Bokomtale: Kritisk forum for praktisk teologi #164: «Ledelse»

«Hvilke særlige udfordringer er der i ledelsen af en organisation, hvor dele af ledelsesopgaven varetages af frivillige? Er præster en særlig svær gruppe at lede? Hvordan leder man en stor decentral organisation – og hvem gør det, når denne organisation ikke har nogen topledelse? Og har kirken en særlig forpligtelse til den såkaldte værdibaserede ledelse?»

Slik spørres det i ingressen til Kritisk forum for praktisk teologi #164 med temaet «Ledelse». Bortsett fra andre ledd i tredje spørsmålet, er dette spørsmål som treffer godt inn i vår hjemlige diskusjon om organisering og ledelse i kirken.

Juss, uKirke og trakassering

Fire av de sju artiklene treffer oss og våre spørsmål svært godt, to andre er morsomme og utfordrende lesning og en siste er sikkert god, men ikke helt lett å la seg løfte av. Det blir for mye juss for en skarve teolog. Med all respekt for en sikkert klok og fordypet tekst av Lisbet Christoffersen («Retligt ledelsesrum i folkekirken»). Malte Ystrøm Madsens artikkel om uKirkes strategi for rekruttering og ledelse av frivillighet er oppmuntrende lesning om muligheten som kan ligge i å gi slipp på kontrollen. Ingrid Ank skriver sterkt og klart om utfordringene med å motarbeide seksuell trakassering – og uklarhetene vi lever i når vi nå er blitt så mye mer bevisst på denne trakasseringen og problemene den skaper. De er verdt å lese alle artiklene i dette nummeret.

Profesjonalitet, forskjellighet, singularitet og samskaping

Men noen av dem ligger altså tettere på saken som angår oss akkurat nå veldig de direkte – kirkelig organisering og ledelse. Fire stikkord oppsummerer de fire mest treffende artiklene i så måte: Profesjonalitet, forskjellighet, singularitet og samskaping.

Det kreves profesjonalitet i arbeidsgiveriet, og derfor bør alle ansettes i stiftet, melder Camilla Sløk i sitt «Opgør med den kirkelige ledelsesstruktur». Ledere i folkekirken må ha syn for at forskjellige medarbeidere har forskjellige drivkrefter i seg, skriver Malene Bjerre i sin intervjubaserte tekst. Hun har snakket med ledelsesforsker Helle Hein som har tegnet opp fire arketyper av medarbeidere med utgangspunkt i hva som motiverer dem til arbeid. Erling Andersen påpeker «singularitet» som vår tids kjennetegn – og utfordrer kirken til å møte dette relevant, og med en organisasjonsform som fungerer. Singularitet er et begrep han henter fra den tyske sosiologen Andreas Reckwitz, og som henviser til at vårt samfunn er preget et fokus på det spesielle og enestående. Vi viser hverandre våre autentiske liv, med sikte på å skape gjensidig attraksjon. Kirken kan ikke lenger satse på folkets kollektive tilslutning, men må komme det enkelte mennesket i møte. Esben Thusgård løfter fram det han oppfatter som den nye kirkelige situasjonens mulighet for samskaping. Vi lever ikke lenger verken i et trekantet kirkelig hierarki eller i en firkantet kirke med forskjellige virksomheter parallelt plassert i siloer. Nei, i dag er det nettverk som gjelder, og det kan gi rom for samskaping på tvers av gamle siloer og frihet til å spille ut faglighet på kryss og tvers. I nettverket fungerer ikke regelbaserte krav til praksis, det må være tillit til at enhver alltid søker «best practice» i samspill med andre i tverrfaglige samhandling.

Blikket utenfra og spørsmål til den norske debatten

Det er noe besnærende med å lese refleksjon fra naboen. Det kommer utenfra og det trenger ikke straks realitetsbehandles. I stedet for å ta stilling til om dette virker hos oss, kan det få lov å være tankevekkende.

Kan det likevel være noe i samling på bispedømmenivå når danskene som verken har fellesråd, prosti som ligner våre eller nasjonalkirkelige organer bortsett fra kirkeministeren – kan det være noe i det når de løfter blikket den veien? Eller er de bare preget av at det er det eneste andre stedet de har å se til når behovet for profesjonell ledelse og personalbehandling blir påtrengende?

Tar vi som kirke nok innover oss hvilken verden vi lever i og hvilke mennesker som skal ledes og organiseres i våre sammenhenger? Bygger vi en kirke og en organisering for fortida eller for framtida? Er det grep å ta som vi ikke ser, og som kanskje kunne skapt en mer attraktiv arbeidsplass for flere? Tar vi singularitet- og nettverkssamfunnet tilstrekkelig på alvor? Har vi forstått hvor viktig samskaping er nå som vi står på egne ben i samfunnet?

Brått blir kanskje uKirke-artikkelen veldig relevant likevel. Hva skjer hvis vi i enda større grad gir slipp på kontrollen og stoler på våre ansatte? Hvis vi virkelig lar kirken skje lokalt, og bare tenker støtte fra alle kanter for å få det til? Hvilke organer er da nødvendige, hvilke avgjørelser og handlinger må skje utenfor soknet? Og der slår jammen Lisbet Christoffersens juridiske artikkel til og blir relevant den også likevel: Den lokale dømmekraften må avstemmes godt mot kravene som stilles ovenfra.

Det er fristende å svare på disse spørsmålene, men det skal jeg spare dere for. Les heller tidsskriftet og gjør dere egne tanker. God lesning!