8 år med arbeidstidsavtale – noen erfaringer og veien videre

Etter mange år som kapellan og sokneprest, og flere år som stiftsstyreleder, er jeg nå leder og hovedtillitsvalgt i Presteforeningen (PF). Både erfaringen fra prestehverdagen og de nye brillene jeg nå har som fagforeningsleder former synspunktene i dette innlegget. I det følgende vil jeg si noe om hvilke erfaringer åtte år med arbeidstidsavtalen har gitt oss, hvilke positive sider jeg ser ved arbeidstidsavtalen, og hva som er utfordrende med den. Videre påpeker jeg elementer som ikke fungerer optimalt, og beskriver noen tenkte steg på veien videre.

Før arbeidstidsavtalen

Før arbeidstidsavtalen kom var menighetsprestens balanse mellom arbeid og fritid  regulert gjennom fridagsavtalen. Jeg husker at jeg likte fleksibiliteten i at en dag var en dag, uansett hvor mange timer jeg jobbet. Særlig i perioder da det fløt godt i jobben, i perioder med oppdrift og skapertrang var fridagsavtalen et gode som ga mulighet til å investere mye i tjenesten og menigheten. Det var noe fint med å kunne være til stede uten å telle timer i bakhodet. Så var min opplevelse også at det ar vanskeligere å verne om fritiden, da jeg ikke hadde en god nok oversikt over hvor mye jeg faktisk jobbet. Det var også vanskeligere å skulle sette grenser for egne og andres forventninger til hva stillingen kunne og burde romme. Den mest tydelige forskjellen fra da til nå var at det var ingen registrering av arbeidstid. Nå står plusstimene der i TID og forteller, enten irriterende eller velmenende, at det kan være en idé å avspasere litt. Fraværet av timeregistrering og tydelig arbeidsplan gav for mange frihet som samstemte med kallsfølelsen, tjenestens egenart og engasjementet for menighet og kirke. For andre ble den gamle ordningen et mangel på vern mot en potensielt grenseløs arbeidssituasjon og en lekkasje av pågangsmot og engasjement for kirken og prestetjenesten.

TID og plunder

Så, 1. januar 2016, kom arbeidstidsavtalen, med arbeidsplan, timeregnskap og tidsregistrering. Det opplevdes som en ganske stor overgang med mye å sette seg inn i. Jeg lurer på om verktøyet TID, som vel var i støpeskjeen da ordningen trådte i kraft, gjorde overgangen vanskeligere enn den måtte være. Nå, i etterpåklokskapens lys, kunne det nok ha vært enda bedre opplæring på alle nivåer før ny arbeidstidsavtale og TID ble tatt i bruk. I dag driver Presteforeningen og arbeidsgiver stadig med opplæring og kurs i arbeidstidsavtalens bestemmelser og i TID. Videreføring og utvikling av disse kursene er et av elementene i det videre arbeidet med å sikre en god arbeidstidsordning.

Variasjon

Presteforeningen erfarer at det er store forskjeller i hvordan en arbeidsplan lages. Det kan være forskjell fra sokn til sokn, eller fra prest til prest i samme sokn. Drøftingen av arbeidsplaner i prostienes kontaktmøter varierer også i form og innhold. Ulikhetene kommer blant annet til syne i hvordan timer og høytidstillegg føres, og hva ubunden tid kan, og ikke kan, brukes til. Disse ulike praksisene kan naturlig nok være knyttet til ulike geografiske og faktiske forhold, men PF erfarer at variasjonene også reflekterer ulik forståelse av arbeidstidsordningen, partenes (arbeidsgiver og arbeidtakerorganisasjonene) felles veiledning til arbeidstidsordningen og hvordan disse sammen skal praktiseres.

Intensjonen med arbeidstidsavtalen

I arbeidstidsavtalen og dennes veiledning (www.prest.no/alt-om-arbeidstid-for-prester-i-dnk-rettssubjektet/) kan vi lese om prestetjenestens egenart, virksomhetens behov, selvstendighet i tjenesten, balanse mellom arbeid og fritid og vern for den ansatte. I partenes felles veiledning slås intensjonen fast slik:

Formålet med arbeidstidsavtalen og lederavtalen er å legge tydelige rammer for prestenes arbeidstid og fritid samtidig som virksomhetens behov og prestetjenestens egenart ivaretas. Avtalene skal bidra både til at skillet mellom arbeidstid og fritid blir tydelig, og til god balanse mellom prestens tid til pålagte oppgaver og behovet for frihet og selvstendighet i tjenesten.

Presteforeningen mener dette viser at avtalen ikke er til for å binde og kontrollere presten, likevel vet vi at mange føler seg ufrie og styrt av den. Dette gjør det viktig for oss å bidra til av avtalen blir praktisert etter intensjonen.

Prostereformen

En ting mange opplevde nytt med arbeidstidsavtalen var at prosten «eide» tiden vår mer. For å se nærmere på den opplevelsen må vi se litt på hva som skjedde før arbeidstidsavtalen, nemlig prostereformen som kom i 2004. Prostereformen førte blant annet til at prostiet ble fastsatt som prestenes tjenestedistrikt, noe som innebar en intensjon om utjevning av ulikheter i arbeidsbelastning. Samtidig som dette var en god hjelp for noen prester opplevde andre det som en større inngripen i selvstendigheten enn de var vant til. Med prostereformen skulle også prosten som mellomleder styrkes. De fikk mer ansvar og ble faglige ledere for prestene i prostiet på en tydeligere måte enn før. Da arbeidstidsordningen ble innført i 2016 fikk prostene ansvar for godkjenning av arbeidsplaner og oppfølging av arbeidsplaner, plusstid, overtid og mye mer. I veiledningen til arbeidstidsordningen står det: Prestene har prostiet som tjenestedistrikt. Denne organiseringen av prestetjenesten skal bidra til å utjevne ulikheter i arbeidsbelastning, utvikling av kollegafellesskap, tilpasning av tjenesten til den enkelte prestens livsfase og kompetanse, bedre konfliktløsning, bedre ressursmobilisering i krevende situasjoner, bedre ledelse, tydelig sammenheng mellom prestetjenesten og rådenes virksomhet mv.. Prosten er med andre ord sentral for at arbeidstidsordningen skal fungere godt. Det er derfor viktig at prosten får den tid og de ressurser som skal til for å forvalte dette ansvaret og for å løse helheten av sine oppgaver innenfor sin arbeidstidsordning (lederavtalen).

Ting tar tid

Presteforeningens erfaring er at arbeidstidsavtalen tolkes og praktiseres ulikt. Dette ble svært tydelig da tillitsvalgte og arbeidsgivere høsten 2023 hadde drøftinger om kompensasjon for endring av tilleggslønn. Et relativt stort spekter av presters ulike måter å tenke, gjøre og føre på kom for dagen. Et eksempel er hvordan det planlegges og føres i TID rundt f.eks. kveldsarbeid, ubunden tid og andre elementer som aktualiseres når arbeidsplanen lages, eller timeregnskapet føres.

Ubunden tid

Menighetsprester med arbeidstidsavtale planlegger 80 % av tiden sin som bunden, og 20 % av tiden som ubunden. Også her er det stor variasjon i hvordan dette ser ut i praksis. Det spenner fra dem som bruker ubunden tid til forskning og eget faglig arbeid, via dem som tror de ikke kan utøve sjelesorg i bunden tid, til dem som alltid ender med å bruke ubunden tid til samtaler og forberedelser fordi bunden tid ikke strekker til med tanke på slike oppgaver. En litt klarere oppgang her vil skape et større rom for bruken av ubunden tid til arbeid presten ser som særlig viktig eller har et engasjement på. Det vil bedre ivareta prestens selvstendighet, ordinasjonsløftet om bønn og studier og tjenestens egenart. 

Lederavtalen

Lederavtalen, som brukes blant annet for proster, enkelte sokneprester og noen spesialprester, har også regulering av arbeid og fritid. Enkelte ser til lederavtalen som en løsning på å komme fri fra det de opplever som arbeidstidsavtalens urealisme og ufrihet. Om lederavtalen i fremtiden skal brukes mer, for sokneprester med særlige selvstendige stillinger eller stort lederansvar, er noe av det jeg tenker vi trenger en bedre avklaring på.

Veien videre – utfordringer til arbeidstidsavtalen

For Presteforeningen er det tydelig at vi trenger en likere kultur og praksis for hvordan arbeidstidsavtalen anvendes, herunder planlegging og føring i TID. Dette er ikke å forstå som normering av tidsbruk, men heller en tanke om at arbeidstidsavtalen fortsatt er ny og trenger bedre forankring og større grad av felles fortolkning.

Etter åtte år med arbeidstidsavtalen har Presteforeningen satt arbeidstidsordninger på agendaen igjen. I politisk plattform for 2024-2027 står det: «Arbeide for å gjennomgå og forbedre prestens arbeidstidsordninger».  Presteforeningen ønsker å se på hva vi har av kunnskapsgrunnlag og erfaring for å vurdere hvordan arbeidstidsavtalen fungerer. Et sted å begynne er med evalueringen av arbeidstidsavtalen fra 2021 og funnene derfra.  Et annet sted er å lytte til prester erfaringer, og til de erfaringene tillitsvalgte og arbeidsgiver nå sitter med etter åtte år.

Flere steder i landet er prestens arbeid påvirket av mangel på kollegaer, enten på grunn av rekrutteringsproblemer, eller økonomisk innsparing. Dette gjør at mange føler de må jobbe mer etter virksomhetens behov enn i tråd med prestetjenestens egenart og selvstendighet. Både denne situasjonen og situasjonen med ulike praksiser av arbeidstidsavtalen gjør at vi som fagforening og profesjonsforening vil ha et fokus på dette videre. Foran oss ligger viktige samtaler om arbeidstidsordningen og hvordan den fungerer. Hvor er frustrasjonene og begrensingene? Ligger behovet for endringer i selve bestemmelsene i avtalen, i praktiseringen av den, eller i verktøyet som brukes for å registrere arbeidsplan og timer? Det kan selvsagt også være en blanding av disse.

Om det viser seg at denne åtteåringen, som arbeidstidsavtalen er, ikke har utviklet seg som tenkt må vi korrigere den. Vi trenger et kunnskapsgrunnlag om hva som gjør at noen føler seg fanget av avtalen, mens andre syns den er redningen for et langvarig presteliv.

Målet er en arbeidstidsordning som ivaretar både kirken og prestene og gir rammer og frihet for tjenesten.

I juni 2015 sa daværende leder i Presteforeningen Martin Enstad i Vårt Land.– Vi ønsker ikke ”ni til fire presten”, men vi trenger en hverdag som gjør det tydelig når presten er på jobb og når presten har fri. Dette er avgjørende for å rekruttere og beholde prester for framtiden. Og det er ikke noe mindre enn folkekirkens framtid som står på spill.

Presteforeningen ser fortsatt at intensjonen med arbeidstidsavtalen er god, og gir et viktig vern for presten i oppgangen mellom arbeid og fritid. Vårt hovedinntrykk er at til tross for en del utfordringer med avtalen er flertallet av prestene fornøyd med å ha fått et langt bedre regulert arbeidsliv.  Vårt mål er å være med på å videreutvikle en arbeidstidsordning som ivaretar prestetjenesten egenart og folkekirkens oppdrag, og som samtidig gir tydelige rammer for prestens arbeidstid og fritid. 

Artikkelen er først publisert i Luthersk Kirketidende nr. 7/2024