Nesseby kirke

Foto: Magnus Simonsen

Helhetlig lov – alternative finansieringsmodeller

I arbeidet med en helhetlig lov for tros- og livssynsamfunn vil spørsmålet om finansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynsamfunn bli et sentralt tema. Lovforslaget er ventet å komme på høring våren 2017.

I forberedelsen til høringen har Kulturdepartementet arbeidet med fem ulike modeller for finansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynsamfunn. Det er ikke gitt at alle modellene blir presentert i høringen eller at hver modell får akkurat denne utformingen i høringen.

– Valg av finansieringsmodell er en vesentlig forutsetning for driften og organiseringen av Den norske kirke i framtiden. Modellene gir et interessant innblikk i de mulighetene staten ser for seg, sier Presteforeningens leder Martin Enstad og legger til:

– Før loven eventuelt skal behandles i Stortinget er det et nytt stortingsvalg. Stortingsvalget kan derfor bli avgjørende for framtidig finansiering av Den norske kirke.

Modell 1 er en statliggjøring av tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn og videreføring av dagens ordning for Den norske kirke.

Kirkens lokale organisering og tilknytning til kommunestrukturen ligger fortsatt fast og gravplassforvaltningen forblir et ansvar for kirken lokalt.

De kommunale tilskuddene til andre tros- og livssynssamfunn blir statliggjort og statens rammeoverføring til kommunene reduseres tilsvarende. Tilskuddene til de andre tros- og livssynsamfunnene skal fortsatt være et kronebeløp pr medlem, men medlemstallet i Dnk utgår som en faktor i beregningen. Tilskuddssatsen vil i stede bli fastsatt av Stortinget i tråd med statens rammetilskudd til Den norske kirke.

Modellen åpner for at det stilles krav til antall medlemmer for å være tilskuddsberettiget. Det kan også stilles andre krav for å motta tilskudd.

Modell 2 er en statliggjøring av tilskudd til tros- og livssynssamfunn og endringer for Den norske kirke som gir større frihet til organisering.

Også her statliggjøres tilskuddet til andre samfunn, mens statens finansiering av Den norske kirke føres videre som i dag. Kommunenes har et fortsatt økonomiske ansvar, men ansvaret som blir mindre detaljregulert, skal gjelde kirkebygg, gudstjenester og kirkelige handlinger. Gravplassforvaltningen overføres til kommunene som kan gi forvaltningsansvaret til kirken.

Det blir heller ingen lovregulering av kirkelige fellesråd og færre bestemmelser om kirkebygg. Som et supplement til statlig finansiering kan det innføres medlemsavgift.

Modell 3 lar staten overta finansieringsansvaret både for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Alle overføringer statliggjøres og rammeoverføringene fra stat til kommune reduseres tilsvarende. Dette gir mulighet for en prosessuell likebehandling av Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene, for eksempel ved at man får tilskudd etter budsjettsøknad. Tilskuddet blir budsjettstyrt, og ikke regelstyrt. Dette åpner også for en saklig økonomisk forskjellbehandling av tros- og livssynssamfunnene, inkludert Den norske kirke.

Kirkemøtet bestemmer fordelingen av det statlige rammetilskuddet. Modellen lar kirken selv bestemme inndeling og organisering, det åpner for én arbeidsgiverlinje og medlemsavgift kan innføres.

Den norske kirke får ansvaret for drift og vedlikehold av kirkebyggene, mens gravplassforvaltningen overføres til kommunene som kan tilbakeføre forvaltningsansvaret til kirken.

Modell 4 innfører livssynsavgift som alle skattebetalere betaler. Avgiften som innkreves gjennom det alminnelige skatte- og avgiftssystemet, går uavkortet til medlemmets tros- og livssynssamfunn. Avgiften fra skattebetalere som ikke er medlem av et tros- og livssynsamfunn, herunder Den norske kirke, tilfaller statskassen.

Det er staten som fastsetter størrelse og innretning på avgiften som i minst mulig grad bør føre til økt skattebelastning. Et spørsmål vil være om avgiften skal regnes i kronebeløp eller prosent.

I denne modellen er det Kirkemøtet disponerer den kirkelige livssynsavgiften, og Den norske kirke bestemmer selv egen organisering og inndeling.

Gravplassforvaltningen overføres til kommunene.

Modell 5 innfører en medlemsavgift som betales av medlemmet selv og erstatter den offentlige finansieringen for både Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Her gir Kirkemøtet regler om avgiften for Den norske kirke, slik andre tros- og livssynssamfunn gjør det for sine samfunn.

Det stilles spørsmål om staten kan bistå i innkrevingen av avgiften og om modellen er forenlig med Grunnlovens paragraf 16 som understreker at Den norske kirke forblir Norges folkekirke og understøttes av staten.