgraden. En slik mastegrad kan gjøre veien kortere for en del av de som velger prestetjeneste som second career. I tillegg tror jeg en slik mastergrad kan framstå som attraktiv utdanningsvei for flere unge, fordi den vil gi flere faglige bein, og dermed andre jobbmuligheter enn den tradisjonelle cand theol graden. Fag som samfunnsfag, pedagogikk, psykologi, musikk og ledelse er absolutt relevante for prestetjenesten.

Gode kolleger. Som profesjonsorganisasjon, og som profesjonsutøvere ligger det i ryggmargen å fastholde vår tradisjonelle utdanning som veien til presteyrket. Men det er ingen køer til teologistudiet, slik vi ser til en del av de andre tradisjonelle profesjonsutdannelsene, derfor trenger vi å tenke nytt.

Andre kvalifikasjonskrav behøver ikke bety lavere kvalifikasjonskrav. En annen kompetanse enn den tradisjonelle er ikke nødvendigvis en dårlige kompetanse, den er bare annerledes, og den kan berike både kirken og våre kollegafellesskap.

På alle årsmøter jeg har vært de siste månedene så har jeg snakket om dette. På de årsmøtene jeg skal møte i månedene som kommer så vil jeg også snakke om dette. Og jeg gjør det fordi jeg ønsker å lytte, få opp motforestillingene, andre forslag og nye ideer. Vi er Den norske kirkes presteskap. Vi er glad i kirken. Vi kjenner hvilken kompetanse prestehverdagen krever av oss, og vi ser alvoret når prestestillinger blir stående ubemannet i menigheter, i organisasjoner og institusjoner. Og det er i dette spennet mellom idealet, og virkeligheten med lave søkertall, ledige stillinger og uordinerte vikarer at vi må lete etter de gode løsningene for framtiden.

I morgen møtes Presteforeningens representantskap, der framtidens presteutdannelse også står på agendaen. Konklusjonene er enda ikke landet, men samtalen må vi ha. Selvsagt må samtalen skje i Presteforeningens nasjonale organer, men jeg håper også at stiftsstyrer, tariffutvalg, fagutvalg og lokallag setter dette på dagsorden i sine møter. Jeg vi derfor be representantskapet vurdere om vi skal ha en høring i organisasjonen på dette spørsmålet. Men siden utvalgsarbeidet begynner allerede til høsten, så vil vi dessverre fristene måtte bli nokså knappe.

Jeg tror det er helt avgjørende at Den norske kirke, også i framtiden kan tilby en prest på hvert et sted og i alle livssituasjoner. Men skal det skje, så må vi våge å tenke nytt.

Ny lov om tros- og livssynssamfunn og melding om tros- og livssynspolitikken

Gode kolleger

Vi lever i tider med store endringer på tros- og livssynsfeltet i Norge. Avviklingen av statskirkeordningen ligger bak oss. Og helt siden Stålsettutvalget la fram sin NOU om det livssynsåpne samfunnet i 2013 så har den preget debatten om hvordan samfunnet skal forholde seg til tros- og livssynsmangfoldet i samfunnet. I løpet av høsten er det forventet at Stortinget skal behandle både en melding om tros- og livssynssynspolitikken, og en ny lov om tros og livssynssamfunn, som også blir vår nye kirkelov.

Stålsettutvalgets melding om Det livssynsåpne samfunnet har i kraft av seg selv, helt uten politisk behandling i Stortinget skapt endringer. Og den synligste endringen er nok en endring i retorikken. Det er blitt veldig langt mellom de som mener at samfunnet skal være livssynsnøytralt, en holdning som forviste tro til privatsfæren og ut av den offentlige debatten. I stede framstår det nesten som en allmenn konsensus at det man ønsker er Det livssynsåpne samfunnet. Men det er kanskje en retorisk enighet som tildekker nokså dype uenigheter.

På ungdomsskolen gikk jeg på den katolske skolen St Sunniva i Oslo. I forbindelse med skolens 125 års jubileum så lærte vi mye om skolens historie. Og jeg husker vi lærte at da St Josefs søstrene kom til Kristiania i 1865, så ble de kjørt rundt i karjol i Kristiania, slik at Kristianias innbyggere skulle vende seg til synet av dem. I dag høres det litt komisk ut. Men det var en gang katolske nonner var noe av det mest religiøst fremmede man kunne oppleve i Norge. Og i dag er det andre plagg som hijab og turban som skaper engasjement. Skal norsk politi ha en uniform som inkluderer hijab eller turban, kan et studiested kreve av en student at man viser ansiktet? Det ligger kanskje større konflikter enn vi umiddelbart tar inn over oss i Stålsettutvalgets prinsipp om at alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.

Vi lever i en tid der livsynsmangfoldet er mye større enn det Norge jeg vokste opp i. Og det er all grunn til å tro at mangfoldet vil fortsette å øke. Den raskest voksende gruppen er de såkalte nons, som ikke tilhører noe tros- og livssynsamfunn. De utgjør i dag ca 15%. Men det er ingen grunn til å tro at de ikke er religiøse, men de har ikke organisert seg rundt dogmatikk eller samlet seg i organisasjoner.

Jeg håper høsten 2019 blir en høst der debatten om framtidens tros- og livssynspolitikk settes høyt på samfunnsagendaen. Jeg håper det blir en debatt med vilje til toleranse, og med saklige diskusjoner om grensetilfellene. Jeg håper mange prester, med sin kompetanse og erfaring kaster seg inn i debatten i media, men også bidrar til at denne store debatten diskuteres i landets mange lokalsamfunn. Og jeg håper det blir en debatt der vi på en god måte får belyst utfordringen som ligger i at vi har en stor majoritetskirke i Norge, og mange tros- og livssynssamfunn som er mye mindre.

For oss som kirke og prester så er det noen temaer som trolig blir særlig viktig i den kommende meldingen og loven.

Enhver organisasjon, samme hvor åndelig formål man har, er avhengig av finansiering. Presteforeningen har konsekvent vært en talsmann for en statlig finansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Men Kirkemøtet har ønsket seg en fortsatt todelt finansiering, det samme har de fleste fellesrådene og det virker som de fleste andre tros- og livssynsamfunn kan akseptere at Den norske kirke får en todelt finansiering, bare de kan få en statlig finansiering. Jeg er spent på hva regjeringen lander på, men jeg tror vi skal forberede oss på at det blir en fortsatt todelt finansiering.

Dessverre vil det legge store begrensninger på den framtidige debatten om kirkeordning. Blir det en fortsatt todelt finansiering tror jeg det blir langt vanskeligere for Kirkemøtet å finne en god måte å organisere seg fram til en arbeidsgiverlinje i kirken.

Regjeringen har i sin regjeringsplattform lagt vekt på at den vil «respektere de ulike tros- og livssynssamfunnenes egenart og rett til selvbestemmelse i lære- og ordningsspørsmål» (Granavold plattformen – Kultur – Kirke, tro og livssyn). Med det som utgangspunkt mener jeg vi med rimelighet må forvente fellesrådene ikke lovfestes. En slik lovfesting vil låse Den norske kirke til å organisere seg i forhold til kommunekartet, og ta fra oss muligheten til å finne hensiktsmessige enheter og nivåer i den framtidige kirkeordningen. For Presteforeningen er det viktig at menighetsprestene fortsatt skal være ansatt i rettssubjektet Den norske kirke, og at våre biskoper har tjenlige verktøy som gjør tilsynet til noe mer enn et vennlig klapp på skulderen. Aller helst ser vi at alle kirkens ansatt får dele det vi mener er et gode, å være ansatt i den nasjonale kirkeorganisasjonen, og ikke i de mindre fellesrådene. Jeg synes det er interessant at man i Den svenske kyrkan har fått en ny debatt om hvor prestene skal være ansatt. Der valgte man å flytte ansettelsen av prestene ned til lokalmenigheten rundt årtusenskiftet, men skal man tro den Kyrkans tidnings lederskribent (Kyrkans tidning nr 20.2019) så ser stadig flere ser at dette har fratatt biskopene verktøy og nærhet til de vigslede medarbeiderne, og bispedømmene verktøy når konflikter og uenighet oppstår.

Jeg ser også fram til å lese hva meldingen sier om prestetjenesten på institusjoner. Prestetjenesten på sykehus, i fengsler, på sykehjem, i Forsvaret, på studieplasser og andre institusjoner er en viktig tjeneste for målgruppen sin, og den gir Den norske Kirke mulighet til å møte mennesker «på hvert et sted» og i ulike livssituasjoner. For tjenesten på ulike institusjoner så er tilstedeværelse helt avgjørende. Det er viktig at institusjonen blir kjent med prestetjenesten, får tillit, og på den måten kan dører åpnes.

Å være prest på en institusjon er ikke å være misjonær, det er et diakonalt nærvær som møter menneskers behov, som bistår med en høy kompetanse på samtaler, ritualisering og etikk, men som også med sin religionsfaglige bakgrunn kan kontakte og tilrettelegge for andre tros- og livssynsaktører når det er dette mennesker trenger. Gitt at tros- og livssynsfeltet var et område med ubegrensede ressurser så ville vi gjerne sett at det ble gitt midler til mange tros- og livssynssamfunn til å være på de samme arenaene. Men dette er ikke et felt med ubegrensede ressurser. På veldig mange institusjoner finnes det kun en eller to preste- eller diakonstilling. Jeg håper inderlig vi ikke kommer dit at disse skal splittes opp i flere deltidsstillinger. Jeg ser at vi kan beskyldes for diskriminering og proteksjonisme. Det er ikke min hensikt. Presteforeningen er overbevist om at en matematisk rettferdighetstenkning på dette området kun vil redusere den samlede tilstedeværelsen av tros- og livssynsbetjening på ulike institusjoner. De som til slutt vil lide for det er ikke primært Den norske kirke, men pasienter, innsatte, klienter og studenter som i dag har tilgang på kompetent tros- og livssynsbetjening.

Presteforeningens klima- og miljøengasjement

Gode kolleger!
Det finnes ingen jobber på en død planet! I den internasjonale fagbevegelsen har dette vært et av slagordene som på en enkel måte peker på sammenhengen mellom fagforeningsarbeid og klimakrisen. For oss som kirkelige arbeidere er også vår tro en viktig motivasjon for et sterkt engasjement i møte med klimakrisen. Klimakrisen er reell, og det haster å redde skaperverket.

Salme 8 er en vakker salme, som fremhever menneskets særstilling ovenfor Gud, men som også fremhever menneskenes ansvar for skaperverket:
«Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter:
småfe og storfe i samlet flokk,
de ville dyrene på marken,
fuglene under himmelen og fisken i havet,
alt som ferdes på havets stier.»
(Salme 8, 7-9)

Og i møte med høstens skolestreiker så var det kanskje flere enn meg som fikk en viss assosiasjon til samme salme sitt tredje vers:

«Fra småbarns og spedbarns munn
har du reist et vern mot dem som står deg imot,
for å gjøre ende på fienden og hevneren.»

Den tid er over for lengst at det holdt med gode resolusjoner, krav til våre politikere og samle inn penger til prosjekter i andre land. Det trengs handling i Norge, og det trengs på alle arenaer, på alle arbeidsplasser, også i Den norske kirke og i organisasjoner og institusjoner der våre medlemmer jobber. Vi skal stille krav til våre politikere, men vi må også stille krav til vår arbeidsgiver og oss selv.
Presteforeningens representantskap har på sin agenda i morgen og sette ned en prosjektgruppe som i løpet av kort tid skal komme med forslag til hvordan både hovedavtalen og tariffavtalene våre kan endres slik at klimatiltak både blir en del av våre drøftinger med arbeidsgiver, og en del av tariffavtalen slik at det kirkelige arbeidslivet blir grønnere.

Men vi kan ikke bare peke på arbeidsplassen vår, vi må også se på vår egen organisasjon. Prosjektgruppen skal derfor også gjennomgå Presteforeningens egen organisasjon og arbeidsformer med hensyn til klima og bærekraft.

Transport er en av de store kildene til utslipp i Norge. Prester reiser mye i jobben, og vi som organisasjon utløser også et betydelig antall reiser. Verken i kirken eller i vår organisasjon kan mennesker slutte å møtes. Men kan vi møtes sjeldnere? Kan vi slå sammen møter sånn at vi eventuelt får gjort mer når vi først møtes? Kan vi møtes oftere via en skjerm, for eksempel ved at sentralstyret etter å ha etablert seg som styre møtes annenhver gang via skjerm? Kan vi stimulere til at flere velger el-bil eller el sykkel som framkomstmiddel på jobb?

Den norske kirke, særlig gjennom de kirkelige fellesrådene har også en betydelig bygningsmasse. Hvordan kan vi skynde på en overgang til mer klimavennlige oppvarming og drift av disse bygningene?

Årets kirkemøte vedtok støtte til de klimastreikende ungdommene. Og i innledningen til resolusjonen står det:
«Nå brenner det! Men det er fortsatt tid til å begrense klimaendringenes katastrofale følger. Om alle gode krefter slår seg sammen, klarer vi det. En jord i balanse gir framtidshåp.»

Resolusjonen peker på at Norge raskt må omstilles til et grønt og klimavennlig samfunn. Og jeg støtter helt og fullt Kirkemøtet når de påpeker at krisen krever politiske og teknologiske løsninger, men at den dypest sett er et moralsk spørsmål.

En drøy uke etter Kirkemøtet var slutt, så fikk man et stort oppslag i Vårt Land som satte spørsmålstegn ved sammenhengen mellom Kirkemøtets klimaresolusjon, og en kommende studietur for prestene i Stavanger bispedømme til Tyrkia.

Som profesjonsforening vet vi mye om alt det gode en slik studietur bidrar til. Økt faglig kompetanse, en fornyet faglig refleksjon, et styrket samhold og fellesskap med kolleger. Men på samme måte som enhver sak i vår kirke blir vurdert i forhold til økonomiske og administrative konsekvenser, så må vi komme dit at vi også vurderer ulike vedtak i forhold til miljø- og klimakonsekvenser. I framtiden kan ikke røde tall kun handle om penger. Negative klimakonsekvenser må også framstå som røde tall når vi gjør våre vurderinger.

Til slutt

Gode kolleger!
Til slutt: Vi står ovenfor store endringer – på ulike områder: Rekrutteringskrisen utfordrer oss som presteskap og kirke. En ny tros- og livssynspolitikk vil bety nye rammebetingelsene for vårt arbeid, enten det foregår i menighetene, i organisasjoner eller på institusjoner. Og klimakrisen krever at vi tenker grunnleggende nytt om mange ting i arbeidslivet og samfunnet.

I møte med endringer er det viktig å ikke bli motløs. I stedet for å overgi oss til tanker om at det ikke nytter, så må vi stå sammen. Sammen skal vi lete etter de gode løsningene for framtiden. Og det er dette som er alle fagforeningers grunntanke, stå sammen for å skape de beste løsningene for felleskapet og framtiden. Derfor vil jeg avslutte som jeg begynte, med å si takk. Takk for at du stiller opp for felleskapet og takk for at du er en av dem som bruker av din tid til å finne gode løsninger for framtiden.
Takk for meg!