Presteforeningens sentrale og regionale tillitsvalgte er 13.-14. juni 2022 samlet til landskonferanse på Gardermoen. I sin åpningstale tok Martin Enstad blant annet opp Presteforeningens vurderinger knyttet til status i arbeidet med kirkelig organisering.
Innledningsvis pekte Presteforeningens leder på at høringen om Müller-Nilssen-utvalgets rapport tydelig viser at Den norske kirke ikke ønsker prostifellesråd. – Når et så grunnleggende premiss for rapporten er tatt av bordet, så spørs det hva man skal tolke ut fra de øvrige høringssvarene, sa Enstad.
Frykter modell 3 med delegasjon av arbeidsgiveransvar
– Det var et flertall i Kirkerådet på deres maimøte for en nasjonal arbeidsgiver. Likevel endte det med at man ba om en tredje modell. Jeg må si at jeg oppriktig frykter en modell 3 som ligger veldig tett på modell 3 i Müller-Nilssen utvalget. Det betyr at man beholder prestene ansatt nasjonalt, men man delegerer til et lokalt organ så mye som mulig av utøvelsen av arbeidsgiveransvaret, forklarte Enstad.
Modell 3 var også den av Müller-Nilssen-utvalgets tre modeller som fikk minst oppslutning i høringen.
Presteforeningens representantskap var tydelig på at vi ikke kan støtte en slik delegasjonsmodell. I vår høringssvar skrev vi:
«Modellen vil videreføre to arbeidsgiverlinjer, og det vil være svært krevende å ivareta medbestemmelse både overfor den formelle arbeidsgiveren (rDnk) og overfor det nivået som reelt utøver arbeidsgivermyndigheten. Ved konflikter vil denne modellen stille prestene i en enda vanskeligere situasjon enn i dag, fordi ens egen arbeidsgiver har overlatt arbeidsgiveransvaret og arbeidsgiverfunksjonene til et annet rettssubjekt. Dette vil bety en betydelig svekkelse av prestenes arbeidsmiljø og rettsikkerhet, og de tillitsvalgtes mulighet til å ivareta de ansattes rettigheter.»
Uklare vilkår for prestene
Enstad peker også på at «frivillig sammenslåtte fellesråd» vil skape usikkerhet, særlig hvis man velger løsninger som innebærer virksomhetsoverdragelse av prestene til det lokale nivået.
– Siden denne sammenslåingen skal skje frivillig nedenfra, setter man prestene i en aldeles håpløs situasjon, der vi i årevis ikke vil vite om, når og til hvilken arbeidsgiver man blir virksomhetsoverdratt. Presteskapet skal også leve med at det i årevis vil være noen prester som er ansatt lokalt, og noen som fortsatt er ansatt nasjonalt i påvente av at fellesråd skal slå seg sammen frivillig. Dette vil utvilsomt gi ulike vilkår og en nasjonal arbeidsgiver som hele veien utøver sitt arbeidsgiveransvar med et forbehold, sa han.
Etterlyser ansvarlige kirkepolitikere
-Jeg mener det er et alvorlig problem at flere nasjonale kirkepolitikere undervurderer viktigheten av å være arbeidsgiver. Det følger makt med det å være arbeidsgiver. Det er bare som en nasjonal arbeidsgiver at Kirkemøtet kan sikre et likestilt, inkluderende og mangfoldig kirkelig arbeidsliv for alle ansatte i kirken, var Enstads klare melding.
– Jeg ser at det lekes med tanken om at Kirkemøtet kan sikre likebehandling gjennom et felles personalreglement for hele kirken uten å selv være arbeidsgiver for de ansatte i lokalkirken, sa Enstad og kom med en rekke utfordringer:
Og hvis man velger en delegasjonsmodell må vi har svar på:
To muligheter gjenstår
– Prestetjenesten kan ikke organiseres i enheter som avviker særlig fra dagens prostier. Det må være nok prester hos samme arbeidsgiver til at det blir rom for tjenestedeling når det er arbeidstopper, når man skal ha frihelger, når man skal ha ferie, eller permisjon til videreutdanning, forklarte Enstad.
Slik Presteforeningen vurderer det er det kun to aktuelle alternativer når prostifellesrådet er avvist.
Enstad sa videre:
-Jeg frykter at det er mange kirkepolitikere som mener at denne prosessen vi har vært igjennom må føre til endring. Da kan det være verdt å minne om at endring i seg selv er aldri et behov. Mens Müller-Nilssen utvalget også behandlet spørsmål om kirkelig demokrati, så er prosessen nå endret til kun å dreie som om organisering av arbeidsgiveransvaret. Hvis det skal komme endring så trenger vi derfor endringer som styrker rekrutteringen. Vi trenger endringer som gjør kirken mer attraktiv som arbeidsplass både for de som skal rekrutteres inn, og oss som allerede jobber her. Vi trenger endring som sikrer kirkefaglig ledelse i kirken. Vi trenger endring som skaper noe positivt i menighetens liv. Vi trenger ikke endringer som primært handler om kirkepolitikeres behov for å vise at de har gjort noe. Vi er tross alt 7000 ansatte og 1200 sokn som skal måtte leve med denne endringen, da bør den være verdt det.
Kirke skjer lokalt
Enstad avsluttet sin tale med å understreke at kirken vil forbli lokal også med en nasjonal arbeidsgiver.
-Noen ser ut til å mene at en nasjonal arbeidsgiver er en trussel mot lokalkirken. Presteforeningen mener tvert imot at en nasjonal arbeidsgiver vil frigjøre tid og ressurser lokalt til oppgaver som bidrar til å vekke og nære det kristelige liv i soknet. Det er ingen motsetning mellom en sammenhengende nasjonal organisering av kirkens arbeidsgiveri og de ansattes evne, vilje eller mulighet til å være forankret i en lokalmenighet. Når Presteforeningen peker på det nasjonale nivået som den naturlige og beste arbeidsgiveren i en ny kirkeordning er det altså ikke fordi vi vil ha nasjonal styring av lokalkirkens arbeid. Det vi ønsker oss er en videreføring av gode erfaringer med en arbeidsgiver som har særkompetanse på personalarbeid, kapasitet til å la de ansatte komme til orde gjennom en velfungerende medbestemmelse, vilje og mulighet til å finne løsninger når situasjoner låser seg. Prestenes erfaring er at dette gir en trygghet som i de fleste tilfeller skaper overskudd og gir opplevelsen av frihet i det daglige arbeidet i lokalmenigheten.
Det er jo ikke arbeidsgiveriet som er kirken. Kirken er menneskene som samles om ord og sakrament, mennesker som ber og arbeider sammen til Guds ære. Noen av disse menneskene får betalt for å tilrettelegge for og betjene menighetsfellesskapet. Disse medarbeiderne trenger en arbeidsgiver. Prestenes erfaring er at både en regional og en nasjonal arbeidsgiver har vært en god ting. Her vil jeg peke på at distansen mellom den formelle arbeidsgiveren og det lokale arbeidsstedet, kanskje nettopp er et frigjørende element. Avstanden til arbeidsgiver blir såpass stor at det nettopp ikke er den nasjonale overbygningen som dikterer de lokale prioriteringene. Det er den lokale menigheten som må gjøre sine valg. Samtidig er vi knyttet sammen, først og fremst med nabomenighetene og i prostiet, dernest med naboprostier og bispedømmet, så med den nasjonale kirken. Og slik blir hver lokalmenighet også en del av den verdensvide kirke.
Vårt hovedanliggende er at vi ønsker en nasjonalt forankret arbeidsgiverorganisering. Presteforeningens støtte til prostifellesråd etter arbeidsgivermodell 2, der alle er ansatt i rDnk, forutsetter at mer av arbeidsgivermyndigheten blir liggende på bispedømmenivå.
Det sikreste funnet etter høringen på Müller-Nilssen-utvalgets rapport er at Den norske kirke ikke ønsker prostifellesråd. Likevel kommer Kirkerådets direktør tilbake med et forslag som i realiteten tvinger soknene til å etablere prostifellesråd, sier Presteforeningens leder, Martin Enstad.
Presteforeningens leder Martin Enstad argumenterer i dette innlegget for en gjennomgående, nasjonal arbeidsgiverlinje i Den norske kirke, Han diskuterer hvorvidt Kirkeloven åpner for en slik struktur, arbeidsgiveri, biskopens rolle, og ledelse.
Hvis hensynet til arbeidet med likestilling, inkludering og mangfold skal ha avgjørende vekt i arbeidet med ny kirkelig organisering så mener Presteforeningen at en nasjonal arbeidsgiverorganisering er det mest tjenlige, skriver Martin Enstad, leder i Presteforeningen.
For Presteforeningen er det avgjørende at ny kirkelig organisering gir oss én arbeidsgiverlinje, sikrer en kirkefaglig ledelse, og styrker biskopens rolle som arbeidsgiver. -- Bildet: Vestfronten på Nidarosdomen og tårnet på Oscar IIs kapell. Samme kirke, helt ulike steder. (C) Jon Aalborg, PF.